Dikt

ET MØTE SOM BERØRTE MEG DYPT

Du må bli med meg hjem

Å leve er som å reise på en elv. Noen ganger fosser det i vei, andre ganger ligger vi i bakevja og kaver. Så hender det at vi blir ført inn i en stille sideelv, der vi kan nyte turen, lene oss tilbake med sikker viten om at vi møter hovedløpet igjen.

En konfirmasjon kan være en slik sideelv. Vel å merke når det er gjelder andres barn. Tidligere i høst var jeg bedt i konformasjonen til min venninnes datter. Sammen med min yngste datter og min mann lente jeg meg tilbake på fergeturen og kjente at det skulle bli godt å bare være med på dette. Delta på festen. Lykkeønske. Småprate og spise god mat.

Et uventet møte

Lite visste jeg om hvem jeg skulle møte og hvordan det skulle bevege meg. Sideelven hadde ikke retning av hovedløpet slik jeg regnet med. En lang og slak omvei skulle føre meg tretti år tilbake i tiden. Dette uventede møtet har i ukene som har gått dukket opp i min bevissthet gjentatte ganger. Sånn som det var den dagen jeg var på biblioteket i Holmestrand for noen uker siden.

Jeg var i byen og på biblioteket i et bestemt ærend. Dama i skranken var opptatt, så jeg ruslet innover i lokalet. På et rundt bord stod en utstilling om den forestående litteraturuka. De skulle ha besøk av Lars Saabye Christensen. Bokreolene så vennlig på meg og slapp fra seg en eim av bøker som ønsket å bli tatt på. De lengtet etter å bli åpnet, bladd i og lest. I det innerste rommet ventet en rød sofa på meg. Jeg la fra meg veska på sofaen. Tok av meg jakka. La den oppå veska. Skjerfet havnet oppå der igjen og jeg satte meg ned. Småpraten fra skranken kilte meg så vidt i ørene. Etter hvert ble lyden av stemmene til en dur. Duren gikk seg bort og forsvant inn mellom de tause stemmene fra bøkene i hyllene.

En bok stakk ut av reolen. Et øye. Det var som det så på meg. Jeg hentet boka. En diktsamling av Einar Skjæråsen. ”Sju undringens mil”.

Du må bli med meg hjem, sa jeg til boka. Jeg vet ikke helt hva du vil meg. Nå må jeg gjøre det jeg skal først, så får jeg bla i deg når kvelden kommer.

Når samtalen med biblioteksjefen var over fikk jeg registrert boklånet og dro hjem.

Min tanke ble splittet

Kvelden kom. Jeg bladde. En blyantstrek under S’en i etternavnet. Ingen tvil om plassering i hyllene. Boka var gitt ut av Den norske Bokklubben. Første opplag var på 5000 bøker. Det var i 1963. Opplag nummer sju ble trykket i 1969 og en bøkene ble stemplet inn i Holmestrand Folkebibliotek. 43 år senere satt jeg i sofaen hjemme i Horten og leste forordet og om hvordan dikteren så på seg selv og språket sitt. Han har skrevet om hvordan han har valgt en tilnærming til egen dialekt, trysildialekten, når stoffet hans har hatt en opprinnelse i erindring, natur og bygdeliv: ”Den skapte atmosfære og hadde ord, gode nok til å formidle det intime, friske og sangbare jeg ville ha inn”. Så leste jeg  noe som gjorde at min tanke ble splittet. Jeg fikk med meg det som sto i boka, jeg tenkte på min egen dialekt og jeg tenkte på det møtet jeg hadde på konfirmasjonen.

Skjæraasen skrev: ”Jeg har vært på vakt mot at dialekt-diktene skulle bli slik at de virket innsnevret (….) motivkretsen er lokalt farvet (…) forsøkt å nå lengst mulig utover de nærmeste grenser.” Jeg bladde opp på diktet Hemover og kjente at dikteren hadde klart det han ønsket. Jeg ble med over Flishøda, gløttet opp mot Trysilfjellet, kikket skrått fra øyekroken på kjentfolk som tok hverandre i neven.

Einar Skjæraasen fikk sin lengsel stilnet i det han hørte lyden av grindknirken heme. I samme øyeblikk la jeg hånda på smijernsporten inn til hagen hjemme hos mamma og pappa og skjøv den opp. En sau brekte bak meg, fornærmet fordi den ikke fikk forsyne seg av godbitene på innsiden av gjerdet. Et lam svarte forvirret på andre siden av veien og ristet på halen i begeisting da den så moren. Fjellene sto med nesene mot sky slik de alltid har gjort og fnøs. Langs brystkassa hang bekkene som våte slips, et for hvert hode. Det luktet nyslått gress, salt sjø og kjøttkaker i brun saus.

Det var her tankene mine gikk til min egen dialekt fra de ytterste øyene i Nord-Troms. Jeg tenkte på et par muntlige fortellinger jeg har laget. Den ene har jeg kalt ”Å være mamma”. Den er skrevet på bokmål. Jeg har bodd på østlandet i alle år siden jeg ble mor, så her var min nåværende dagligtale naturlig å bruke. En annen historie jeg har lagd er ”Jeinta å predikant’n”. Den begynner slik: Eg skal ta dåkker me på ei reise. Ei reise i rom – og ei reise i tid. Nåkså langt – å nåkså langt telbake i ti’. Den fortellingen måtte jeg lage med det språket jeg hadde som barn. Altså var «motivkretsen» min lokalt farvet.

Den tredje veien tankene mine tok var altså til Ås og konfirmasjonen i september. Der traff jeg bestekompisen min fra studietiden i Bø i Telemark på slutten av syttitallet. Livet hadde ført oss alle veier, men der sto han. Like høy som før, selvfølgelig, men eldre. Det blåeste og varmeste blikket i verden. Den skjøreste klemmen. Jeg vet at det ikke var slik, men det jeg så var en spinkel ung mann midt i tjue-årene, lut i ryggen og med den genseren han alltid gikk med året rundt på seg. Burgunderrød, med flettemønster på forsiden.

Venn og inspirasjonskilde

Det var dette med Trysil- dialakt som førte tankene mine i retning av min venn der jeg satt og bladde i boka. I disse områdene er han venn kjent. Skjæraasens tilnærming til egen dialekt i sin diktning er fasinerende. Det handler om autensitet. Om sannhet. Og å være ekte i formidling. Min venn er en emminent fotograf med høy faglig integritet. Han er en treffsikker formidler av sine opplevelser i naturen fordi han gjør det på en genuin måte. På sin måte. På bildene hans ser du akkurat det han vil fortelle. Resten er skjært bort. Renset ut. Han vekker følelser hos de som ser bildene. Bare de som har et hjerte for det de vil fortelle kan det.

Nå dukker han som sagt stadig opp hos meg. Som en venn og som en inspirasjonskilde. Han gjør ting ordentlig og det vil jeg også gjøre. Han forteller om sine opplevelser gjennom fotografiene. Jeg kan gjøre det gjennom å skrive. Jeg vil stadig skjerpe meg og strekke meg mot å fortelle det jeg ser og det jeg hører så tydelig, så skarpt jeg bare kan. Min «kameralinse» er språket. Det er det jeg må øve på å bruke og variere slik at fortellingens indre vesen når fram.

Foto: Høst i Trysil, Thor Østbye – www.thorostbye.no