Livsmestring,  Selvledelse

NÅR JEG SKRIVER, TENKER JEG MINDRE

Det er realistisk å strekke seg etter

en høyere grad av selvaksept

Jeg har satt meg fore å skrive om «veien ut av depresjonen». Akkurat i dag kjennes det både patetisk og umulig ut. Like fullt har jeg tenkt til å skrive «del 2» akkurat nå. Jeg har ikke noe annet valg. Ordene vil rett og slett ikke la seg stoppe.

Del 1

«Jeg vil vise at det er mulig å kjempe seg ut av en depresjon. Jeg danser ikke samba hver dag, men jeg våkner stort sett hver morgen – etter en god natts søvn (!) – i takknemlighet og fred med meg selv. Mitt ønske og mitt håp er å bidra til at flere kan gjøre det» skrev jeg i forrige innlegg.

Nedturene

Jeg danser hverken samba eller noe annet i dag. Ikke våknet jeg i takknemlighet eller fred med meg selv heller. Og søvnen var det så som så med. Jeg minner om at jeg skrev «stort sett». Dermed er det også gitt at det finnes andre dager. De grå dagene. Nedturene. For de kommer. Det er da det er viktig å løfte blikket. Se opp og fram. Bruke det man har til rådighet.

Når jeg skriver at jeg vil bidra til at flere kan finne en vei ut høres dette muligens heroisk ut, men det er ikke slik det henger sammen. Sannheten har flere fasetter.

Mestring og glede

Barn komprUtgangspunktet mitt er å bidra overfor andre, og mens jeg bidrar føler jeg meg ikke til overs de dagene som er grå.  I stedet opparbeider jeg en følelse av  å være nyttig. At jeg behersker noe. Jeg får en såkalt mestringsfølelse. Videre kan jeg oppleve å få tilbakemeldinger som viser at det faktisk har nådd fram, at noen virkelig har nytte av det jeg skriver. Slik responsen på mitt første innlegg om tema tyder på. Skjer det, blir jeg glad.

På «grå dager» blir jeg en anelse glad. På «solskinnsdager» blir jeg kjempeglad.

Lære oss å leve med depresjonen

Og det kan jeg trenge. Det er dessverre slik at for mange av oss som har opplevd depresjon, er ikke det noe som blir parkert en gang for alle. Jeg skal være særdeles varsom med å snakke for andre nå, men mye tyder på at vi nok er flere som må lære oss å leve med uvesenet. Vi må rett og slett regne med tilbakefall. Eller sagt på fint: «Det er derfor realistisk å strekke seg etter en høyere grad av selvaksept» (Neenan & Dryden) – altså at vi ikke må legge lista for høyt…

Når vi er nede, jeg sier vi, for jeg tror absolutt at dette gjelder flere og hadde jeg ikke trodd det ville jeg skrevet for dagboka, da kjennes det ut som om vi er satt til å sone en livstidsdom. Stengt inne i vår egen syke hjerne. Da er det langt opp til følelsen av solskinn og sommer.

Likefullt er det mulig å jobbe seg ut av en slik tilstand. Gang på gang.

Godbiter fra boka jeg nettopp har lest

Her jeg nå sitter, med en kopp kaffe foran PC-en, har jeg dandert skrivebordet med et par effekter som peker ut retningen for skrivingen min i dag. For det første: «Bernhard Hvals forsnakkelser» av Lars Saabye Christensen. Et mesterstykke av en bok jeg nettopp har lest ferdig. Fra den vil jeg hente ut et par godbiter vi alle kan lære noe av. Godbitene handler om å gå og om å skrive.

Å lede seg selv til selvbevissthet

DSC_0311Det andre jeg har plassert på skrivebordet er eksamensoppgaven min fra studiet «Coaching og ledelse». Den handler om selvledelse, og har tittelen «Å lede seg selv til selvbevissthet».  Med utgangspunkt i pensumlitteratur og tilleggslitteratur jeg hadde fordypet meg i , skrev jeg om hvordan jeg kjempet meg gjennom en tilstand av utbrenthet, som i dypere forstand handlet om depresjon.

Fra den skal jeg i dag trekke ut litt om temaet narrativer – å fortelle historier. Jeg kommer i senere innlegg tilbake til denne oppgaven.

Narrativer – å fortelle sitt liv

De som er på fornavn med psykologien (og coachingen) vil nok kjenne til bruken av narrativer. I oppgaven forklarte jeg dette nærmere: «Hensikten med å bruke narrativer (fortellinger) kan være å analysere praksis for å øke forståelsen av den – erkjennelse. Å oppdage at praksis ikke er god og å se behov for forandring, innebærer et etisk ansvar for at praksisen reelt endres (Tveiten 2008:159).»

