ORDSPINNERIET

Anerkjenn din kvenske identitet

Unni

Å finne språk for det som er sant

av

Forfatter gjør notater ved skrivebordet etter samtale med Ingeborg Arvola – inspirert til å skrive sant og med respekt.

Ingeborg Arvola har skrevet bøker jeg har slukt rått. Etter en samtale med henne har jeg begynt å lese dem på nytt for å lære hvordan jeg kan bli en bedre skribent. Hun tør å bruke seg selv rått i bøkene, og det krever mot for det er lett å trå feil. Likevel vil jeg prøve…

Skriv sant –

Det var det viktigste jeg satt igjen med etter en samtale med den prisvinnende forfatteren Ingeborg Arvola forrige helg. Hun deltok på et møte i Holmestrand, arrangert av den lokale kvenforeningen for å snakke om sitt forfatterskap og sitt liv.

Arvola kom nylig ut med den siste boken i trilogien Ruijan Rannala. I den forteller hun historien om Brita Caisa Seipajærvi, som midtvinters forlot hjemmet sitt helt nord i Finland, og bega seg mot kysten av Ishavet for å skape en bedre framtid for seg selv og sine to barn.

Da jeg ble spurt om å lede samtalen, var det denne trilogien jeg først tenkte på. Som så mange andre ble jeg begeistret for den første boka, Kniven i ilden. Det var språket jeg falt for først. Så naturbeskrivelsen, og deretter selve fortellingen.

Kvenske flammer over Finnmark

For denne boka fikk Arvola Brageprisen og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Blant kvenene ble hun over natten en fanebærer for det kvenske – om det var intensjonen hennes eller ikke.

Dette er nemlig en fortelling mange kvener og norskfinner kan kjenne seg igjen i. Ikke fordi de selv har opplevd det samme, men fordi mange av deres slektninger kom samme veien som Brita Caisa, og av de samme grunnene: De lette etter arbeid – og kanskje også et nytt liv.

For andre kvener var det andre flammer som brant, meg selv inkludert. Jeg kjenner meg ikke igjen i så mye av den kvenske historien i Øst-Finnmark, men det drypper på oss alle når en kvensk forfatter får slik oppmerksomhet i storsamfunnet.

Boka som ville snakke

Jeg trodde samtalen skulle handle om trilogien, men det var en annen bok som ville snakke – Neiden 1970.

Boka tok tak i meg. Den handler om en liten jente og faren hennes. Om dem to sett gjennom jentas øyne, fortalt med hennes ord, hennes språk. Det kunne fort blitt banalt, men fortelingen var alt annet enn det.

Jentas oppvekst var preget av alkohol, rotløshet, adskillelse og vaklende tilhørighet. Fortellingen er på mange måter nesten uutholdelig, men også vakker, fordi Arvola behandler dette ekstremt skjøre temaet med letthet, varme og styrke. Det er beundringsverdig at hun deler av sitt eget liv.

Når sannheten blir fortelling

Jeg måtte spørre henne om hvordan slektningene hennes reagerte på at hun stilte seg selv – og dermed faren – så naken for alle og enhver. Det hadde hun stort sett fått gode tilbakemeldinger på. Ja, nesten alle var positive. Hun kunne bare komme på én som mente at hun kunne latt være å skrive boka.

Dette snakket hun om uten å nøle, og uten å problematisere.
Dessuten bærer hun ikke nag.
Det var bare slik det var.

Å skrive med respekt

Måten hun svarte på tente en gnist hos meg som jeg kommer til å holde varm og klar. Man kan skrive om nesten hva som helst, bare intensjonen er god, og man behandler folk med respekt.

Hun fortalte om et liv mange vil finne uvirkelig: at bjørn tuslet rundt i nærskogen, at hun var der når man måtte hale opp en hest som hadde gått ut i myra. Om kjøring med hest og slede om vinteren, i isnende kulde.

