Livsmestring,  Selvledelse

LYS OG SKYGGE

Det er deg selv det kommer an på

Frank Beck

ET LIV MED DEPRESJONER KAN VÆRE ET GODT LIV. VI MÅ BARE FINNE UT HVORDAN VI LEVER DET PÅ BESTE MÅTE – OG GJØRE DET.

ET LITE BLIKK BAKOVER

I forrige blogginnlegg skrev jeg litt om narrativer – om hvordan en ved å fortelle sin egen historie kan hjelpe seg selv til å håndtere depresjon (og andre utfordringer). Videre oppfordret jeg til å skrive for «å temme tankene». Så nevnte jeg at vi kan påvirke vår egen tenkemåte ved å velge å tenke positivt. Det er skrevet og sagt mye om dette tema, og det er mye ikke jeg klarer å ta på alvor. Det jeg imidlertid har stor tro på er positiv psykologi. Det lovte jeg å komme tilbake til, og det skal jeg straks gjøre. En annen ting jeg skrev om sist, er at nok ikke finnes en «endelig løsning» når en sliter med depresjon – ikke for meg i hvert fall. Kunsten er å akseptere «ups and downs». Så nevnte jeg at jeg har skrevet en oppgave, et dokument jeg har kalt «Å lede seg selv til selvbevissthet». Der har jeg klart å sammenfatte en del viktige ting om selvledelse med utgangspunkt i min helsesituasjon. På det tidspunktet jeg skrev dokumentet (juni 2010) handlet det først og fremst om å bli bevisst min egen situasjon og å legge en strategi for hvordan jeg skulle bli frisk. For det var målet. Å bli frisk.

SELVLEDELSE

Det er mye god hjelp å få i vårt styrtrike, kunnskapsrike og humane samfunn, men når det kommer til stykket er det oss selv det kommer an på. Uten egeninnsats kommer vi ingen vei. Nå har jeg ingen erfaring med å lene meg tilbake og vente på at ting ordner seg på andre livsområder heller, men i dette er jeg i hvert fall helt klar: Det er jeg og bare jeg vet hvordan jeg har det, og det er først og fremst jeg som har en interesse av at jeg har det bra. Ytre hjelpere kommer og går. Jeg må ta styringa sjøl.

Å lede seg selv er å ta styring med eget liv. Ledelse handler om retning, om mål. Og drivkraft. Min drivkraft var håpet om å få tilbake livet mitt. Mitt mål var å bli frisk. Det målet var stort, og måtte brytes ned i delmål. Jeg hadde ulike delmål som bygde opp under det store målet som blant annet handlet om deltakelse i og bidrag overfor nær familie, men det var ingen tvil om at jeg måtte jobbe med min egen psyke.

POSITIV PSYKOLOGI

Jeg grep fatt i det jeg kom over. Som jeg skrev sist brukte jeg narrativer og gjennom coachingstudiet ble jeg veldig klar over vår kognitive mulighet, men det som virkelig ga meg håpet, troen og en opplevelse av at jeg skulle greie dette, var boka «Ekte lykke» av Martin Seligman om positiv psykologi.

Avsnittet som forandret meg var dette: «…den egenvekselen som Freud og hans følgesvenner skrev ut om barndomshendelsens avgjørende betydning for livsløpet som voksen, mangler dekning. Jeg understreker dette fordi jeg tror at mange av mine lesere er unødig bitre over fortiden sin, og unødig passive i forhold til framtiden. De tror nemlig at de negative hendelsene i deres personlige historie holder dem fanget» (Seligman 2002:76).

Jeg måtte lese dette både en og to og tre ganger. «Unødig bitter». «Unødig passiv». Var det unødig? Var det ikke nødvendig? Var det en annen mulighet? Var jeg ikke formet en gang for alle til den jeg var blitt?

«Bare det å kjenne til de overraskende faktaene her – at tidligere hendelser har liten innvirkning på livet som voksen – er frigjørende» skrev Seligman videre. Det har han helt rett i for mitt vedkommende i hvert fall.

POSITIVE FØLELSER OG KARAKTERTREKK

En veldig kortfattet forklaring på hva positiv psykologi bygger på finner vi på side 11 i boka:

A: Studiet av positive følelser (eks. håp, tro og tillit) B: Studiet av positive trekk (egenskaper og dyder, evner som intelligens og atletiske ferdigheter) C: Studiet av positive institusjoner (demokrati, nære familier, uavhengige undersøkelser)

Jeg dykket inn i boka. Finleste, funderte og kom fram til at jeg trodde at Seligman hadde rett. Jeg ville prøve ut dette og innså at skulle jeg komme dit at min dag var preget av håp, tro og tillit (A) måtte jeg først endre oppfatning av fortiden min. Jeg måtte slippe meg selv fri. Dette har jeg skrevet en del om i tidligere blogginnlegg under temaene tilgivelse og takknemlighet.

