Hva vil det egentlig si å skrive sant?
Etter en samtale med Ingeborg Arvola sitter jeg igjen med en tanke som ikke slipper:
Man kan skrive om nesten hva som helst, bare intensjonen er god, og man behandler folk med respekt.
Dette handler om å finne et språk for det som er sant – og om å tørre å bruke sitt eget liv som utgangspunkt.
Fornorskningen tok språket fra kvenene og etterlot en arv av skam.
Dette innlegget ser på hvordan politikken gjorde skam til en del av den kvenske identiteten – en arv som fortsatt preger familier i dag.
Et ord kan snu livet på hodet. For Hannah Johansson var det tornedaling. For meg var det kven. To ulike liv, to ulike innganger – men samme kjerne: oppdagelsen av en identitet man ikke visste man bar på.
Notisboken er et av de enkleste – og viktigste – verktøyene for en skribent. Den fanger ideer i øyeblikket, gir rom for lek og refleksjon, og blir over tid et arkiv av små brikker som kan vokse til nye tekster.
Å si ja til én mulighet kan bety å si nei til en annen. Her deler jeg valget som ga meg retning i både skriving og kvensk identitet.
Å skrive denne boka handler ikke bare om min egen historie, men om å samle mange kvenske stemmer. Sammen kan vi gi framtidens barn fortellinger som gir både kunnskap og stolthet.
Ingen kan være kven alene. Erfaringer med utenforskap, fellesskap og kampen for kvensk identitet i en fornorsket virkelighet
![![Bok med kjetting og lås – symbol på skjult historie]](http://ordspinneriet.no/wp-content/uploads/2025/09/iStock-956118468-1024x683.jpg)
Filmen «Det tause folkets stille død» av Anstein Mikkelsen ble en viktig brikke i min søken etter tilhørighet til andre kvener. Filmen traff meg også fordi den satte ord på spørsmålet om hvem jeg egentlig er.