Tilhørighet

I DET MYKE KVELDSLYSET

Det er noe altoppslukende ved et spedbarn. Vi som er i nærheten kjenner at oppmerksomheten vår automatisk stiller oss inn mot det hjelpeløse vesenet. Alle sansene våkner: Syn, hørsel, lukt og behovet for å berøre.

For noen dager siden var mange fra familien samlet rundt bordet. Blant de som var der var mitt lille barnebarn, ei jente på vel tre uker og en av mine eldre brødre. Han nærmer seg seksti. Jeg ble fasinert av møtet mellom de to.

Svøpt inn i kveldslyset lente hun seg inntil den varme kroppen. Krøllet seg sammen i fortrolighet. Inne i de store mannsnevene som visste akkurat hvordan en sånn liten kropp trenger å ha det.

Slikt rører ved oss alle. Livet består av øyeblikk. Det ene etter det andre. Da gjelder om å være, ikke lengte mot det som kommer eller minnes det som var.

Det er akkurat nå vi lever.