Om å ikke vite om hun ble hentet på flyplassen da hun kom reisende alene.

Å holde igjen – og å slippe

Ingeborg Arvola tør å bruke seg selv og sitt liv rått i arbeidet med å skape troverdige karakterer og gode fortellinger. Det beundrer jeg sterkt.

Jeg bruker meg selv i boka jeg skriver på, men ikke rått.
Jeg holder igjen.
Tør ikke helt å slippe meg løs.

Tenker for mye på hva den og den måtte tenke og mene. Det vil jeg slutte med, selv om det er vanskelig.

Et språk for det som er sant

Og har det man skriver en rettmessig plass i fortellingen må man finne et språk for det som er sant – uansett hva sannheten er.

Det handler om hvordan man skriver, og hvorfor man gjør det.

Skam som arv – den kvenske identiteten

av

Tap og gjenreising av kvensk identitet – del 2

Gjennom skole og kirke lærte generasjoner av kvener at språket og kulturen deres var mindre verdt.

Hva har fornorskningspolitikken gjort med folk?

Spørsmålet dukket tidlig opp da jeg oppdaget at jeg var kven. Det var skammen jeg tenkte på.

Jeg kjenner fortsatt at det klemmer til i brystet når jeg tenker på det. Én ting er at fornorskningspolitikken tok fra folk språk og kultur – ennå verre var det at de måtte leve i skam.

Skam merker deg for livet

Skam er klebrig. Den fester seg til kroppen, får deg til å krympe, snu blikket unna og bøye nakken.
Folk rundt deg merker det, og dermed forsterkes den. For at det ikke skal synes for mye, er eneste utvei å trekke seg tilbake.

Å påføre andre skam er et maktovergrep fra noen som mener at de er mer verdt enn andre.
Gjennom skole og kirke påførte staten generasjonene før meg så stor skam at de sluttet å snakke kvensk – og de ville ikke at noen skulle vite at de var kvener.

Den samme politikken rammet også skogfinner og samer.

Ble lei seg på slektens vegne

Parallelt pågikk forsvenskningspolitikken på andre siden av grensen. Den skulle bryte ned tornedalinger, lantalaiset og kväner – som er fra samme folkegruppe som kvenene.

Ved siden av å fortelle folk at språket deres, meänkieli, ikke var verdt noe, ble det utført skallemålinger for å bevise at de var laverestående. Noen trodde fullt og helt på at den svenske rase var overlegen.

I slutten av september hørte jeg et innslag i Sveriges Radio om Hannah Rane, som nylig hadde oppdaget at hun var tornedaling. Hennes fortelling er viktig fordi den viser at forsvenskningen fortsatt virker inn på menneskers liv.

Dette gjorde særlig inntrykk: «Jeg ble så lei meg da jeg tenkte på at mennesker gikk gjennom hele sine liv og kjente seg dårlige – og skammet seg over hvem de var.»

Når staten flytter inn i hjemmet

Det som begynte som statlig politikk, ble etter hvert en familiekultur. Barn lærte tidlig hvilke ord som ikke skulle sies. Foreldre ville beskytte barna mot å kjenne på det samme som de selv hadde kjent: forskjell, utestengelse – og skam.

«Jeg tror skammen gjør at språket ikke føres videre i familier,» sa Hannah Rane til Sveriges Radio.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport viser nettopp dette:
Når staten aktivt fremmer ett språk som «riktig», og samtidig gjør minoritetsspråk usynlige, forbudte eller uønskede, sender den et sosialt signal: Ditt språk og din kultur er mindre verdt.

På skolen opplevde mange barn å bli irettesatt, misforstått eller latterliggjort. De kjente at de “ikke dugde”, og skammen ble ikke bare knyttet til språket, men til dem selv.

Dette gjorde noe med miljøet i lokalsamfunnet. Det ble en felles tanke at det å være kven – og å snakke kvensk – var mindreverdig. Folk sluttet å bruke språket, og de sluttet å kalle seg kvener.
Stemmene stilnet. Historien ble visket ut.

