Dikt,  Optimisme

ODE TIL LIVET

Etter å ha sovet svært dårlig på sofaen hjemme hos min datter og hennes samboer, ble jeg vekket av barnebarnet mitt på fire litt over halv åtte fredag morgen

Mamma, hørte jeg fra andre etasje. Jeg bråvåknet. Litt smågroggy, med alle klærne fra dagen før på meg, måtte jeg samle meg litt før jeg ga meg til kjenne.

Jeg lot ham høre stemmen min, og var litt spent på hvordan han ville reagere.

Hvorfor er du der nede? spurte han.

Den sengevarme lille kroppen møtte en dag som var helt spesiell. Fra den dagen av var livet hans forandret for all tid. Hans og mitt. Samtidig som jeg kunne klemme han god morgen, hadde lillesøsteren hans vært en del av familien i mindre enn to timer. I løpet av natten hadde hun møysommelig kjempet seg fram for å fylle plassen sin blant oss. Et under hadde skjedd. Fra nå av skulle ei lita jente som aldri hadde vært før, være en selvfølgelig del av en stadig voksende familie. Min datter hadde båret fram nytt liv og jeg var blitt mormor for andre gang.

Fylt av denne voldsomme opplevelsen, av det største av alle livets undre, satte jeg meg foran PCen noen timer senere etter å ha levert den fortumlede lille storebroren i barnehagen.

Jeg ville feire det nye livet

Jeg var i feiremodus, men hadde ingen å feste med der og da. Jeg vil finne meg noe det virkelig suser av, tenkte jeg og googlet. Jeg vil finne en ode til livet.

Det var sånn jeg kom over et dikt som har nettopp denne tittelen. Jeg startet lesingen litt nølende, for innledningsordene langsomt dør den var ikke akkurat det jeg lette etter. Som forblir en slave av sine vaner, fortetter det. Ja, det er interessant, tenkte jeg, men jeg hadde lyst til å feire. Jeg leste likevel videre:

Langsomt dør den som forblir en slave av sine vaner
den som hver dag vandrer i samme spor
den som ikke forandrer retning
den som ikke tar sjanser

Hm, tenkte jeg. Dette er spennende. Så ble jeg sugd inn. Jeg leste og leste. Og ble skaket. Det var som om dikteren var i rommet sammen med meg og snakket direkte til meg. Den dør langsomt som ikke følger sin lidenskap, leste jeg videre. Den som ikke risikerer. Den som ikke spør om ting han ikke vet. Jeg leste alt og jeg leste om igjen. Og om igjen.

Vi skal leve og ikke kaste på tiden på sludder

I dette diktet finnes svar. På hvordan leve vårt liv og ikke kaste det bort på sludder og pølsevev! Vi skal lytte til oss selv og gå den veien som er laget for oss. Gå den veien vi selv lager. For det er ett og det samme. Den veien som er laget for oss og den veien vi selv lager.

Lytter vi godt til oss selv, så hører vi hva som er riktig for oss å gjøre. Da blir det lettere å følge vår lidenskap. Å risikere. Det blir lettere å tilgi oss selv når vi feiler. Lettere å se i nåde til oss selv. Lettere å forstå hvordan vi skal fylle den plassen som er tildelt oss, være her den tiden vi har til rådighet. Noen ganger er det rett og slett riktig å kjenne på det motsatte for å finne det du leter etter. Jeg vil ikke dø langsomt. Jeg vil leve.

Festen jeg var inne i avtok. Følelsene rundt det nyfødte barnet og alt rundt henne stilnet litt, men når jeg kjente godt etter var de med meg videre. Som en undertone. Hun har fått sin egen klang. Sin egen stemme. Sin egen plass. I det orkestret som danner rammen om mitt liv.

—————————————————-

Det har gått noen dager nå. Det nye, lille barnebarnet og jeg skal nok bli bedre kjent med hverandre. Når det gjelder diktet har jeg ikke lagt det til side. Tvert imot. Det er kommet for å bli. Jeg har på mange måter virret rundt som en flyktning i mitt eget indre landskap fram til nå. Lett og lett, men ikke funnet.

Diktet, sammen med det nye, lille livet som bare kom åpnet noe i meg. Fikk fram tanker og følelser i meg jeg hadde glemt. Jeg fant en kilde som fylte meg i alle mine hulrom. I alle mine tomrom. Det var som å ha truffet gamle venner fra barndommen. Vi er gamle kjente som må friske opp gamle minner og finne ut hva vi kan finne på sammen nå. Det høres voldsomt ut, men en vet selv når en har funnet fram.

