Livsglede

DANSEN HAR SITT EGET SPRÅK FOR DEN SOM LYTTER

 

Everything in the universe has a rhythm,

everything dances.  ~Maya Angelou~

 

Jeg har danset siden jeg var liten. Slik jeg husker det har jeg alltid danset. Ikke ballett. Ikke på danseskole. Det var storebroren min som lærte meg det, hjemme i en bitte liten stue. I ettertid skjønner jeg at han ikke var så opptatt av dette her for min skyld. Det var nok mest for å ha en å øve seg på så han kunne imponere damer da han dro på fest.

Det var tryggest å danse

Det er i grunnen et fett. Jeg lærte å danse swing før jeg begynte på skolen. Senere ble det vals, reinlender og polka. Den slags. Når det var min tur å dra på fest, var jeg utlært og fikk danset mye. Svetten haglet og latteren satt løst. Det var tid nok til å kline med rampeguttene etterpå likevel. De som ikke danset.

Jeg husker mora mi var så glad for at vi danset, vi jentene. Det var tryggere inne på dansegulvet enn ute i buskene i mørket, synes hun.

Saturday Night Fever

Her nede på Østlandet var dansegulvene få og små, husker jeg fra jeg kom hit for over tretti år siden. Her var det visst ikke så mange som danset. Så jeg gikk på det første og beste dansekurset jeg fant. Det var på sytti-tallet, da «Saturday Night Fever» herjet som verst. Det ble mye koordinering og koreografi. Mye terping. Mye stå på linje. Det falt ikke så godt sammen med mitt temperament. Jeg ga opp.

Magedans

Og danset ikke noe særlig på mange, mange år. Før det ble satt opp kurs i magedans i Horten på slutten av 90-tallet. Du leste rett. Magedans. Det var det ikke mange som holdt på med den gangen, du!

Men så moro det var! Vi var noen som ikke fikk nok, så vi slo oss sammen og danset hjemme hos hverandre. Etterhvert ble vi flere. Det var starten på en danse-reise som varte i seks år. Jeg fant en artikkel som ligger på nettet fra den gangen: Magedans er gøy

Universelt språk

På den tiden jobbet jeg for Røde Kors med integrering av flyktninger i samarbeid med kommunene. Der ble dansegleden nyttig. Jeg oppdaget  at kommunikasjon er langt mer enn ord. Dans og musikk har nemlig et universelt språk. Med gratis lokaler fra det offentlige og frivillige som sto på var det mulig å få i gang dansetilbud på tvers av språk og andre barrierer. Den dansen pågår ennå.

Fram med dansefoten

For meg stilnet dansen igjen. Inntil nylig. En av jentene som var med og danset  magedans på nittitallet har dratt sammen til et «vennetreff» med danselærer.

Nå møtes vi hver mandag kveld. Utrolig gøy!

Danse, danse dokka mi

Jeg danser hjemme igjen også. Jeg er blitt bestemor, ser du. For andre gang til og med. Familiens aller yngste tilskudd kan bli litt urolig når mamma’n og alle andre vil sitte og skravle og drikke kaffe. Da tar vi oss en dans vi to. Vi danser til sangen «Danse danse dokka mi». Den går i valsetakt. Har jeg bestemt. Jeg nynner og danser. Og jammen så svarer hun, den lille på knappe tre måneder. Hun nynner med!

Hun skal få danse masse! Nå er det meg som vil ha en liten dansepartner for min egen del. Jeg gjør det med god samvittighet. For jeg vet hvor mye glede en lett dansefot kan gi.

 

Fotos: Kjellaug Breian Langø.

Vil du se flere av Kjellaugs bilder kan du gå inn på bloggen hennes her og på Facebook her.