Ishavet, fugler i flukt og kvensk urkraft speiles i kobber når Kniven i ilden tar form og møter nasjonalscenen. Dette er en første opplevelse av et teaterprosjekt som både berører, forandrer – og gir Kvääniteatteri en ny plass i landet.
Når sceneteppet faller
Se for deg en vegg dekket av kobber, to svarte sidevegger og en flokk hvite fugler som svever over gulvet. Store, smekre og i flukt – men samtidig naglet til bakken. Når også taket mørklegges, er det bare fuglene som trer fram.
Det er dette vi vil møte når sceneteppet faller, uansett hvor i landet vi sitter og venter på Brita Caisa Seipajärvi. Hun som gikk gjennom ild for å vinne Mikkel Aska – og gjennom is for å holde ham fast.
At vi kan forestille oss nettopp dette, skyldes at Riksteatret inviterte «hele Norge» på første prøvedag av Kniven i ilden, basert på Ingeborg Arvolas prisbelønte roman. Jeg leste boka med stor appetitt. Først på grunn av språket; deretter landskapet – og til slutt historien som grep tak.
Boka har med rette blitt løftet fram som en fortelling om forbudt og dampende kjærlighet. For utenforstående virker Ishavskysten som et eksotisk bakteppe. For oss som er vokst opp ved det frådende havet, kjennes det snarere hjemlig.
Store ambisjoner og godt samarbeid
«Varme hender» er nok også et fremmed begrep for mange, og kanskje derfor så fascinerende. I kjernen av den kvenske kulturen var dette lenge en naturlig del av folks liv. Jeg har selv hørt fortellinger om dem som ble hentet for å stoppe blod.
Det er her sensasjonen i denne teateroppsetningen oppstår. Fram til nå har Riksteatrets kunstneriske team arbeidet intenst med scenografi, kostymer, markedsføring og alle de usynlige tannhjulene som får et teatermaskineri til å gå rundt. Jazzmusikeren – og kvenen – Arve Henriksen har tryllet fram musikk som løfter alt dette videre.
Og nå kommer Kvääniteatteri inn for fullt. En tydelig stolt teatersjef, Frank Jørstad, plasserer produksjonen midt i gjenreisningen av det kvenske kulturelle uttrykket – i gjenskapingen av et stolt kvensk folk:
«Vi er jo et bittelite teater med en svær ambisjon. Vi skal transformere det her landet, og det må vi gjøre gjennom folk.»
Det har ensemblet klart. De har løftet kvensk teaterkunst opp på et nasjonalt nivå. Som det reisende teateret de er, skal de nå fylle 54 saler over hele landet – og bevege dem som kommer.
Det kvenske folket skal løftes
Men store ambisjoner krever samarbeid.
«Når man er så liten og har så store ambisjoner, må man knytte til seg noen som har større muskler,» sier Jørstad. «Og det har Riksteatret.»
Han har trua på prosjektet – og det smitter.
«Det skal løftes,» sa regissør Cecilie Mosli under presentasjonen. Det var det eneste ønsket Ingeborg Arvola hadde: at Brita Caisa, hennes folk og hennes historie skulle løftes. Kvenene er tross alt et folk som vet å ta i et tak.
Nå er det bare å bestille billett, sette et kryss i kalenderen og glede seg. Jeg har satt en kvenrose på datoen 30. januar. Da er det urpremiere. Noen dager senere starter turneen – med første stopp i Nordreisa.
Dette er bare begynnelsen. Historien om Brita Caisa – og om kvensk scenekunst – kommer til å følge oss lenge.
Har du lyst til å se presentasjonen med egne øyne? Klikk her.
![![Bok med kjetting og lås – symbol på skjult historie]](http://ordspinneriet.no/wp-content/uploads/2025/09/iStock-956118468.jpg)