Da jeg holdt mitt lille barnebarn i armene første gang var hun bare sju timer gammel. En alv kunne ikke ligget mykere og lettere i armkroken. Med lukkede øyne svarte hun knyende på min pludring. Jeg gleder meg til å følge henne vokse opp. En gang skal jeg fortelle henne om hvordan jeg fant diktet. Fortelle henne om den gaven hun bare ved å komme inn i denne verden ga meg.

 

ODE TIL LIVET av Martha Medeiros:

Langsomt dør den som forblir en slave av sine vaner
den som hver dag vandrer i samme spor
den som ikke forandrer retning
den som ikke tar sjanser eller skifter farge på klærne
den som ikke snakker med ukjente.

Den dør langsomt, som unnlater å følge en lidenskap,
den som sverger til svart fremfor hvitt
og til pirkete detaljer fremfor et vell av følelser,
som får øynene til å gløde, som forvandler gjesp til smil,
Som får hjertet til å banke, fordi noe har gått galt eller av følelsesaffekt.

Langsomt dør den som ikke endevender sitt bord.
Den som er ulykkelig i sitt arbeid, den som ikke risikerer,
den som ikke tør følge en drøm, den som ikke tillater seg selv,
minst en gang i livet, å bryte med all fornuft.

Langsomt dør den som ikke leser, den som ikke reiser,
den som ikke lytter til musikk, den som ikke finner nåde i sitt eget dyp.
Den dør langsomt, som ødelegger egenverdet den som ikke tar imot hjelp,
den som ustanselig klager over egen ulykke eller over det ustoppelige regnet.
Langsomt dør den som forlater en plan før den har begynt,
den som ikke spør om ting han ikke vet,
den som ikke svarer når noen spør om noe han vet.

La oss unngå denne langsomme død.
La oss huske at det å være i live krever en større anstrengelse enn kun å puste,
bare med en glødende tålmodighet kan vi finne veien til en glitrende glede?

PS: Da jeg leste diktet første gang, trodde jeg det var skrevet av Pablo Neruda, som tusentalls andre på flere kontinenter. Dette har Kjersti Eikenes gjort oppmerksom på i kommentarfeltet under og dermed gjort det mulig for meg å rette opp i dette. Takk for det.

2 Comments

  • Kjersti Eikenes

    Pablo Neruda har IKKE skrevet Ode til livet. Det er mange som tror det , men det stemmer ikke.

    http://verbiclara.wordpress.com/2009/01/15/%E2%80%9Cmuere-lentamente%E2%80%9D-pertenece-a-martha-medeiros-y-no-a-pablo-neruda/

    Oda la vida

    La noche entera
    con un hacha
    me ha golpeado el dolor,
    pero el sueño
    pasó lavando como un agua oscura
    piedras ensangrentadas.
    Hoy de nuevo estoy vivo.
    De nuevo
    te levanto,
    vida,
    sobre mis hombros.

    Oh vida, copa clara,
    de pronto
    te llenas
    de agua sucia,
    de vino muerto,
    de agonía, de pérdidas,
    de sobrecogedoras telarañas,
    y muchos creen
    que ese color de infierno
    guardarás para siempre.

    No es cierto.

    Pasa una noche lenta,
    pasa un solo minuto
    y todo cambia.
    Se llena
    de transparencia
    la copa de la vida.
    El trabajo espacioso
    nos espera.
    De un solo golpe nacen las palomas.
    Se establece la luz sobre la tierra.

    Vida, los pobres
    poetas
    te creyeron amarga,
    no salieron contigo
    de la cama
    con el viento del mundo.

    Recibieron los golpes
    sin buscarte,
    se barrenaron
    un agujero negro
    y fueron sumergiéndose
    en el luto
    de un pozo solitario.

    No es verdad, vida,
    eres
    bella
    como la que yo amo
    y entre los senos tienes
    olor a menta.

    Vida,
    eres
    una máquina plena,
    felicidad, sonido
    de tormenta, ternura
    de aceite delicado.

    Vida,
    eres como una viña:
    atesoras la luz y la repartes
    transformada en racimo.

    el que de ti reniega
    que espere
    un minuto, una noche,
    un año corto o largo,
    que salga
    de su soledad mentirosa,
    que indague y luche, junte
    sus manos a otras manos,
    que no adopte ni halague
    a la desdicha,
    que la rechace dándole
    forma de muro,
    como a la piedra los picapedreros,
    que corte la desdicha
    y se haga con ella
    pantalones.
    La vida nos espera
    a todos
    los que amamos
    el salvaje
    olor a mar y menta
    que tiene entre los senos.