Språktapet ble dermed ikke bare et tap av ord. Når tausheten la seg over generasjoners fortellinger, mistet også etterkommerne sin tilhørighet og identitet.

I del 3 i serien Tap og gjenreising av kvensk identitet vil jeg skrive om tausheten som fulgte i skammens spor.

👉 Her kan du lese del 1 – Når livet snur – å oppdage hvem man egentlig er.

Har du en fortelling du vil dele?

Legg gjerne igjen noen ord i kommentarfeltet på bloggen eller på Facebook-siden @kvensk identitet–ordspinneriet.

Når livet snur – å oppdage hvem man egentlig er

av

Tap og gjenreising av kvensk identitet – del 1

Et ord kan forandre alt. For Hannah Johansson var det tornedaling. Et ord som var helt ukjent for henne fram til moren tok en DNA test.

Fikk livet snudd opp ned

For noen dager siden lyttet jeg til en reportasje på Sveriges Radio om identitetsoppvåkning. Den handlet om Hannah Johansson, en ung kvinne som fikk livet sitt snudd opp ned etter en DNA-test. I en sms fra moren fikk hun vite at hun var tornedaling – et ord hun aldri hadde hørt før.

Hannah prøvde først å legge meldingen fra moren tanken bak seg, men nysgjerrigheten tok over. Hun googlet, leste og lærte. Dermed oppdaget hun at slekten hennes tilhørte en minoritet med eget språk, kultur og historie.

Opplevelsen endret livet hennes.

Vinden fra nord

Hannah hadde vokst opp i Sveriges hovedstad, Stockholm, men følte seg fremmed der. Folk oppførte seg annerledes enn slekten og familien gjorde. Det var hos mormor i Kalix i Norrbotten hun følte seg hjemme.

Hun forteller om sommerferier, lukten av furu og hvordan folk bare kunne dukke opp uten videre – da ble det kaffe og prat.

I Norrbotten var alt som det skulle.

Det mystiske språket

At hun hadde minoritetsbakgrunn hadde aldri falt henne inn. Likevel hadde hun barndomsminner som ikke passet inn. Besteforeldrene brukte et mystisk språk, gjerne når de var irriterte. Hannah trodde var stygge ord barn ikke skulle høre.

En annen ting hun visste, men ikke tenkte på som spesielt, var at oldefaren hadde rein og sitt eget reinmerke. Hun knyttet det bare til samene i nærområdet.

Gradvis forsto hun sammenhengene. Fremmedgjøringen i storbyen kunne knyttes til at tornedalsk kultur var noe helt for seg selv. De mystiske ordene på kjøkkenet hos besteforeldrene var ikke bare fragmenter – tornedalingene hadde sitt eget språk: meänkieli.

Oppdagelsen av identiteten som tornedaling gjorde at brikkene falt på plass. I dag er hun stolt over sin arv.

Mange kjenner seg igjen i Hannahs historie

Intervjuet med Hannah spredte seg raskt i sosiale medier, noe som viser hvor sterkt temaet treffer. Jeg stanset opp fordi hennes erfaring lignet min egen. Også jeg ble sjokkert da jeg oppdaget at jeg var kven. Som hos Hannah kom spørsmålet: Hvorfor visste jeg ikke noe om dette? 

Oppdagelsen sendte meg ut på en reise som forandret min identitet fullstendig.

Hannah er halvparten så gammel som meg. Hun vokste opp i Sveriges hovedstad, men tilbrakte somrene hos mormoren i Kalix. Jeg vokste opp i et lite sted i Nord-Norge, og har levd mesteparten av livet på Østlandet. To ulike liv, to ulike innganger – men med samme kjerne: oppdagelsen som forandret livet. Min vei var en annen enn hennes, men følelsene er de samme.

Dette vet jeg gjelder veldig mange andre.

