Mammas hverdagsråd
– sa mora mi. Med det mente hun at det var bortkastet tid og krefter å bekymre seg over hva morgendagen kom til å bringe. Det gjaldt å holde fokus på dagens oppgaver og gjøremål. De krevde sitt, det skal gudene vite. Mamma hadde nok å gjøre fra hun sto opp om morgenen til hun gikk og la seg om kvelden. Titt og ofte hadde hun mer enn nok å gjøre om nettene også.
Min mor fødte elleve barn. Ti av dem vokste opp, med alt hva det krever. Helt i begynnelsen av 50-årene var kikhoste et vanlig problem. Jeg vet ikke om de to eldste søsknene mine fikk kikhoste, men jeg vet at de to neste gjorde det. De var ganske tett i alder og mamma hadde ikke avlastning de døgnene dette sto på. Da hadde hun mer enn nok med å komme seg gjennom det, både dag og natt.
Det var ikke alltid sånn, selvfølgelig, men også disse beinharde øktene måtte hun komme seg gjennom. I dag ville dette alene vært utenkelig for en ung far eller mor. Tar en med at de to andre barna måtte ha mat og stell, og at kyrne i fjøsen måtte ha det samme, ser en lett at hun ikke kunne tenke så mye på morgendagen.
Et så hardt liv er ingenting å romantisere, men det spørs om vi hadde trengt kurs i mindfulness om vi hadde mindre tid til grubling. Jeg vet sannelig ikke hva som er verst. Eller best.