Livsglede,  Optimisme,  Selvledelse

DU ER DET DU TENKER

Bildet overfor møter meg hver morgen nå.

Det er meg du ser til venstre. Til høyre ser du  en illustrasjon som i virkeligheten er bare 6 ganger 7 cm. Den er tredd inn i hjørnet av speilramma.  Bildet er laget av kunstneren Ewa Leyman som holder til i Fjellbacka på Bohuslänkysten i Sverige. Selvportrettet hennes henger på speilet mitt fordi jeg blir glad når jeg ser det. (Masse-sitroner-rundt-trekronehode-smilefjæs!)

Glad og småsprø

Bildet av henne minner meg om den jeg har lyst til å være. Glad. Energisk. Småsprø. Uhøytidelig. Jeg vil leve av det jeg elsker å gjøre, slik hun gjør det. Jeg vil tørre det. Og jeg vil klare det. Jeg vil være sterk nok. Egentlig stemmer mye allerede, men jeg kan godt være mer av det jeg er og mer av det jeg ikke helt får til. Ennå.

Når jeg ser meg i speilet om morgenen, kan jeg ikke unngå det sprø smilet hennes. Det smitter. Jeg smiler. Overdriver litt, kanskje. Smiler litt til. Og litt til. Til slutt når smilet magen. Da er smilet blitt en følelse. Kjenner at det kribler litt og sprer seg i fra magen.

Sjef i eget liv

Vi kan i noen grad bestemme hva vi skal føle. Være sjef i eget liv. Da må vi ta kontroll over tankene våre. Det kan vi gjøre, men skal vi klare det må vi øve. Og skal vi øve må vi vite hva vi skal øve på.

Boka jeg leser nå, heter Amor Fati.  Forfatteren Kristin Flood har på et tidspunkt i livet blitt tvunget til å stoppe opp og tenke over livet sitt. Slik jeg gjør nå. Og kanskje du også? Det er lurt. Vi kan ikke bare rase videre. Det gjelder å ta en liten time out noen ganger og se litt nøye på seg selv. I speilet så å si.

Nocebo effekten

Kristin Flood har altså gjort det, og for henne ledet det til en bok jeg synes jeg lærer mye av. En ting jeg ikke hadde hørt om (men som jeg har hatt en mistanke om fantes) er nocebo-effekten. Det finnes nemlig et eget navn på det som gjør at tankene våre kan gjøre oss syke. Oversatt fra latin betyr nocebo jeg vil skade.

Begrepet skal visstnok være kjent fra nitti tallet, men lite brukt. Da jeg googlet nocebo fant jeg at det er gjort studier rundt dette. For eksempel har kvinner som tror de er utsatt for hjertesykdom nesten fire ganger så stor sannsynlig å dø av nettopp dette. Sammenliknet med kvinner som har samme risikofaktor og som ikke tror at de er utsatt for dette.

Jeg visste det!

Det er noe sjukt over å tenke sjukdom! Jeg vil tenke frisk. Frisk. Frisk! Og om du tror det bare er damer som kan tenke sjukdom på seg tar du feil. Fordi: High scool gutter med bind for øynene fikk røde, kløende utslett på armen de trodde var utsatt for giftige blader. Under et nøye planlagt forskningsforsøk.

Kristin Flood skriver i boka si at Når vi gir tankene et negativt, destruktivt innhold, påvirkes kroppen deretter. Hun skriver videre at kroppen er i nær kontakt med våre tanker. At den svarer når vi tenker. Hun skriver at tankene våre likner en form for næring vi forer kroppen vår med.

Vi skjønner hva hun mener, gjør vi ikke?

Spiser vi frukt og drikker juice blir vi friske og raske. Spiser vi hamburger og drikker cola blir vi dorske og sjuke. Tenker vi destruktive tanker blir vi sjukere enn når vi tenker konstruktive tanker. Tenker vi konstruktivt, blir vi sterkere. Det vil jeg bli.

Jeg skal ikke nå påstå at det bare er å henge opp et smilefjes ved speilet så ordner alt seg. Jeg er enig med dem som synes at dette er for lettvint. Jeg sier at dette er en av flere ting vi kan gjøre. Jeg har i mange av mine tidligere innlegg skrevet om både mindfulness og positiv psykologi som begrunnelse for hvordan jeg tenker. Og jeg har funnet mye klokt jeg har forsøkt å formidle videre.

Nå fant jeg nok skikkelig glupt hos Kristin Flood:

Utdrag fra boka Amor Fati:

«Hvordan skal vi så finne de tankene som plager oss mest, de som til stadighet kommer tilbake og maser om de samme slitsomme tingene? Ved å følge med. Legge merke til oss selv, være til stede på innsiden, kjenne etter, høre etter, lytte til hva som foregår i hodet. Og når vi for eksempel hører: Uff, jeg har aldri nok penger for tiende gang i løpet av en uke, begynner vi langsomt å gjenkjenne tanken: Aha, der er du igjen! Det er da vi kan begynne å skrive den ned, si den ut. Dele den med noen».

Flood skriver videre at humor og ironi hjelper. Jeg prøvde. Jeg fant tanken bak tanken. Jeg er for å dele, men ikke for å dele alt. Derfor blir det jeg tenkte min egen hemmelighet, men det jeg kan si er at når jeg først hadde funnet tanken, fanget den og skrevet den ned ble jeg skikkelig fornøyd. Med smilet fra speiløkta om munnen føyde jeg til: HAHA! Der har jeg deg!

Plutselig ble det slik at det ikke lenger var tanken som kontrollerte meg. Det var jeg som kontrollerte tanken!