Besluttsomhet,  Ordspinn,  Tilgivelse

TILGIVELSE GIR BEDRE HELSE

Tilgivelse kommer fra hjertet.

Hevn kommer fra hjernen

~Nelson Mandela~

Vi som har passert femti har opplevd å bli såret en og annen gang. De fleste av oss har påført andre smerte også. Det var ikke slik at vi ville det, men det skjedde. Kanskje følte vi oss truet eller presset på et vis og så sa vi det. Eller vi gjorde det vi absolutt ikke burde.

Etterpå? Vi hadde det ikke så fint. Vi angret, men det var slett ikke alltid vi ba om unnskyldning eller gikk tilbake på det vi hadde sagt. Klimaet mellom oss og den andre ble guggent. Råttent. Kaldt. Neste gang noe liknende skjedde ble det ennå verre. Til slutt ble det sagt og gjort ting som ikke kan tilgis.

Eller kan man tilgi det utilgivelige? Man kan om man vil og man vil når man forstår kraften i dette. En uforbeholden tilgivelse er en renselsesprosess. Jeg har prøvd. Jeg fant min metode i boka «Ekte lykke» av Martin Seligman.

Den øredøvende stillheten

For en tid tilbake ble jeg kastet ut av arbeidslivet på grunn av sykdom. Brått og brutalt. Helt uforberedt og uten beskyttelse falt jeg ut av en trygg, forutsigbar, pulserende hverdag og traff det noen kaller veggen. På sekunder gikk jeg fra å være en mange regnet med til å være en ingen hadde bruk for. Jeg havnet i en seng. Uker. Måneder.

Jeg havnet der fordi jeg ikke satte grenser for meg selv, men som så mange andre så jeg ikke det. Jeg ble sint, redd og såret. Rett og slett rasende. Hatet og lysten til å ødelegge overveldet meg. Skuffelsen var enorm. Behovet for å legge skylda på noen var stor. Jeg klandret andre, de som definerte oppgaver og mål. Heldigvis hadde jeg få å snakke med den første tiden, vil jeg si i dag. De tomme veggene ble tapetsert av eder og galle. Notatbøkene mine ble fulle.

For meg var tapet av arbeid, kollegaer, arena, tilhørighet og arbeidsevne det aller, aller verste på den tiden. Jeg gikk fra å være en som håndterte mange kompliserte arbeidsoppgaver i løpet av kort tid med godt resultat til å bli en som ikke klarte å følge med i en samtale som involverte mer en annen person. Konsentrasjonsevnen var borte. Hukommelsen sviktet. Jeg klarte ikke de enkleste arbeidsoppgaver. Kunne ikke bidra i familien eller stå opp for datteren min når hun trengte meg. Min sosiale utholdenhet var lik null.  Samfunnet hadde ikke bruk for meg og jeg hatet det!

Selve sykdommen gjorde livet vanskelig, men den øredøvende stillheten, meningsløsheten, isolasjonen og opplevelsen av å være sviktet, glemt og ubrukelig var verst. «Noen» hadde skylda for at jeg led.

En dæsj fløte

Jeg hadde mange parallelle prosesser og gjorde det jeg kunne for å slippe fri fra den tilværelsen jeg har beskrevet, men det var Martin Seligman som fikk meg til å innse at jeg måtte gjøre noen med akkurat disse tankene og hvordan. Det var ikke alt jeg klarte å gjøre «etter boka». I følge han må man involvere dem man tilgir for at det skal funke. Dette var vanskelig for meg. Veldig vanskelig. Jeg følte meg brukt, forlatt og glemt. Jeg prøvde og prøvde, men fant ikke ordene. For meg var det for hard kost å gå til de jeg klandret og be om en samtale. Jeg så for meg at jeg først måtte forklare at de hadde såret meg, for så å si at jeg tilga dem.

Så jeg tilpasset Seligmans «oppskrift» slik at den passet for meg. Når jeg kom til punkt «C» i skjemaet du finner nederst, ble «forpliktelsen» skrevet ned i en bok kun jeg har lest i. En dæsj fløte i sterk saus gjør susen.

Jeg valgte å oppsøke de jeg følte hadde sviktet meg. Var sammen med dem, viste (både dem og meg selv) forståelse for at hverdagen er komplisert og at vi alle kan gjøre feil. Uten noen gang å bruke ordet «tilgivelse». Inne i meg foregikk en kamp mens jeg konsentrerte meg om å være oppmerksom på de som var rundt meg. Jeg gjentok og gjentok for meg selv det jeg hadde bestemt meg for å tenke:

Alle mennesker ønsker innerst inne å gjøre godt, men kan trå feil. Jeg tilgir!

Etterhvert slapp hatet, sinnet og ensomheten taket. Gradvis lysnet det. Det tok tid, men det gikk.

