Vi kan og vi bør strekke ut en hånd når vi ser andres ynkelighet. Ikke en sånn stakkars deg hånd som bare gjør saken verre for den som ligger nede. Nei. En vennlig og varm hånd. En som sier: Det kunne like gjerne vært meg. En annen gang er det meg.
I samme øyeblikk starter reisen mot å tilgi oss selv våre svakheter. Og snart, ganske snart kan vi møte innsiden av våre egne henders myke innside. Det er denne gaven vi alle lengter etter. Det å anerkjenne oss selv som hele mennesker. Fra seier til nederlag. Og tilbake igjen.
Tilgivelsen gir styrke. Den legger fortiden bak slik at vi kan gå videre.
Kjenner du det? Kjenner du at det er det du lengter etter?
– Hold sinnet ditt mjukt,
sier en stemme i vinden
– La det ikke stivne
av år og alder. Smør det
med dagenes gule soltalg,
dynk det med dogg fra en blomsterkalk,
garv det i motgangs bitre saltlake.
Hold sinnet ditt várt og villig
som greina i brisen:
en hvileplass for fugler
med vingen blå av himmelduft.
Hans Børli
