Kvinner vil og kan,  Nettverk,  Tilhørighet

VI VIL TILHØRE EN GRUPPE

Vi vil alle tilhøre et fellesskap,

kjenne at vi tilhører en gruppe

Abraham Maslow

Vi trenger alle en sosial tilhørighet. Det er ikke like livsnødvendig som mat og beskyttelse, men det er faktisk viktigere enn å få ros og anerkjennelse.

Med denne erkjennelsen med meg i håndveska la jeg ut på en liten reise like før jul. I distanse var reisen på knappe fire kilometer. Inne i meg var reisen lenger. Mer krevende. Jeg  ville ut av en komfortsone som ble begrensende for meg. Etter å ha veid og målt og snudd i døra og gitt opp og lurt på ennå en gang og så videre, bestemte jeg meg: Jeg vil leie lokaler et par dager i uka.

Camilla 4Jeg ville tilbake

Når det var bestemt begynte jakten. Jeg ville inn på Karljohansvern som jeg antakelig har bodd i et eller flere tidligere liv – om jeg hadde trodd på den slags.

Det som i hvert fall er riktig er at jeg har  jobbet «innafor» i tolv år. De som er lokalkjente vil nok kjenne seg igjen når jeg forteller at hadde jeg mitt arbeidsrom i administrasjonsbygget til nåværende HIP (Horten Industripark).

Fra vinduene mine kunne jeg se klokka og tårnet til Horten kirke. Vollen bak. I rommene ved siden av meg satt typograf-mannen min og jobbet. Han var grafiker og fagmann. Jeg var alt-mulig-dama. Sammen produserte og leverte vi trykksaker i mer enn tolv år. Mye arbeid, men ikke minst mye moro. I et bittelite firma som vårt kom vi tett på kundene og jeg savner det.

Vakre omgivelser

Jeg elsker Karljohansvern, og  nå er jeg på plass! Omgivelsene betyr mye for meg og jeg finner motiver med kamera uansett hvor jeg snur meg, men som det sosiale dyret jeg er, er ikke det nok: Jeg søker min tilhørighet blant menneskene. I hvert eneste møte jeg har med en annen person finner jeg minst en fortelling og jeg kjenner at det limer oss sammen. Gullsmed Camilla og jeg fant tonen fort. Kanskje fordi jeg kunne, om jeg var så heldig, vært moren hennes?

Camilla 3Neida, det var en spøk. Hun har sin egen mor, og ikke minst har hun en morfar som er hennes egen. Horten brygge og Marinemuseet var hans base, og lille Camilla lyttet storøyd til hans fortellinger. Hans stolthet over og tilhørighet til Karljohansvern ble hennes.

Dragningen mot området kombinert med visjonen «Nytt liv på historisk grunn» var loddet på vektskålen da Camilla skulle  satse.

Vil at folk skal føle seg vel

«For meg falt ting på plass når jeg kom inn hit. Jeg ser også på dette som en mulighet til å bidra til utviklingen av Horten og Karljohansvern,» forteller Camilla.

Søndager pusser hun på isen utenfor lokalene for å legge til rette for liv og lek alle kan ta del i om de vil. For henne er det viktig å bidra til å skape en plass folk kan føle seg vel uten at de må tenke på å kjøpe noe. Resten av uka pusser hun på edle metaller. Både fordi hun elsker håndverket sitt og fordi det er det hun skal leve av.

Når jeg kommer om morgenen de to dagene jeg er på Garasjetorget, er jeg som regel først, men Camilla kommer like etter og går ofte sist hjem. Hun har mer enn nok å gjøre og når du kommer inn til henne står radioen på full guffe. Verkstedet er hyggelig og preges både av at hun er hardt arbeidende og at hun har sans for estetikk.

 

Camilla 2En bransje i endring

I glassmontrene ligger vakre, vevre og tøffe smykker. Alle er ikke hennes. Hun selger også andres ting og tang. «Det er bare på sin plass» sier gullsmeden om det, og lar meg samtidig vite at med de unge som kommer inn i bransjen skjer det endringer. Konkurrentbegrepet viskes litt ut, og man ser mer på hverandre som medspillere. Man kan dele kunnskap og dessuten er det lønnsomt.

Slik ser Camilla også på det å samarbeide med de andre aktørene når det gjelder å trekke flere kunder inn på området: «Alle må ikke finne opp kruttet alene».

Den tankegangen kan jeg like. Jeg tror jeg vil trives godt på Garasjetorget. Gleder meg til tirsdag. Da skal jeg jobbe fra ”Tier’n” igjen.

 
Mer om Maslows teorier og sosial tilhørighet kan du lese blogginnlegget «I møte med hverandre»