For mange som leter etter kvensk tilhørighet, blir Laila Lanes sitt arbeid et godt holdepunkt. I To prosent norsk kombinerer hun slektsforskning, feltarbeid og personlig undring – og gjør den kvenske historien tilgjengelig for alle som ønsker å forstå mer av hvem vi er.
Laila Lanes har som journalist alltid jobbet for å formidle sannheten. Det merkes i hennes nyeste bok, To prosent norsk, som raskt har blitt en sentral bok for alle som ønsker å lære mer om sin kvenske bakgrunn.
En bok som skaper forståelse
Like før jul i 2022 satt jeg med To prosent norsk av Laila Lanes. Hun er journalist, og det bærer boka preg av. Gjennom sin lange karriere har hun trent seg opp til å skille sant fra usant, og til å skrive på en måte som gjør at folk forstår.
Boka hennes gjør det enklere å forstå den kvenske historien. Den skulle jeg gjerne hatt da jeg oppdaget at jeg var kven i 2018. Det hadde gjort alt så mye lettere.
Nettopp derfor har bøker som denne fått så stor betydning for oss som oppdager vår kvenske bakgrunn sent i livet. Vi trenger kunnskap som kan bære oss i starten.
Det var ikke bare jeg som ventet spent. Boka ble tatt imot med åpne armer i de kvenske miljøene.
Jakten på kvensk identitet
Laila er fra Furuflaten i Lyngen, ikke så fryktelig langt fra der jeg vokste opp. Jeg blar i boka og finner mitt eget landskap. Kjenner meg igjen. Den kvenske kulturhistorien hun skriver om, er også min.
Slik tenker man når man famler etter holdepunkter i letingen etter kvensk tilhørighet. Man trenger å forstå, og man trenger noen og noe å identifisere seg med.
De første årene handler ofte om å finne språk for det man aner, men ikke helt forstår. Laila setter ord på mange av de erfaringene som går igjen i kvensk oppvåkning, uansett hvor i landet man bor.
I forordet forteller hun at boka er blitt til etter mange år med slektsforskning, lesing av bokverk om blant annet Nordkalottens historie, og etter utallige besøk i Tornedalen i Nord-Sverige og Nord-Finland. Hun har også reist mye rundt i Troms og Finnmark og hatt mange samtaler med slekt og venner.
«Slik har jeg fått ny kunnskap om vår egen historie, min slekts bakgrunn og historien om ‘det tause folket’, kvenene.»
Denne stillheten er gjenkjennelig for mange av oss. Når en historie ikke blir fortalt i generasjoner, blir den også vanskelig å finne tilbake til – og nettopp derfor er Lailas arbeid så viktig.
Når slektslinjer våkner til liv
Da Laila begynte med slektsforskning, hadde hun bare en rød ringperm med lange lister av navn å bygge på. Den kom fra moren hennes, som igjen hadde fått den av en slektning. De fleste navnene betydde ingenting for henne. I familien hadde de ikke snakket særlig om disse menneskene – egentlig hadde de ikke snakket mye om fortiden i det hele tatt.
Nå tok hun fram listene og begynte å føre dem inn i slektsforskningsprogrammet hun hadde skaffet seg. Det som i utgangspunktet var tørre navnelister, ble gradvis til begynnelsen på en større forståelse av egen historie.
Mange av oss starter nettopp her – med navn som ikke sier oss noe, før de gradvis får ansikt og liv. Det er slik kvensk identitet ofte bygges opp igjen, bit for bit.
Fortellingen starter med et barndomsminne som vekkes til live mens hun hører på et opptak fra kvenfestivalen Paaskiviikko i Nord-Troms i 2020. Det snakkes om en gammel regle. Ordene er fremmede og blir sagt med en bestemt rytme: Isike, disike, dougan, lougan… Laila lytter. Langsomt går det opp for henne at hun har hørt regla før. Hun og venninnene brukte den for å elle om hvem som skulle stå når de lekte gjemsel.
Det fremmede språket var kvensk. Hun hadde kunnet en kvensk regle.
Det er slike små glimt som kan åpne en dør: et minne, en lyd, et ord man ikke visste vondt eller godt om. Mange kvenske historier starter akkurat slik – i det hverdagslige, nesten usynlige.
Stillheten som skjuler det flerkulturelle i nord
Laila vokste opp med norsk, og i tenårene forsto hun at det var samisk hennes mormor og andre eldre i bygda snakket seg imellom. Det kvenske hadde ingen snakket om. Regla satte i gang en prosess som ikke lot seg stoppe.
Til å begynne med var det få som lyttet eller ville snakke om det. Denne erfaringen er typisk for kyststrøkene i Nord-Troms. For mange sitter det langt inne å erkjenne sin flerkulturelle bakgrunn, enten den er kvensk eller samisk. Motstanden mot åpenhet ble en drivkraft.
Denne motstanden er en del av den større historien i nord, og den påvirker fortsatt hvordan vi snakker om – og forstår – det kvenske i dag. Lailas arbeid bidrar til å bryte denne stillheten.
Derfor vi må løfte fram kvensk historie
To prosent norsk er sakprosa, det vil si at den bygger på faktiske forhold. Den er ikke oppdiktet, slik en roman er. Bakerst i boka finner man en lang liste over kilder, slik at hvem som helst kan sjekke om Laila har belegg for det hun skriver. Samtidig får man mange gode tips til litteratur man selv kan ha nytte av.
Det har også vært viktig for henne å skrive boka for å synliggjøre kvener.
Boka til Laila fyller et hull i den norske historien, og den er med på å synliggjøre at kvener finnes. Det trengs både for kvenene selv og for samfunnet rundt. Vi trenger mange flere bøker som kan løfte fram det kvenske.
Kvener over hele landet trykket den til sitt bryst, og Laila har siden turnert land og strand for å prate om boka. Folk har strømmet til. Interessen bekrefter behovet for kunnskapslitteratur om kvener – og boka bidrar til at flere kvener kan forstå mer om seg selv.
Det er nettopp denne typen kunnskap som gjør det mulig å bygge en tryggere identitet – både for dem som vokser opp med kvenske røtter i dag, og for oss som finner dem senere i livet.
