Sinnsro

En skulle vøre fire år

Barnebarnet vår på snart fire er ikke så opptatt av lange og hyggelige måltider. Med prat og latter og vente på tur. Når familien er samlet setter han seg til bordet som han skal og spiser såpass at det kan aksepteres som et måltid. Så er det: Takk for maten, takk for praten, takk for snakken. I et byks er han vekk. For et øyeblikk.

Det er lov å prøve seg

Så er han tilbake. For å vise fram noe. Spør om hvem som vil være med å spille pojkemonkort. Når ingen melder seg lurer han på hvem som vil bygge lego. Ingen respons på det heller. Da er det å prøve å bygge lego roboter mellom tallerkenene på bordet.

Det går grensen for mormor, eller Munun som jeg i dette tilfellet heter. Jeg tillater langt mer enn hva mamma og pappa gjør hjemme, og det har jeg fått aksept for. Hos Bestefar og Munun skal det være et slags fristed. Men altså ikke anarki. Han vet det godt, men prøver seg gang på gang. Han får gå fra når han er ferdig å spise. Regelen som gjelder da er å ikke forstyrre de som ikke er ferdige. Og som vi alle vet: Voksne blir aldri ferdig med å spise.

Dermed er det ikke annet å gjøre enn å leke med seg selv.

Når jeg snur meg for å se en god stund senere, er han helt oppslukt av det han holder på med. De firkantige, grønne byggeplatene ligger ved siden av hverandre bortover. Mellom dem er det broer, ser det ut som. I hvert fall henger de sammen. Oppå disse platene er det små hus, tror jeg. Mennesker. Trær. Litt av hvert. De små fingrene jobber konstant. Blikket hans går innover og vi andre er ikke en del av leken.

Han er oppmerksomt til stede i sin egen lek. Sitt eget øyeblikk.

Hvor fint han har hatt det understrekes av bønnen i øynene og stemmen da vi rydder av bordet litt senere: Om jeg kan være så snill ikke å ødelegge sjørøverskipet hans?

Slipp tak i barna

I denne lille hverdagshistorien er det to ting jeg blir sittende å tenke på:

Det er viktig å la barn få lov til å være i fred med seg selv. Vi voksne må ta ansvar for å slippe tak i dem. La dem klare seg selv litt. Da finner de sine egne veier. Sine egne opplevelser. Slik bygger de seg selv.

Det andre er for vår egen del: Lære av barnet. La deg rive med av det som trekker deg innover i deg selv. La ting skje når det skjer og bli med deg selv innover. Da trenger du ikke jobbe så mye for å stenge sanseinntrykkene ute. De viskes ut av seg selv etter hvert som konsentrasjonen din øker.

Tenker jeg.

Hovedtema på Facebooksiden til Ordspinneriet denne måneden er: Mindfulness. Oppmerksomt nærvær.