Når stillheten varer i generasjoner

Når en 29-åring i Sverige og en 59-åring i Norge ikke visste om sin egen bakgrunn, forteller det om de dype sporene etter fornorskning og forsvenskning. Språk, historier og identitet ble tiet ned i generasjoner, og konsekvensene lever vi med ennå.

I reportasjen om Hannah møter vi også mormoren hennes, Clary Johansson. Hannah sier senere at hun er takknemlig for at mormor rakk å fortelle – at noen i familien fortsatt kunne huske og snakke.

Jeg hadde ingen i familien å spørre. Derfor valgte jeg å søke andre kvener, og gjennom dem finne puslespillbrikkene som kunne gi mening til min egen historie.

Det understreker hvor viktig det er å stille spørsmål før det er for sent.

Fra skjult til synlig

Det vi begge gjorde var å dele historiene våre med andre. Hun via Instagram, jeg via blogg, Facebook og foredrag.

For Hannah ble delingen en måte å bryte stillheten på. Hun hentet fram slektens gårdsnavn, Tieva, og gjorde det til en del av seg selv gjennom kontoen @tievaki på Instagram. Jeg har gjort det samme på min måte: tatt navnet Huru etter min oldemor. Begge deler handler om å løfte fram slektsarven og gjøre den synlig i nåtiden.

Mange har hatt lignende opplevelser – en oppdagelse som snur selvbildet og åpner en vei tilbake til røtter man ikke visste man hadde.

Samtidshistorie

At Hannah som er 31 år og oppdaget slektsbakgrunnen først i 2023, viser at forsvenskningspolitikken har hatt virkninger helt fram til i dag. At hun straks begynte å bygge opp en ny identitet, viser at dette ikke bare er en fortelling om fortiden. Dette er samtidshistorie – en historie om identitet som gjenoppstår.

Hannah tar ikke bare fram slektens historie. Hennes personlige historie speiler det kollektive: tapet, tausheten – men også gjenreisningen. Når hun gjør slektshistorien offentlig, og får positiv respons, bygger hun en stolthet som andre i slekten kan ta del i.

Hannah er et eksempel på hvordan unge voksne i dag kan være de første i familien som stiller spørsmål og krever tilbake en identitet som var undertrykt. Hun endrer familiehistorien.

Tap og gjenreising av kvensk identitet

Det dukker opp mange spørsmål når jeg hører Hannahs historie. Derfor vil jeg dukke dypere inn i fortellingen om henne. Spørsmålene er mange, og jeg vil utforske dem videre i nye innlegg på bloggen.

Temaene for innleggene vil være skam, taushet, tap av tilhørighet, og om å ta identiteten tilbake.

Hva med deg?

Har du noen tanker rundt Hannas historie? Legg gjerne igjen noen ord i kommentarfeltet på bloggen eller på Facebook-siden @kvensk identitet–ordspinneriet.

Vil du høre Hannahs fortelling?
Følg linken til Sveriges Radio her

—–

Kreativ skriving starter med notisboken

av

Min erfaring er at jeg får ideer jeg kan bruke i tekster nesten når som helst og hvor som helst. Derfor har jeg med meg en notisbok uansett hvor jeg er. Den gjør at jeg kan fange opp tanker, bilder og formuleringer i øyeblikket, før de forsvinner igjen.

Et rom uten krav –

Notisboken har ingen forventninger til meg. I den kan jeg notere bruddstykker av det jeg hører, ser – eller plutselig kommer på. Kanskje et minne, et tema jeg har lyst til å undersøke, eller en setning jeg husker fra en samtale.

Ofte blir det ikke noe mer av det jeg har notert, men det spiller ingen rolle. Det viktige er å ha fanget det. For de gangene jeg faktisk får brukt notatene, er jeg glad de finnes.

