Kommunikasjon,  Selvledelse

ÅPENT BLIKK – UT FRA HJERTET

Møt folk med et åpent blikk.

Skriv og snakk ut fra hjertet.

Av en eller annen grunn bladde jeg bakover i bloggarkivet og fant denne artikkelen fra april 2013. En artikkel i Aftenposten om arbeidstakere som følte seg unyttige på jobben hadde satt i gang en refleksjon hos meg. Hva er sammenhengen mellom arbeidsglede og følelsen av at man er viktig for at hele apparatet skal drives videre? Den endte med at jeg fant fram til en visjon som duget for meg da. Og sannelig min hatt tror jeg at den betyr noe for meg fortsatt.

————————————————————————————————————————————————————-

APRIL 2013:

Forrige søndag publiserte Aftenposten en artikkel jeg har tenkt mye på. Tema var at så mye som en av tre arbeidstakere føler seg verdiløse på jobb. De opplever ikke at de er nødvendige for at bedriften skal nå sine mål. Det er triste greier, både for den enkelte arbeidstaker og for bedriften som ville hatt mye å tjene på at medarbeiderne var motiverte og tilfredse.

Tenker vi oss om, skjønner vi jo at disse arbeidstakerne hadde blitt oppsagte om denne følelsen var reell. Ingen arbeidsgiver ser seg råd til å ha langt flere ansatte enn de har bruk for. Så hvordan kan dette være mulig? At så mange føler seg overflødig? Nærmest unyttig?

Sviktende kommunikasjon

Jo, fordi det ofte er for «lang vei» mellom toppledelsen og «dørken». Toppledelsen er soleklare på hva som er bedriftens mål. Mellomlederne vet nok det de også, men det er ikke sikkert de alltid kommuniserer klart nok til avdelingslederne. Avdelingslederne på sin side har ganske mye å gjøre og om signalene ovenfra er noe utydelige, kan det være lite eller ingenting som når ut til bedriftens hjørner og ytterkanter. Hva bedriftens mål er, altså. For ikke å snakke om hva bedriftens visjon er. Om de har en.

En visjon er som et fyrtårn

For slike luftige greier som visjoner og drømmer, det gir ikke smør på brødet og slett ikke nok til en etterlengtet ferietur eller konfirmasjonsfesten. Og dermed unyttig…eller?

«En visjon er svaret på hvorfor vi går på arbeid» skrev Ingebrigt Steen Jensen i bestselgeren Ona Fyr for rundt ti år siden. «Visjonen er en kort, energigivende setning som forteller oss hvorfor vi finnes til, og hvor vi skal reise sammen». Jaha! Lett for han å si, det. Tenker vi, kanskje. For mange har mer enn nok med å jobbe for lønna.

Grunnen til at vi gjør dette sammen

Og straks det er sagt og skrevet, skjønner vi kanskje at Steen Jensen har et poeng. For la oss nå stoppe opp litt. Han ba oss ikke tenke på meningen med livet. Han utfordret oss til å forstå hvorfor akkurat denne bedriften finnes, den vi jobber i. Hva driver vi med? Hvor skal vi med dette, og hva er grunnen til at akkurat vi gjør dette – sammen?

Når tre er mer enn to pluss en

Jeg hadde veldig behov for å tenke på disse tingene i uka som gikk. For det første smalt det godt når jeg leste  artikkelen i Aftenposten. Det er ødeleggende å føle seg unyttig, overflødig. For det andre er jeg i innledningsfasen av et samarbeid, og trenger å vite at vi jobber mot samme mål. Jeg kjente mye på dette da jeg skrev oppsummering etter et prosjektmøt på torsdag. Hva er det vi skal tilby sammen som er mer enn meg alene og mer enn dem, tro?

Sammhold og involvering

Fr det tredje hadde jeg en opplevelse på lørdag som fikk hjernen til å jobbe ennå hardere. Jeg sto og ristet et pledd som skulle på plass i akterkabinen på båten da en hel familie kom ruslende nedover brygga. En drivendes gjeng som står på. De skulle få på plass de utriggerne som manglet. «Er ikke det en dugnadsjobb for alle på brygga?» datt det ut av meg. De dro på det og så på hverandre. Med litt om og men fikk jeg vite at det var lettere å gjøre det sjøl enn å organisere en dugnad. Fair enough. Men hvor blir samholdet av? Hvis en familie på fire gjør det på en håndvending uten å involvere noen andre, hvor overflødige vil ikke alle andre bli? Hva med den dagen da fellesinnsatsen trengs?

