Livsglede,  Optimisme,  Tilstedeværelse

EN NY DAG

Av måneskinn gror det ingenting

~Torbjørg Nerdreaas~

Det er like før soloppgang. Åsene rundt meg ligger i skyggen og venter. Over dem henger månen, som en gjenspeiling av dagen i går. Vakker, men gold.

Orange  komprVeien slynger seg oppover mellom klaser av hus og hager. Skulder mot skulder står de ved foten av neste klynge. Et par steder må jeg ut av fortauet for å komme forbi kaskader av oransje blomster som har forvillet seg over muren. Jeg haster oppover, vil ikke komme for sent.

Mitt punkt i evigheten

Jeg har funnet en smett i et gjerde. En port står på gløtt inn mot et ubebodd område. Ut fra skiltet på en falleferdig murbygning kan dette ha vært utkikkspunkt, en vaktpost med utsikt mot vest. Første gangen jeg gikk her kikket jeg meg til alle kanter. Er det lov? Vil noen bry seg? Det gjør ingen. Jeg har funnet mitt lille punkt i evigheten, ytterst på en fjellhylle. Når det blåser fra havet kan jeg stå i le av en lav, men tett furu. Konglene glinser, sprekkferdige. De venter, de også.

Jeg rakk det! Ennå er den gylne stripen like over Mor Middelhav jevn. Bak meg henger månen fortsatt tilsynelatende uanfektet, men om litt vil den blekne og fordrives. Jeg gjenvinner pusten og får med meg lydene. Biltrafikk i venstre øre, mot nord. Bølgene i høyre øre, under meg, mot sør. Et virvar av fuglekvitter i de kraftige urteplantene som på de få dagene jeg har vært her har fått større og større knopper. Noen står i blomst.  Bakken under meg er tørr og porøs. Jeg har aldri før vært på et liknende sted og likevel har det blitt mitt. Jeg tar meg i å ønske at jeg kunne se alt stå i blomst før jeg drar, men det kan jeg jo ikke. Jeg kan nyte det nå, og ta minnene med hjem.

Sola

Der! Som troll i eske skyter hun toppen opp av havet. Ertende. «Ser du meg?» Ja. Jeg ser og ser og ser. Øyeblikk for øyeblikk. Det heter seg at man må fange øyeblikket, men det går ikke. Det lar seg ikke fange, men vi kan være i det. Og i det neste og det neste. Selv en soloppgang er en uendelig rekke av øyeblikk.

Etter det første lille hoppet sola tok, som om hun trassig ville frigjøre seg fra morens buk, beveger hun seg sakte, sakte. Vibrerende skrur hun seg, danser hun, rett oppover. Hun strekker seg, blir lang. Motvillig må havet gi slipp på henne. Nå kan hun samle sin perfekte kropp og sende gnistregnet innover mot land. En gyllen søyle, brutt opp av klippene ytterst på odden og videre i en trekant form som forsvinner under utspringet av åsen jeg står på.

Månen komprDisse øyeblikkene, der jeg står mellom månens gjenspeiling og solas løfter, er starten på en ny dag. Jeg kan være i øyeblikket, men jeg kan ikke stoppe tiden.

Øyeblikkene jeg nettopp har opplevd er over. Det som sitter i kroppen vil snart være et minne, et gjenskinn. Gårsdagen ligger bak, men holder meg med selskap. Tankene mine vandrer til tiden som skal komme, og jeg kjenner på forhåpninger.

Mens jeg har vært her har jeg valgt å starte dagene i møte med sola og med ryggen til månen. Slik kan det ikke bli når jeg kommer hjem igjen, men jeg kan velge å møte lyset i hver ny dag og la gårsdagen ligge.


2 Comments

  • Barbro Thorbjørnsen Bjørck

    Du skriver som en poet. Vakkert, så man ønsker man var der. Og klokt. Takk.
    Med vennlig hilsen Barbro