Et sted å samle tanker

Notisboken kan også fungere som et sted å samle tanker – eller å legge fra seg dem som forstyrrer. Den kan romme stemninger, en spesiell måte lyset faller på, lyden av en fugl, fargen på klærne til noen på et venterom. Den kan fange morsomme småepisoder eller ubehagelige opplevelser. Hos meg er det ofte minner fra barna mine da de var små.

Er du midt i en skriveprosess, kan du prøve ut en dialog eller en formulering – uten å måtte tenke på om det fungerer i en ferdig tekst.

Et arkiv av små brikker

Over tid blir notisboken et arkiv. Den fylles med værbeskrivelser, halvferdige scener, innfall og detaljer som kan vokse seg til større tekster. Noe blir stående som små fragmenter, men det er også det som gjør notisboken verdifull: du ser hvor ideene dine har begynt, og kan hente dem frem igjen når du trenger dem.

Hvorfor håndskrift gjør en forskjell

Det å skrive med penn på papir gir en egen rytme. Ordene kommer langsommere, og refleksjonen får mer plass. Når du blar tilbake, husker du ikke bare hva du skrev, men ofte også hvor du var og hva du følte.

Forskning viser at det skjer noe spesielt når vi skriver for hånd:

  • Flere deler av hjernen aktiveres samtidig – både motorikk, syn, sansing og hukommelse.
  • Fordi det går saktere enn å skrive på tastatur, må vi bearbeide innholdet mens vi skriver. Det gjør at vi husker bedre.
  • Håndskrift er en kroppslig handling. Trykket fra pennen, bevegelsene og rytmen skaper en kobling mellom tanke og handling, som gjør det lettere å hente fram igjen det vi har skrevet.

Alltid innen rekkevidde

Jeg har alltid en notisbok i vesken, så jeg kan ta den frem når jeg sitter alene på en kafé, på bussen eller på ferga. Jeg har også en på skrivebordet på hytta og en hjemme. Andre foretrekker å ha en liggende ved sofaen eller på nattbordet.

Notisboken behøver ikke være fancy. Mange liker enkle, nøytrale bøker, mens jeg selv synes det er hyggelig å bruke en med farger. Det viktigste er at den blir brukt.

👉 Har du en notisbok selv? Hvordan bruker du den i hverdagen? Del gjerne dine erfaringer i kommentarfeltet – vi kan inspirere hverandre til å skrive mer, hver dag.

Når en dør åpner seg, bør man lukke en annen

av

Min identitetsreise har ført meg hit: En dør åpnet seg – og jeg valgte å gå inn.

Noen ganger føles det helt riktig å si ja. Likevel betyr det ofte at man samtidig må si nei. Slik var det for meg da jeg fikk tilbud om å skrive fast for en kvensk nettavis.

Balansen mellom ja og nei

På ettersommeren fikk jeg et tilbud det var lett å si ja til: å skrive fast for en kvensk nettavis. Fortsatt som frilanser, men likevel en stor forskjell. Det handlet om mer enn ordet fast – det handlet om forutsigbarhet, og det handlet om følelser.

Jeg kjente både glede og uro da spørsmålet kom. Glede – fordi det føltes som en tillitserklæring. Uro – fordi jeg visste at et ja også måtte bety et nei. For slik er det ofte. Vi kan ikke si ja til alt uten at det går ut over noe annet. Når vi åpner én dør, må en annen lukkes.

To roller som ikke lot seg forene

For meg handlet dilemmaet om troverdighet. Jeg var talsperson i en kvensk forening da tilbudet kom. Samtidig var det nettopp de kvenske miljøene jeg skulle skrive om og for. Spørsmålet jeg måtte stille meg selv, var: Kan jeg være begge deler?

Det som talte for å fortsette, var at min rolle i nettavisen kom til å være beskjeden. Dessuten er en frivillig forening sårbar når folk trekker seg ut, og jeg hadde selv vært med å starte denne foreningen. Den var tett knyttet til min egen, nyoppdagede identitet.