Ikke min sak, i og for seg, men siden jeg var inne i den tankeprosessen jeg nevnte, var dette nyttig input for meg.

Hva er det som driver meg?

Fjerde og siste fase kom da jeg satt i bilen søndag etter å ha kjørt datteren min på jobb og tenkte på alt og ingenting. Det er ofte slik at jeg får de beste ideene når tankene mine får drive avgårde.

Siden hjernen min og jeg egentlig er på samme parti, fløt det riktige spørsmålet opp et sted mellom Horten og Tønsberg: Hvordan kan jeg vite om mine nye samarbeidspartnere vil det samme som meg? Og når man først har fått det riktige spørsmålet, gir svaret seg selv: Jo, da må jeg være etthundre prosent sikker på hva jeg selv vil, og så sjekke ut om dette stemmer for de andre to også.

Jeg må ha en visjon. Jeg må kjenne hva det er som driver meg, hva som er svaret på hvorfor jeg går på arbeid. Ordspinneriet er mitt arbeid – hva vil jeg med det? En masse bla-bla-bla, selvfølgelig, men om Steen Jenssen ringte og spurte meg om visjonen, hva ville jeg svare da? Lik mange andre, husket jeg ikke hva jeg hadde skrevet om dette på web-siden. Det er ikke akkurat noe å fly herfra til månen på…

Jeg slo det opp: «Kommunikasjon». «Bla-bla-bla». «Sannhet, bla-bla-bla og så videre». Hva er det jeg vil? Hva er det jeg kan. Hva kjennetegner meg?

Hva kan jeg ikke leve uten?

AHA!

Jeg tok trikset til Filosofi-Tom, som jeg så ofte gjør, og lette etter det motsatte: Hva klarer jeg overhodet ikke? Jo: Falskhet! Løgn! Tilgjorthet! På-lissom! Juks og fanteri! Sniking av alle slag. Jeg klarer det ikke fordi jeg ikke forstår det, og når jeg ikke forstår, blir jeg forvirret. Og fordi løgn fører til – unnskyld meg – faenskap. Snakk sant! Da trenger du ikke tenke så mye. Bare vær den du er.

Plutselig var alt helt tydelig for meg hva jeg måtte gjøre: Møte folk med et åpent blikk i ennå større grad enn jeg har gjort. Jeg må skrive og snakke ut fra hjertet. Alt må komme innenfra, i den forstand at jeg må eie de tankene jeg presenterer, men også at jeg må tørre å skrive på en måte som er bare min. Jeg vet at jeg har noe å formidle, å bidra med, men jeg har holdt tilbake. Vært usikker på om mine personlige opplevelser vil bli påtrengende. Om måten jeg skriver på er god nok. Det er skummelt å slippe seg løs, men det må jeg våge.

Gjør jeg det vil jeg kunne bidra til at andre tør gjøre det samme. Å leve i sannhet gjør mennesker hele, tryggere. Det er lettere å gå inn i relasjoner, samarbeid, takle utfordringer. Hente støtte. Føle tilhørighet. Finne ut om de man møter er på bølgelengde. Så til neste prosjektmøte vet jeg hva jeg må jobbe ut fra, hva som er min drivkraft og min visjon. Vil de andre det samme som meg? Tror de på dette? Har de bruk for det? Passer det inn hos dem? Kanskje. Det kan vi finne ut av, for nå vet jeg hva jeg vil, hva som er min visjon: «ÅPENT BLIKK – UT FRA HJERTET».

Bilde: Kjellaug Breian Langø

 

 


4 Comments

  • Hilde Brotangen Helleland

    «Bare vær den du er».
    Det kjennest så godt og riktig alt du kjem med her Unni! «Åpent blikk – ut fra hjertet!» Du er så kjempegod på å uttrykka tankane dine og setja alt som strøymer inn i eit perspektiv!!! Du hjelp meg med å få ting på plass du.

    Denne dagen skal vera eit av vendepunkta i livet mitt. Eg klistrar Ordspinneriet ditt opp på veggen, som eit kunstverk – slik at eg kvar dag ser og kjenner kor eg skal.
    Applaus og takk frå hjarta.

    • Unni

      Takk for at du leser det jeg skriver – med så åpent blikk og varmt hjerte. Og at du er villig til å dele det her. Da blir det slik at vi kan lese hverandre og har glede av det. Du vet hvor du skal, Hilde. Du er på vei.