Hva leter kvener etter i Tornedalen?

I juli leste jeg tre barnebøker med tanke på å skrive en kommentar i Ruijan Kaiku. To av dem hadde noe vesentlig til felles. Begge handlet om oldeforeldre som vandret mot et bedre liv og deres etterkommere, og om å gjøre barn kjent med sin kvenske identitet. Begge bar preg av forfatternes sterke engasjement for temaet.

I august reiste jeg til Tornedalen for fjerde gang siden jeg oppdaget min kvenske tilhørighet i 2018. Turen startet i Skibotn i Nord-Troms, stedet som en gang var en sydende markedsplass, og også et knutepunkt mellom Ishavskysten og Tornedalen. Sånn sett var det mulig å sammenlikne den første turen med den i år. Også den gangen gikk den fra nord til sør.

Det var også sammenliknbart at jeg traff fjerne slektninger, men utgangspunktet var langt fra det samme. Den gangen reiste jeg den veien av helt andre grunner. Denne gangen ble jeg dratt av en lengsel.

Kvener dras mot Tornedalen. Hva er det egentlig vi leter etter?

Hva leter de etter?

Det mest nærliggende svaret er kanskje røtter, slekt og familiehistorie.

Forfedrene som en gang vandret fra Tornedalen til Ruija, etterlot seg etterkommere som i dag ønsker å vite mer om hvor de kom fra, hvorfor de reiste og hva slags liv de levde. Noen leter i kirkebøker og andre historiske kilder. Andre ønsker å oppsøke stedene der forfedrene bodde, og kanskje møte slektninger de ikke visste at de hadde.

For noen blir Tornedalen dermed mer enn et geografisk område. Det blir et landskap der deres egen familiehistorie har utspilt seg.

Mange kommer seg ikke dit, hvor mye de enn måtte ønske det. De vil så gjerne se stedene forfedrene og formødrene levde.

Men hvorfor er denne forbindelsen så viktig?

Når fortiden blir levende

Historiene om vandringen lever videre, blant annet gjennom litteraturen. Den ene barneboka jeg leste i sommer, var Reisen til havlandet av Svein-Olaf Nilsen, som kom ut i år.

Boka bygger på en virkelig historie om to foreldreløse barn som på 1830-tallet blir sendt med reindriftssamer fra Tornedalen til Sør-Troms for å unnslippe hungersnøden. Gjennom barnas historie forteller forfatteren Svein-Olaf Nilsen om den historiske vandringen, men også om fornorskning og identitet.

Det er ikke første gang historien om barn som måtte forlate Tornedalen, blir fortalt. Hans Kr. Eriksen skildrer i fortellingen «Reisen til havet» den ti år gamle Brita, som representerer barnevandringen fra Tornedalen til Nord-Troms under nødsårene på 1860-tallet.

Begge fortellingene gjør det mulig å komme nærmere menneskene bak den historiske utvandringen. Da blir ikke deres liv gjemt bak historiske linjer om sult og migrasjon. De var barn som måtte forlate hjemstedet sitt og møte en ukjent framtid.

For etterkommerne kan slike fortellinger være en inngang til å forstå sin egen familiehistorie.

Fra slekt til identitet

Ser hjembygda i nytt lys

Det kan også være slik at man helt uventet finner en forbindelse med Tornedalen. Forfatteren og journalisten Laila Lanes begynte å undersøke sin egen familiehistorie og oppdaget kvenske aner hun tidligere ikke kjente til. Mange av forfedrene hennes viste seg å komme fra Tornedalen.

I 2022 ga hun ut boka To prosent norsk, der hun tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie for å utforske etnisitet, kvensk identitet og konsekvensene av fornorskningen. Gjennom flere års slektsforskning fikk hun ikke bare kunnskap om sine egne aner, men også om den kvenske historien i hjembygda Furuflaten.

Akkurat slik jeg selv har gjort, og slik det har vist seg at stadig flere gjør. Hjembygda blir sett i et annet lys. Gjennom å undersøke hvor forfedrene kom fra, kan man også få ny kunnskap om historien til stedet man selv kommer fra.

Laila Lanes beskriver arbeidet som en personlig reise inn i kvensk historie og identitet. Slik kan en reise bakover i slekten også bli en reise innover, mot en større forståelse av egen bakgrunn og tilhørighet.

Vår egen historie

Tilhørighet til Tornedalen kan være en nøkkel til å forstå hva som drar kvener den veien. Hver og en har sin egen historie å rette opp, og man gjør det på ulike vis. Noen forfattere skriver seg fram til et rotfeste, andre undersøker sin tilhørighet gjennom ulike former for kunstuttrykk. Det lages filmer og teateroppsetninger. Folk finner fram til hverandre på tvers av grenser. Noen samarbeider mens andre må grave langs sine egne tråder.

Dette er blant tankene som fløt fram mens jeg søkte rundt etter svar på alle spørsmålene som dukket opp etter lesningen av barnebøkene og årets langsomme reise gjennom Tornedalen. Det var utrolig mye spennende som dukket opp mens jeg søkte rundt, så mye at jeg synes det var synd å la det ligge gjemt i mine notater.

Derfor samlet jeg det sammen for å gjøre det tilgjengelig for andre, og opprettet siden Tornedalen – en magnet for kvener.

Jeg tar gjerne imot tips om relevante bøker og steder man kan slå opp for å lese mer. Legg gjerne igjen en kommentar nederst på siden, eller send en melding på Facebook-siden Kvensk identitet – Ordspinneriet