Ny kompetanse

Jeg kommer aldri til å kunne håndtere så mye på en gang som jeg gjorde. Det ønsker jeg ikke heller, for jeg har endret meg. Etter å ha ryddet opp i dette har jeg fått mer plass innvendig. Jeg tilgir lettere, både meg selv og andre. Ikke kommer jeg like fort i situasjoner der jeg krenker og blir krenket heller. Det gjør at jeg har det bedre enn før. Denne nye kunnskapen og kompetansen vil jeg bruke til noe fornuftig. Derfor deler jeg «oppskriften» i håp om at den kan være nyttig for andre og setter med det punktum for serien om tilgivelse i denne omgang.

REACH:

 
R
Recall – Gjenkall smerten så objektivt du kan. Ikke tenk på den andre personen som ond. Ikke drukne deg i selvmedlidenhet. Ta noen dype, langsomme og beroligende åndedrett mens du visualiserer hendelsen.
E
Empati – Prøv å forstå, sett fra ”gjerningsmannens” synsvinkel, hvorfor denne personen skadet deg. Dette er ikke lett, men prøv å danne deg en sannsynlig forklaring eller fortelling som ”overgriperen” muligens ville komme med dersom han/hun ble nødt til å forklare seg. Husk: Når mennesker føler seg truet vil de skade uskyldige. Den som angriper befinner seg ofte selv i en tilstand av frykt, bekymring og smerte. Den situasjonen et menneske befinner seg i kan føre til at det sårer/krenker andre. Folk tenker ikke over det når de sårer eller skader andre, de bare sparker fra seg.
A
Altruisme – Nestekjærlighet. Tenk på en gang du selv såret en annen, fikk skyldfølelse og ble tilgitt. En gave du ble gitt, trengte og ble takknemlig for. Å gi noen en slik gave får oss vanligvis til å føle oss bede. Husk: Gaven vil ikke gjøre deg fri dersom du gir den fra deg motstrebende. Si til deg selv at du kan heve deg over krenkelse og hevn. Gaven gis ikke av egennytte, men fordi den er til gavn for den personen som har gjort oss vondt.
C
Commitment – Forpliktelse. Det vil si at du må forplikte deg ”offentlig” til å tilgi. Tilgivelseskontrakter: Eksempelvis ”Tilgivelsessertifikat”, brev til den som har såret deg, dagbok, en sang eller dikt, å fortelle en venn man stoler på om det som er gjort.
H
Hold fast ved tilgivelsen. Vanskelig fordi minnene vil dukke opp igjen. Tilgivelse handler ikke om å viske ut, snarere om å endre merkelappen som er festet til hvert minne. Ikke dvel hevngjerrig ved minnene og bli værende i dem. Minn deg selv om at du har tilgitt og les teksten du skrev på trinn 4 (C).
 
Tidligere innlegg om tilgivelse:
Tilgi og vend blikket framover
Forstå tilgivelsens kraft
Når fortiden stenger oss inne
Tilgi og slipp fri
 

4 Comments

  • Beate Keita

    Kjære Unni!

    Det var en sterk og spesiell opplevelse å lese dine ord. Så modig og sårbar, så sterk du er!
    Valget ditt å skrive om deg selv om et så viktig tema som tilgivelse viser meg at du har vokst på dine erfaringer – å dele dem i tillegg gjør at andre kan lære noe av dine valg og strategien du brukte når det var så vanskelig for deg. TAKK for at du deler med mange 🙂

    • Unni

      Kjære deg, Beate.
      Du ser rett. Jeg har gjort mitt valg når det gjelder å skrive. Det gjør meg sårbar, for jeg skriver tett opp mot livet mitt og jeg lever ikke alene. Jeg skriver i konstant engstelse om jeg trekker det for langt. Det siste jeg ønsker er å utlevere andre, samtidig som jeg tror på at det jeg har opplevd, lært og skriver kan bidra til at andre ser seg selv. ser sine muligheter. Det trigger meg å skrive slik. Det skjerper meg og det skremmer meg. Derfor gjør det godt å få en slik kommetar.

      Takk for dine ord. De varmer og styrker.
      Unni

  • Laila Negård

    Takk for at deler alt dette med oss! Det er både lærerikt og inspirerende 🙂
    Ha en riktig god jul! Håper på mange flere godbiter fra deg neste år!

    • Unni

      Hei Laila!
      Så fint å høre fra deg. Å vite at du er der:-).
      Takk for hyggelig kommentar. Det gleder meg at du finner nytte i det jeg skriver. Jeg har flere historier om tilgivelse, og tenker at de kommer et stykke ut i 2013. Først på nyåret vil jeg ta tak i «Takknemlighet». Riktig god jul til deg også:-). Unni