Ordspinn,  Tilgivelse

NÅR FORTIDEN STENGER OSS INNE

Betydningen av hendelser i barndommen er overdrevet

Martin Seligman

Man må ikke ha studert psykologi for å ha fått med seg påstandene om at opplevelsene vi har hatt som barn vil prege oss resten av livet. Er opplevelsene utelukkende gode er dette fint å tenke på. Er de derimot i stor grad vonde er dette uutholdelig. Det er som man er tvunget til å leve i et fengsel resten av livet. Heldigvis tror ikke alle fagfolk at dette er riktig. Jeg fant en som tror at vi kan slippe fri fra fortidens klør.

Dette temaet har opptatt meg i mange år. Selv har jeg en oppvekst preget av opplevelser jeg skylder mange å IKKE skrive noe særlig om. Jeg og mange med meg. Vi bærer minner med oss. Noen av dem er risset inn i bevisstheten med så skarp kniv at de skal stå der til evig tid. Eller?

Jeg har i flere av mine blogginnlegg vist til psykologiprofessor Marin Seligman og jeg kommer til å fortsette med det. I boka «Ekte lykke» peker han på at årelang forskning har ikke klart å påvise noen sammenheng mellom opplevelser i barndommen og et voksent menneskes personlighet.  ”Jeg mener at betydningen av hendelser i barndommen er overdrevet”, skriver han.

Håp om å slippe fri

Jeg leste dette for første gang for tre år siden. Er dette mulig, spurte jeg meg selv.  Er det håp om å slippe fri?

Seligman skriver: «Det har vist seg vanskelig å finne selv mindre virkninger av barndommens hendelser på den voksne personlighet». Jeg er ikke alene om å ha levd i den troen at det jeg opplevde som barn har påvirket meg i stor grad. I følge Martin Seligman kan dette ha vært en sovepute: «Det finnes ingenting i disse studiene som berettiger deg til å skylde din depresjon, angst, dårlige ekteskap, stoffmisbruk, seksuelle problemer, arbeidsledighet, aggresjon mot dine barn, alkoholisme eller sinne på det som skjedde med deg da du var barn”.

Gradvis ble lyset tent

Å lese dette og å forstå hva det betyr var på mange måter tøft for meg. Jeg kunne dessverre krysse av for mer enn et av punktene overfor. Den nye kunnskapen tvang meg til å tenke. Det var ikke slik at det gikk opp et kraftig lys for meg på et øyeblikk. Det kom mer gradvis. Med denne forståelsen vokste det også fram et håp. På neste side i boka fant jeg dette:

”Mange av mine lesere er unødig bitre over fortiden sin og er unødig passive til fremtiden. De tror nemlig at de negative hendelsene i deres personlige historie holder dem fanget”. Ja. Det var faktisk slik jeg følte det. Det var derfor godt å lese neste avsnitt også: «Bare det å kjenne til de overraskende faktaene her – at tidligere hendelser har liten innvirkning på livet som voksen – er frigjørende».

Jeg ønsket meg frihet

«Seligman har rett», tenkte jeg. Jeg fattet håp. Kanskje jeg kunne legge bak meg vonde tanker. Angst. Depresjoner. Kanskje jeg kunne sove godt om natten. Kanskje jeg kunne slippe fri.

Jeg ønsket meg frihet. Med frihet følger ansvar. Jeg hadde et ansvar for å jobbe meg ut av den villfarelsen jeg hadde levd i.

Et viktig skritt er å tilgi

Boka til Martin Seligman lovte ingen snarveier. Det var nok å ta tak i. En av de tingene jeg innså at jeg måtte jobbe med var måten jeg så på den smerten livet hadde påført meg. For å komme videre måtte jeg jobbe systematisk. Et viktig skritt var å tilgi. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det, men håpet var tent. Håpet om å slippe fri og en dag kunne oppleve livets letthet og selvfølgelighet: Tenk å kunne våkne en eneste gang til en skyfri himmel.

Det einaste hu ønska seg det
Va ein solskinnsdag – skyfri himmel
Ein problemfri time i
Gode venners lag – nykter, men svimmel
Svimmel av glede – så glad for litt fred
Det e’kje for møkje å ønska seg det
Men hu vett det ska noke te
Det e for tidå ikkje sånn livet e
 ~ Bjørn Eidsvåg~

 Foto: Wickimedia

 

TILGIVELSE er tema for Ordsinn på onsdag.

Forrige uke: Tilgi og slipp fri

Neste uke vil jeg presentere noen grep vi kan jobbe med selv. I tillegg til å få profesjonell hjelp – eller i stedet for.


2 Comments

  • Camilla Nicoline Vik

    Hei Unni
    Fantastisk skrevet som alltid. Oversiktlig og lett å følge deg. Dette var et tema som fant stor plass hos meg. Det å tilgi er stort og en hard vei. Det at håpet er tent hos deg er en STORT skritt. <3

    Alt godt til deg Unni.

    Varm Klem

    • Unni

      Kjære deg Camilla.
      Takk for kommentar, for varme ord og at du viser at dette treffer deg.

      Veien mot tilgivelsen var vanskelig, veien gjennom den var tøff.
      Den siste bratte kneika jeg nå går er å sette ord på dette og dele med andre.
      Det gjør jeg fordi jeg har lært så utrolig mye og jeg vet nå med sikkerhet at dette tema opptar mange – samtidig som det er veldig, veldig vanskelig å snakke høyt om det.

      Masse klemmer til deg og.

      Unni