Fra tap til gjenreising av kvensk identitet – del 1
Et ord kan forandre alt. For Hannah Johansson var det tornedaling. Et ord som var helt ukjent for henne fram til moren tok en DNA test. Det førte til at hun kunne ta tilbake en tapt identitet.
Fikk livet snudd opp ned
For noen dager siden lyttet jeg til en reportasje på Sveriges Radio om identitetsoppvåkning. Den handlet om Hannah Johansson, en ung kvinne som fikk livet sitt snudd opp ned etter en DNA-test. I en sms fra moren fikk hun vite at hun var tornedaling – et ord hun aldri hadde hørt før.
Hannah prøvde først å legge meldingen fra moren tanken bak seg, men nysgjerrigheten tok over. Hun googlet, leste og lærte. Dermed oppdaget hun at slekten hennes tilhørte en minoritet med eget språk, kultur og historie.
Opplevelsen endret livet hennes.
Vinden fra nord
Hannah hadde vokst opp i Sveriges hovedstad, Stockholm, men følte seg fremmed der. Folk oppførte seg annerledes enn slekten og familien gjorde. Det var hos mormor i Kalix i Norrbotten hun følte seg hjemme.
Hun forteller om sommerferier, lukten av furu og hvordan folk bare kunne dukke opp uten videre – da ble det kaffe og prat.
I Norrbotten var alt som det skulle.
Det mystiske språket
At hun hadde minoritetsbakgrunn hadde aldri falt henne inn. Likevel hadde hun barndomsminner som ikke passet inn. Besteforeldrene brukte et mystisk språk, gjerne når de var irriterte. Hannah trodde var stygge ord barn ikke skulle høre.
En annen ting hun visste, men ikke tenkte på som spesielt, var at oldefaren hadde rein og sitt eget reinmerke. Hun knyttet det bare til samene i nærområdet.
Gradvis forsto hun sammenhengene. Fremmedgjøringen i storbyen kunne knyttes til at tornedalsk kultur var noe helt for seg selv. De mystiske ordene på kjøkkenet hos besteforeldrene var ikke bare fragmenter – tornedalingene hadde sitt eget språk: meänkieli.
Oppdagelsen av identiteten som tornedaling gjorde at brikkene falt på plass. I dag er hun stolt over sin arv.
Mange kjenner seg igjen i Hannahs historie
Intervjuet med Hannah spredte seg raskt i sosiale medier, noe som viser hvor sterkt temaet treffer. Jeg stanset opp fordi hennes erfaring lignet min egen. Også jeg ble sjokkert da jeg oppdaget at jeg var kven. Som hos Hannah kom spørsmålet: Hvorfor visste jeg ikke noe om dette?
Oppdagelsen sendte meg ut på en reise som forandret min identitet fullstendig.
Hannah er halvparten så gammel som meg. Hun vokste opp i Sveriges hovedstad, men tilbrakte somrene hos mormoren i Kalix. Jeg vokste opp i et lite sted i Nord-Norge, og har levd mesteparten av livet på Østlandet. To ulike liv, to ulike innganger – men med samme kjerne: oppdagelsen som forandret livet. Min vei var en annen enn hennes, men følelsene er de samme.
Dette vet jeg gjelder veldig mange andre.
Når stillheten varer i generasjoner
Når en 29-åring i Sverige og en 59-åring i Norge ikke visste om sin egen bakgrunn, forteller det om de dype sporene etter fornorskning og forsvenskning. Språk, historier og identitet ble tiet ned i generasjoner, og konsekvensene lever vi med ennå.
I reportasjen om Hannah møter vi også mormoren hennes, Clary Johansson. Hannah sier senere at hun er takknemlig for at mormor rakk å fortelle – at noen i familien fortsatt kunne huske og snakke.
Jeg hadde ingen i familien å spørre. Derfor valgte jeg å søke andre kvener, og gjennom dem finne puslespillbrikkene som kunne gi mening til min egen historie.
Det understreker hvor viktig det er å stille spørsmål før det er for sent.
Fra skjult til synlig
Det vi begge gjorde var å dele historiene våre med andre. Hun via Instagram, jeg via blogg, Facebook og foredrag.
For Hannah ble delingen en måte å bryte stillheten på. Hun hentet fram slektens gårdsnavn, Tieva, og gjorde det til en del av seg selv gjennom kontoen @tievaki på Instagram. Jeg har gjort det samme på min måte: tatt navnet Huru etter min oldemor. Begge deler handler om å løfte fram slektsarven og gjøre den synlig i nåtiden.
Mange har hatt lignende opplevelser – en oppdagelse som snur selvbildet og åpner en vei tilbake til røtter man ikke visste man hadde.
Samtidshistorie
At Hannah som er 31 år og oppdaget slektsbakgrunnen først i 2023, viser at forsvenskningspolitikken har hatt virkninger helt fram til i dag. At hun straks begynte å bygge opp en ny identitet, viser at dette ikke bare er en fortelling om fortiden. Dette er samtidshistorie – en historie om identitet som gjenoppstår.
Hannah tar ikke bare fram slektens historie. Hennes personlige historie speiler det kollektive: tapet, tausheten – men også gjenreisningen. Når hun gjør slektshistorien offentlig, og får positiv respons, bygger hun en stolthet som andre i slekten kan ta del i.
Hannah er et eksempel på hvordan unge voksne i dag kan være de første i familien som stiller spørsmål og krever tilbake en identitet som var undertrykt. Hun endrer familiehistorien.
Tap og gjenreising av kvensk identitet
Det dukker opp mange spørsmål når jeg hører Hannahs historie. Derfor vil jeg dukke dypere inn i fortellingen om henne. Spørsmålene er mange, og jeg vil utforske dem videre i nye innlegg på bloggen.
Temaene for innleggene vil være skam, taushet, tap av tilhørighet, og om å ta identiteten tilbake.
– Unni
Hva med deg?
Har du noen tanker rundt Hannas historie? Legg gjerne igjen noen ord i kommentarfeltet på bloggen eller på Facebook-siden @kvensk identitet–ordspinneriet.
👉 Her kan du lese del 2: Skam som arv – den kvenske identiteten
Vil du høre Hannahs fortelling?
Følg linken til Sveriges Radio her
—–