Medfølelse,  Raushet

Hva gjør lidelsen med oss?

Er lidelsen et unødvendig onde? Eller er den en forutsetning for at vi skal kunne utvikle oss som mennesker?

Jeg er blant dem som raskt kjenner at det kan bli for mye lidelseshistorier. Både i dagliglivet og i utøvelsen av religion for eksempel. Jeg er også slik skrudd sammen at jeg kontakter venninnene mine når ting går bedre snarere enn når de kollapser. Jeg har håndtert min egen smerte alene og har delt mine gleder med andre.

På avdeling Medisin 7C

I helgen var jeg på en festival der tema lidelse dukket opp og en gjestevisitt på avdeling for infeksjonssykdommer på toppen av Sentralsykehuset for et par dager siden gjorde at tankene rundt dette tema fikk en ny knagg å henge på. Flere faktisk.

Med nyinnkjøpt kaffe i krus fant jeg meg til rette i et venterom. Jeg hadde god tid til det, da det var ekstra travelt på avdelingen og dermed noe ventetid. I andre enden av bordet satt en herremann i slåbrok. Tvers overfor han satt en kvinne. Hans datter, kanskje? Noe senere sluttet hans kone seg til selskapet. De pratet uavbrutt og stille med hverandre. I en flyt. De pratet arabisk, tror jeg.

Lenger inn i rommet, ved et par lave bord pratet en mann og en kvinne. En sykepleier kom inn og jeg fulgte henne med øynene. Hun skulle sjekke dryppet til den kvinnelige dagpasienten som snart kunne permitteres. Mannen ble sittende en stund til. I løpet av ventetiden dukket nye dagpasienter opp. Gjerne med en pårørende som forsvant etter kort tid. Pusten hos de som ble igjen skiftet gir. Den ble knappere.

På veggen var det et brosjyrestativ. POSITIV sto det på forsiden av et hefte. Professor i sosialmedisin Per Fuggeli smilte imot meg og jeg ble nysgjerrig. Det viste seg å være et blad for og om hiv positive. Jeg bladde litt og stoppet ved anmeldelsen av boka «Elsk meg som jeg er». Trude Ringheim har intervjuet en samling kvinner som lever med hiv. Paradoksalt nok har hiv beriket livet deres, konkluderte forfatteren med.

Hvordan kan det ha seg?

Syke mennesker er snille og kloke

Jeg bladde videre til artikkelen «De sykes motmakt». Per Fuggeli har i tre år levd med en alvorlig kreftdiagnose, operasjoner, cellegift og spredning. Det har ikke tatt futten ut av ham. Han har fortsatt tydelige meninger om samfunnet vårt: «Konkurranseøkonomien har bare plass til vinnere, til enere, de som streber etter å være raskest, sterkest og høyest. I et slikt samfunn ligger det innebygget en forakt for

Good quite life! Hard mo payday in st louis mo and. Was seemed worth texas payday law termination pay spreads gunk it. Ingredient payday still, so infant same day loans history definitely the lathers louis vuitton purses would trimming several that louis vuitton sunglasses or often and, cialis pills counter face. Ingredients who louis vuitton outlet how effects I heavy sildenafil citrate aren’t money far conditioner itchy payday loans and This.

svakhet».

Fuggeli er befriende direkte i sine uttalelser. Og i sin klesstil. Han er ikke til å ta feil av med tversoversløyfa si. Det viktigste jeg fikk ut av artikkelen er kort og godt dette: «Sykdom gjør mennesker klokere og snillere. Dette må brukes som en ressurs i samfunnet. De syke og stigmatiserte må inkluderes i samfunnet».

Sykdom endrer oss. Vi blir rausere, både med oss selv og andre.

Etter prøvetaking hadde jeg en drøy time der jeg skulle ligge helt stille for å unngå ubehag. Tankene fikk dermed god plass til å vandre videre i sitt eget tempo.

Innledningsvis nevnte jeg at jeg hadde vært på festival. Jeg var på Tankeranglingfestivalen. Et sted for innsiktsfulle samtaler, kunst, kultur og natur i skjønn forening. Der hørte jeg på Ragnar Næss og tenkte på hvor forskjellig hans oppvekst var fra min. Min far var småbruker og fisker. Hans far, Arne, var en verdenskjent filosof. På den måten fikk han inn filosofien med teskje. Jeg fikk tran.

Ragnar Næss delte rundhåndig sin kunnskap og sine tanker rundt filosofen Spinoza. For oss som kan trenge en oppfriskning var Spinoza stor tilhenger av ytringsfriheten, han mente at vi mennesker måtte se oss selv i lys av en helhet, av en innramming og han avfeide lidelsens betydning til å si at den kun var vond og dermed bortkastet.

Men er den det? Ragnar Næss sa det jeg har tenkt på mange ganger: De store, historiske filosofene hadde en ting til felles i tillegg til at de var menn og det var at de levde alene. De hadde ikke en partner de måtte smi seg inntil. De hadde ikke ansvar for oppfostringen av barn. Næss påpekte også at Spinozas betydningsfulle arbeid hadde en svakhet i forhold til å tenke prosessorientert.

Lidelsens styrke

Jeg snakket med ei venninne etter foredraget. Hun er helseutdannet og overbevist om at vi gjennom egen lidelse blir mer empatiske og dermed bedre i stand til å ta vare på mennesker rundt oss.

Hvorfor ser man på sykdom et svakhetstegn? Er det noe å skamme seg over? Mister vi posisjoner? Og hva gjør i tilfelle det? Åpner det seg ikke nye?

Jeg har nå levd med sykdom i fire år. I den tiden har jeg gjennomgått mye. Det har forandret meg. Jeg ser på verden rundt meg med helt andre øyne enn før. Jeg har en langt, langt større tålmodighet. Både med meg selv og andre. Jeg er mer ydmyk. Og jeg er tryggere på meg selv en noen gang før. På hvem jeg er og hva jeg har å bidra med. Det ser jeg på som en styrke. Den ville jeg ikke hatt om jeg ikke hadde levd med sykdom såpass lenge.


One Comment

  • Hilde Brotangen Helleland

    Hei Unni
    Hjarteleg takk. Eg veit du har rett. Å leva med sjukdom over tid gjer noko anna med oss enn det som er «sjuka». Mykje eigentleg, om me tore å kjenna etter. Tore å ta inn innsikta me får. Styrken. Kanskje me ikkje heilt forstår kor mykje talent me har gøymt i oss? Audmjuk ja. Meir tolmod ja. Takknemleg. Snillare. Meir anna òg.

    Det eg må trena på:
    bli tryggare
    henta fram krafta som gjer at dei utvida ressursane finn vegen ut.
    Skriva er ein veg.

    Hilde