gjenkjennelse

Når kvenske fortellinger løftes fram, låses permene som skjuler vår glemte historie opp. Det var en av mange tanker jeg fikk da jeg så filmen Det tause folkets stille død av Anstein Mikkelsen første gang. Den ble et møte med glemte røtter og tause stemmer, men også en påminner om at det kvenske lever i dag.

Film som døråpner

Da jeg startet jakten på min kvenske identitet i 2019, lette jeg i alle retninger etter noe som kunne vise fram den kvenske kulturen. Jeg var på stadig søken etter faste holdepunkter – noe som kunne åpne opp for min slekts fortelling og historie.

Det hadde bare gått noen uker siden jeg oppdaget at jeg var kven, da jeg kom over filmen Det tause folkets stille død. Mye var fremmed for meg i filmen, men det var også flere ting som berørte meg – og jeg ble klokere av å se den.

Mikkelsen var opptatt av om det i det hele tatt er mulig å bevare en kultur og et språk som har vært truet så lenge. Han viste eksempler på rester av kvensk kultur i Øst-Finnmark og fra sine reiser til Karelen.

Skam over kvensk tilhørighet

Gjennom intervjuene kom også historiene om fornorskningen – om barn som ble slått for å snakke sitt eget språk. Dette var noe av det som traff meg sterkt. Den minnet meg om fortellingen jeg fikk høre den dagen jeg forsto at jeg var kven.

Inger – en fjern slektning av meg – fortalte at hun som barn ikke fikk snakke meänkieli på skolen, og om en klassevenninne som ble straffet.

Denne fornedrelsen var en del av min bakgrunn også. Å få folk til å skamme seg var et av virkemidlene som ble brukt for å få dem til å ta avstand fra sin kvenske tilhørighet.

Skam. Det er et av de sterkeste ordene jeg vet om. Det er ødeleggende. Det knuser folks selvtillit, skitner dem til.

Fravær og savn

Mikkelsen hadde laget filmen til minne om sin bestemor. Samtidig nøstet han seg bakover i sin egen historie. Det kan hende det var derfor filmen hans berørte meg så sterkt. Jeg prøvde å følge sporene etter oldemor – han tenkte på sin bestemor.

Filmen traff meg nok også fordi den satte ord på noe jeg bar på: spørsmålet om hvem jeg egentlig er. Jeg kjente på en sårhet fordi jeg ikke visste at dette hadde gått tapt før det var for sent.

Jeg kjente også på et savn, fordi ingen kunne gi meg svar på alt jeg lurte på. Ingen som kunne fortelle meg om kvensk språk eller tradisjoner.

Slektens historie er en del av grunnmuren i ethvert menneske. Det er derfor vi leter langs røttene våre for å finne svar.

Kvenske fortellinger

Mikkelsen intervjuet flere med kvensk bakgrunn, blant dem Gunnar Stålsett – biskopen som nådde manges hjerter, uavhengig av tro.

At Gunnar Stålsett sto fram som kven i filmen, ga en annen slags gjenklang. Når en kjent stemme kunne eie denne bakgrunnen, ble det en åpning for andre også – til å bære dette offentlig, med stolthet.

Det tenkte jeg ikke på den gangen, men jeg ser det klart nå. Man trenger forbilder, og man trenger å høre andres historier.

Kvensk identitet i dag

Filmen til Mikkelsen fulgte meg da tanken om å lage reise- og skriveprosjektet Mine kvenske røtter vokste fram. Den ble én av flere brikker for å forstå – og for å finne min plass i en historie jeg ikke kjente fra før.

Samme høst reiste jeg opp og ned Tornedalen i tre uker, og siden den gang har jeg skrevet. Først om usikkerhet, tap og savn. Deretter om en søken etter tilhørighet – noe som endte med at jeg ble trygg i min kvenske identitet.

I dag skriver jeg om hvor reisen førte meg, og hva jeg har lært. Det viktigste var at tilhørigheten til det kvenske vokste fram i møter med andre mennesker. Vi har en felles historie som gjør at vi hører sammen.

Lytt etter kvenske stemmer

Anstein Mikkelsens film ga stemme til de stemmeløse – og en fortelling vi andre kan bygge videre på.

Gjennom film og fortellinger blir den kvenske historien stadig mer levende.

---

Her kan du se Det tause folkets stille død  av kvenen og filmskaperen Anstein Mikkelsen. Den ble laget i 2005, samme år som kvensk ble anerkjent som eget språk. Sju år tidligere, i 1998, anerkjente Norge kvenene som nasjonal minoritet.