Jeg måtte også finne ut av hvem jeg var for å kunne akseptere meg selv (B). Over 20 sider i boka er viet til et kartleggingsskjema jeg hadde stort utbytte av. Jeg fant fram til mine tre viktigste styrker. Et par av dem var lett å anerkjenne som mine viktigste trekk, men på et område fikk jeg en vekker. En av mine signaturstyrker, som Seligman kaller det, er «Kjærlighet til kunnskap». Hvordan dette kunne overraske og endre synet på meg selv? Jo, nå skal du høre:

MIN BARNDOM

Som barn var jeg vitebegjærlig. Jeg ville vite alt, forstå alt. Alt var spennende og alt hadde et nivå til jeg måtte finne ut av. Absolutt alt. Det var ikke så mange som tok det med fatning. I klasserommet ble jeg betraktet som en kverulant. Hjemme som «obsternasig». Når jeg ser tilbake på det nå, ble jeg rett og slett ikke forstått. Jeg ble betegnet som kverulant og obsternasig som altfor ung, og det var med på å forme meg til den jeg skulle bli som voksen. Jeg ble en kverulant og jeg gjorde en sport av å være obsternasig. Ikke skulle jeg overvinnes verbalt og heller ikke kues på andre måter. Jeg gikk gjerne til kamp mot alt og alle, og utviklet ferdigheter jeg mente å trenge for å overleve på denne evige slagmarken. Ofte havnet jeg i front på saker jeg trodde på og ellers der noen hadde bruk for meg.

Det har gitt meg mange utfordringer, mange fighter, mange seire, men ikke minst smertelige tap på det psykologiske plan. Jeg var ikke usårlig selvom jeg var uredd og jeg såret mange uten å klare å gjøre opp for meg. I dag skulle jeg veldig, veldig gjerne sett mye av dette ugjort og usagt. Det går ikke. Det som imidlertid går er å se framover og bruke min nye kunnskap. Jeg jobber kuntinuerlig med å «senke guarden» og strekker meg mot en langt mer optimistisk kommunikasjon i dag.

POSITIVE INSTITUSJONER

Jeg har også lest – og testet ut – annen litteratur innen dette tema (positiv psykologi). Barbra Fredrickson har utviklet teorien «Broaden and building» og i Norge har Bjørn Hauger bidratt til å utdanne mange med utgangspunkt i dette. Kort går det ut på å se etter hva som er bra, utvide dette og bygge videre på det. Jeg har som dere sikkert nå forstår, brukt tusenvis av timer for først å forstå dette og senere kunne anvende denne kunnskapen.

Å dele den med andre, bidra i samfunnet med det jeg kan, forsterker min bestrebelse etter å selv ha et godt liv. I studiene om positive institusjoner (C), kommer det fram at for at vi skal oppleve oss selv som tilfredse (lykkelig er et begrep jeg ikke er så bekvem med), så må vi bidra overfor andre.

Med Ordspinneriet når jeg ut til mange, både gjennom skrivekurs på nett, foredrag, på Facebooksiden og i bloggen. Stadige tilbakemeldinger om at folk har nytte av det jeg gjør gir meg mot, lyst og kraft til å fortsette.

LYS OG SKYGGE

Narrativer og positiv psykologi var altså viktige elementer for meg for å gjenfinne balansen i livet, for å komme meg ut av depresjonen. I tillegg har jeg vært opptatt av kognitiv tenkning og ikke minst har jeg tro på mindfulness, på å praktisere oppmerksomhetstrening. Og fysisk trening. Jeg tror også på å oppsøke positive arenaer og omgås mennesker som vil en vel. Jeg har periodevis hatt noen å lene meg til, men det viktigste har vært min egen innsats. Jeg har oppnådd mer innsikt, økt bevissthet, større anerkjennelse av meg selv og mange solskinnsdager. Mange. Og fler skal det bli.

Det er bare slik at til og med de lyseste sommerdager har skarpe skygger. Vi kommer ikke utenom dem, og det skal vi heller ikke. Vi skal lære oss å leve det livet vi har, vi skal anerkjenne oss selv, stekke oss mot lyset og aldri gi opp.

Vi skal vite at der det er skygge, der er det også lys. Veien mot lyset går gjennom egeninnsats, gjennom selvledelse. Vi må mer enn gjerne ta imot den hjelp og støtte vi kan få, men det er vi selv som må ønske det, ville det og gjøre det.

Tidligere innlegg med tema «Ut av depresjonen»:
«Når jeg skriver, tenker jeg mindre»
«Jeg ønsket meg en solskinnsdag»
 
Les også innlegg om tilgivelse, takknemlighet og mindfulness
En del tips kan du også finne under kategorien optimisme