Sa mora mi,  Takknemlighet

TAKK TIL MOR

Takknemlighet forsterker nytelsen

og vedsettingen av gode hendelser.

~ Martin Seligman ~

Hva er det som gjør at noen blant oss aldri gir opp selv om problemene tårner seg opp og kan synes endeløse? De leter etter en utvei og finner den, mens andre sukker, stønner og går seg vill i egen hage. Det er optimistene blant oss som ser et halvfullt glass der andre ser det halvtomme.

Min mor var slik. Om det var gener eller om hun lærte det hos sin bestemor under oppveksten aner jeg ikke, men et uttrykk hun ofte brukte var «Å, det blir vel ei rå». Og det ble det. Som regel fant hun en utvei, en måte å få ting til på.

Livsmot

Gudene skal vite at hun hadde bruk for dette livsmotet. Hun ble født utenfor ekteskap i begynnelsen av tjue-tallet, med alt det innebar i en bygd der læstadianismens klør hogg til både titt og ofte. Blant annet ble fikk hun ikke vokse opp sammen med sine yngre søsken.

Et par og tjue år var mamma vitne til at huset hun og pappa med møye og strev brant opp. Ombord i en overfylt båt holdt hun spedbarnet sitt varsomt mot brystet og tørket bort tårene til den knapt to år gamle sønnen. Under bringen bar hun barn nummer tre. Mamma snudde seg mot land da hun hørte lydene fra de oppskremte kuene som ble dratt ut av båsen av fremmede menn. Dette ble etset fast i minnet sammen med lukten og synet av husene som forsvant. Hun var offer for den brente jords taktikk. Tretti år senere hadde hun født elleve barn, begravd to av dem og hjemmet var nok en gang fortært av flammer. Årene i mellom der var rike, men det skortet ikke på utfrdringer.

Da hun feiret sin nitti års dag bodde hun på et sykehjem i utkanten av verden. Der var det ikke sykepleier på hver vakt, og slett ikke en lege. Hjemmet hennes var brent ned for tredje gang. Selv da fant hun ting å være takknemlig for og omsorgen hennes var grenseløs. En måned før hun døde var jeg hos henne et par uker. Jeg kommer aldri til å glemme noe hun sa: «Det var da synd jeg skulle være så dårlig når du hadde reist den lange veien.»

Takknemlighet

Hun hadde en vilje av stål, var omsorgsfull, viste takknemlighet og var en ukuelig optimist. I forbindelse med begravelsen snakket jeg litt med presten som sammenliknet henne med andre kystkvinner han hadde møtt. Det var ikke fordi livet hadde vært lett de hadde vært optimistiske. Det var fordi det var en måte å leve på. En holdning til hvordan man lever et liv. Han hadde nok rett, for disse tingene henger sammen og det kan læres. Før jul skrev jeg om tilgivelse som en del av veien mot økt optimisme og tilfredshet i livet. I dag har jeg startet vandringen på en ny etappe. Stien går gjennom takknemlighet og leder i retning av samme mål.

Takken for at jeg kan gjøre dette går til flere. En av dem er Irmelin Drake, min veileder på studiet Coaching og ledelse. Hun ledet meg til boka «Ekte lykke» av Martin Seligman. Jeg takker forfatteren. Jeg takker andre ledestjerner som har gitt meg ballast i livet, og jeg takker de som har stått last og brast med meg i år etter år.

Mest av alt takker jeg mamma.

Flere innlegg om dette tema finner du under kategorien Takknemlighet

2 Comments