Skrivetips,  Tilstedeværelse

SANSELIGE ÅSGÅRDSTRAND

I helgene hender det at jeg våkner før de andre i huset. Noen ganger snur jeg meg på andre siden og sovner igjen. Andre ganger leser jeg avisa. Forrige helg nappet jeg med meg kamera, satte meg i bilen og kjørte til Åsgårdstrand.

Åsgårdstrand er en bitte liten plass. En by, riktignok, men den er liten. Edvard Munch har sørget for at de fleste i Norge og ubegripelig mange i utlandet vet litt om stedet. Ubegipelig på grunn av mengden mennesker som vet, ikke på grunn av kunsten. Den er stor. Noen ganger kan vi lese om annet enn kunst i lokalavisa når Åsgårdstrand settes på dagsorden. Da kan det for eksempel handle om krangling mellom en privat barnehage-eier og naboene. Eller om det er riktig eller galt av næringsdrivende nærmere riksveien å trekke publikum og handlende opp fra det bittelille sentrum som er vant til å få all oppmerksomhet. Det kan også være heftige innspill om at «nå er det på tide å få bussene bort fra torget». Alt dette bryr jeg meg i grunnen lite om. Jeg er veldig glad i Åsgårdstrand uten å være en del av lokalsamfunnet. Derfor vil jeg ta deg med på en liten vandring.

For meg handler Åsgårdstrand mye om…

… glitret i vannet…
…båthavna…

 

 

 

 

 

 

…utsikten opp fra vannet…
…og utsikten ned mot vannet.

 

 

 

 

 

 

 

Dette har sin forklaring. Jeg er født og oppvokst ved vannkanten i Nord Norge. Hver gang jeg kjører ned mot Åsgårdstrand er det som om hjertet mitt løfter seg når jeg kommer dit veien heller bratt ned mot vannet og fjorden brer seg ut foran øynene mine. En annen grunn til at vannet får min oppmerksomhet, er at vi mange ganger har kommet hit med båt. Det er noe helt eget ved det.

Jeg er også glad i andre ting med denne lille nabobyen:

Rusleturen til Munchs hus.
Smalgangen…

 

…med den fine, lille urmakerbutikken…
…og et hus det bor barn i.

 

 

 

 

 

Åsgårdstrand er altså også et sted folk bor. Det er et sted for…

 

… fargerike utemøbler…
…og for himmelhøye vimpler.

 

 

 

 

 

 

Det er et hvilket som helst sted…

 

…der eplene råtner i veikanten.
Et sted man slenger fra seg søpla.

 

 

 

 

 

 

Et sted  der forfallet rår…
… og gamle markører mister sin kraft.

 

 

 

 

 

 

 

Denne rusleturen har først og fremst vært for øyet. For synet. Det får hjernen i sving også. Man kan tenke seg så mye mer enn det man ser.

Jeg avslutter ved den gamle banken. Ingenting foregår der nå så tidlig en søndag morgen, men det er tegn vi kan lese her også: Skiltet der det står «Villa Alvetre» forteller om at huset er i bruk.

Dit skal jeg om ikke så lenge. For jeg planlegger et kurs der. Et kreativt skrivekurs, der nettopp sansing er sentralt. Da skal vi ta i bruk flere av sansene våre og vi skal ha fokus på hvordan vi gjennom å bruke sansene kan skrive bedre. Det gleder jeg meg til.

Les om skrivekurs her og om Maria som sammen med meg er ansvarlig for kurset i Åsgårdstrand her.