Lettelsen i å velge tydelig

Likevel svarte jeg umiddelbart ja til skrivingen. Beslutningen om å trekke meg fra vervene kom nesten automatisk. Jeg hadde allerede forsøkt i månedsvis å balansere begge rollene, men det føltes ikke riktig. Da jeg endelig tok valget, kjente jeg på en lettelse. Et klart skille mellom meg som journalist og de miljøene jeg skriver om, var nødvendig.

Men det lå noe mer under. I flere år har jeg hatt mye søkelys på min egen endringsreise – fra å være uvitende om min kvenske bakgrunn til å stå trygt i min kvenske identitet. Nå er den reisen over. Det er på tide å gå på land. Alt har sin tid.

En ny dør åpnet seg

Nå kan jeg gå enda tydeligere inn for å løfte fram andres fortellinger. Det er en befrielse å satse fullt på skrivingen, uten hele tiden å kjenne på dårlig samvittighet. Å si nei er nødvendigvis et tap. Noen ganger er det den eneste veien videre – mot en klarere retning og mer rom til å vokse.

Hva med deg? Har du opplevd å måtte lukke en dør for å åpne en annen? Legg gjerne igjen en kommentar – kanskje vi kan inspirere hverandre.

En kvensk fortelling for framtidens barn

av

En bok om kvensk identitet som løfter fram personlige historier – for at framtidens barn skal få kunnskap, tilhørighet og stolthet.

Bokdrømmen og målet

Jeg skriver på en bok om kvensk identitet – min egen historie, men også mange andres. Sammen ønsker vi å løfte fram fortellinger som framtidens barn kan lene seg på. Historiene viser hva fornorskningspolitikken har kostet, men også hvordan vi kan bygge opp igjen det som ble brutt ned.

Å skrive denne boka handler ikke bare om å fortelle min egen historie, men om å løfte fram mange kvenske stemmer. Slik kan framtidens barn forstå hva som gikk tapt – og hva som kan bygges opp igjen.

Hvorfor historiene må fram

Forrige uke delte jeg på Facebook hvordan skrivingen noen ganger stjeler selvtillit. Responsen var overveldende. Mange heiet og delte egne erfaringer. Det minnet meg på hvor mange som strever med å finne tilbake til sin kvenske identitet.

Det er så viktig at historiene blir fortalt. Samlet vil de bidra til større forståelse for fornorskningspolitikken – og vise hva som må til for å bygge opp igjen det som ble brutt ned.

Når tvilen melder seg

Å skrive en bok har alltid vært en drøm for meg, men jeg har aldri fått det til – før nå. Denne gangen er jeg fast bestemt. Likevel hender det at alt stopper opp. Da kommer de negative tankene krypende.

Verst er det når jeg mister tilliten til meg selv. Når jeg tenker at jeg skriver dårlig, at min historie ikke er viktig nok til å bli bok – og at jeg kanskje aldri kommer i mål.

Et sitat som brant seg fast

Da jeg fortsatte arbeidet med boka, ble det enda tydeligere for meg hvor viktig dette er. En av dem jeg snakket med, sa noe som brente seg fast i meg:
«Jeg visste ikke at jeg hadde mistet noe, før jeg forsto at jeg aldri ville få det tilbake.»

Jeg måtte ta en pause etter å ha hørt det på nytt. Dette må fram i lyset. For selv om vi ikke kan få tilbake det som gikk tapt, kan vi skape noe nytt. Folk skal få kunnskap. Våre etterkommere skal kunne ha en naturlig tilknytning til det kvenske.

Framtiden i fokus

Boka mi handler ikke bare om fortiden, men også om framtiden. Om at barn og unge skal kunne lære – ikke bare om det som har gått tapt, men også om verdien i kvensk kultur.

Men hvordan skal jeg nå fram til lærere og skoleledere med disse fortellingene? Har du noen tanker om dette? Del gjerne videre – eller legg igjen en kommentar!