Jeg er feminist og er stolt av det. I hele mitt voksne liv har jeg vært det, og jeg vil være det resten av livet. I grunnen var jeg det også som ung jente. Og som barn. Jeg fant meg ikke i å bli behandlet som et annenrangs menneske på grunn av kjønn, og kjempet for min rett.
Jenter i dag trenger det ikke på samme måte. Det er jo bra. At jenter i dag opplever at de har lik rett til arbeid og utdanning, at de har lik lønn for likt arbeid, at de glatt deler på arbeidsbyrdene i heimen og så videre. Eller…?
Jeg så på et program om feminismens historie på TV mandag kveld. Siden starten på forrige århundre har kvinners hverdag forandret seg i vår del av verden. Gudskjelovogtakk. Som mor til tre jenter er jeg kjempeglad over at de i så stor grad tenker fritt!
Vi var mange
For meg selv kan jeg tenke – og vite – at verden har ikke blitt sånn av seg selv. Det var noen som var helt i front. Ære være dem for det, men de kunne ikke forandre verden alene. Vi är många, sang vi. Det var ikke gøyalt å være sint, men det opplevdes som nødvendig.
Når en blir såpass gammel som meg, kan en koste på seg å bla tilbake. Jeg har gått i mange 8. mars tog, har vært medlem av Kvinnefronten, frontet lesbisk og homofil frigjøring, sagt NEI til salg av kvinnekroppen og frontet aksjoner for frigjøring av kvinner andre steder i verden.
For et par uker siden fant jeg fram et gammelt fotoalbum. Blått, med et knallrødt feministsymbol på framsiden.
Med andakt lot jeg hånda stryke over klistremerket. Inni albumet fant jeg et bilde av meg selv på en scene i Bø i Telemark fra 1980 der jeg leste dikt: “Hvorfor lot de meg ikke danse?” leste jeg.
Vil du danse, så dans
Nei, hvorfor gjorde de ikke det? Fordi ingen gir fra seg privilegier av seg selv. En må bare ta sine valg og komme i gang. Ingenting gjør seg sjøl. Vil du danse, så dans!
Så vi danset sammen, og opplevde en sterk følelse av tilhørighet.
Unge jenter kvier seg over å betegne seg som feminister. Det er ok, det. Bare de kjenner sin rett, krever sin plass og bidrar til at jenter som er mindre heldige enn dem selv er kan få en bedre framtid.
Kvinnen og dansen av Astrid Hjertenæs Andersen
Hvorfor lot de meg ikke danse.
Jeg som kan strekke armene opp i rommet
slik at himmelens lystak blir til,
må stå stille med ryggen mot et tre
og armene bakbundet!
Jeg som kan knipse med fingrene
og tenne ternens tindrende flukt,
ternens stup, ternens bråsnare møte med vannet,
må lene nakken mot treet og stå
med øynene lukket og tennene sammenpresset!
Jeg som kan svinge min arm
så holmene funkler på fjordens vann,
med sine rustbrune sommerhus
blant gule knoppsiv og kratt av ru or,
må kjenne treets bark skrape mot min hud!
Men jeg kan se med lukkede øyne!
Når strender synker og klipper blør,
kan jeg danse med kroppen fastnaglet,
kan jeg strekke min fot ut
slik at kysten lyser!