Erkjennelse

Jeg brukte altså eksamen som en anledning til å «analysere min egen praksis» for å oppnå forståelse og videre for å kunne endre. Det var ganske så spennende. Jeg hadde fire fantastiske eksamensdager, alene med min PC. Jeg valgte med omhu hvilke narrativer som passet inn akkurat der, men når man ikke har det presset på seg, kan man bare la pennen gå. Skrive det som faller seg inn. Gjennom dette erkjente jeg mye for egen del og senere har jeg også oppfordret andre til å fortelle sine historier, på ulike vis.

Man kan også fortelle seg muntlig gjennom flere lag av egen historie. Jeg har prøvd det også, både i en fortellergruppe og i terapi. Begge deler opplevde jeg som positivt, men det å skrive gir meg titalls igjen. Slik vet jeg at det er for veldig, veldig mange andre også. Noen skriver for dagboka. Andre finner en vei til å bruke sitt skriftlige materiale på ulike vis.

Mannen som går og går

DSC_0138Hva som er fiktivt og hva som er egenerfart (narrativer) fra Saabye Christensen sin side er en glede å fantasere over, men svaret vet kun han. Uansett, han har presentert oss for en kar som går: Notto Fipp. Han går og går. På et passende sted i fortelling blir Notto spurt om dette, om hvorfor han går så meget. «Når jeg går, tenker jeg mindre» er det enkle og innlysende svaret. Alle har vel kjent på det? Eller er det bare oss med de mørke tankeskyene som har kjent på dette? Tankestrømmene eller tankeflommene kunne jeg like gjerne sagt.

Skriv – da tenker du mindre

Jeg gjør gjerne Saabye Christensensens ord til mine når han funderer videre på dette med å slippe unna tankene. Gjennom sin forteller og hovedperson Dr. Bernhard Hval oppsummerer han kort og godt med dette:  «Når jeg skriver tenker jeg mindre». Det kan jeg trenge. Å tenke mindre.

Du og? Så skriv! Gjør det. Skriv. Kan du ikke? Kommer du ikke i gang? Gjør det likevel. Det hjelper. Å skrive ikke nok. Ingenting er nok alene. Det må flere omganger med lut til for å fjerne gammel maling, for å si det slik. Kanskje må du bruke sandpapir noen steder. Andre steder må du bare malingrestene være, som et evig vitnesbyrd om levd liv.

Men skriv. Det hjelper. Tenk på dette med å gå. Når du går, tenker du mindre. Du kjenner kroppen bevege seg, du fester blikket til omgivelsene, du er der på landeveien og trasker.

Når du skriver er du i nuet

DSC_0322 komprSlik er det også med skrivingen. Tankestrømmen stopper. For du må faktisk være til stede i nuet mens du skriver. En og en tast for mitt vedkommende akkurat nå. Ellers er det notatboka og blyanten. Ett og et ord. En pluss en setning. Jøss der var det blitt fire avsnitt, gitt! Og så videre. Visst får jeg orden på tankene.

I tillegg kan jeg faktisk bestemme meg for å skrive om ting som funker heller enn ting som ikke funker. Om solskinn heller enn regn. Om hva som gjør meg glad heller enn hva som fyller meg med sorg. Med andre ord: Positiv psykologi. Det skal jeg skrive mer om i et annet innlegg. Ikke nå.

Nå skal jeg ut. Så da skal du ha takk for følget. Og husk: Når du skriver er du til stede i nuet, i deg selv. Da slipper du unna den hersens tankeflommen en stakket stund. Skriv om deg selv. Skriv deg ut av stengslene, skyggene. Skriv deg fram mot en solskinnsdag.

Første innlegg om dette tema var En solskinnsdag.

6 Comments

  • Hilde Brotangen Helleland

    Tuuuusen takk frå hjarta mitt til ditt Unni. Eg ska koma med innspel til deg. Ikkje no. Ein dag eg har kraft til det. Ein solskinsdag.
    Klem

    • Unni

      Takk for kommentaren, Hilde – fra mitt hjerte til ditt. Og skriv når du er klar. Skjønner at du vil vente på solskinnsdagen. De dagene er tryggere, men du ER velkommen når det «regner» og «blåser» og :-).

  • Kurt Pedersen

    Jeg har «vært der», og er der fremdeles innimellom.
    Takk for at du deler Unni!
    I sin tid gjorde jeg det samme – skrev, men jeg delte aldri. Akkurat DET holdt på å bli min «bane».
    Jeg er her fremdeles til tross at jeg ikke delte mine tanker – en tilfeldighet – som har en lang forhistorie. (Den utelater jeg her)

    Tror dine ord kan være til hjelp for mange. Det ER mange som i alle fall har perioder med depresjon, og kan trenge råd om hvordan man kan takle de grå dagene. De grå dagene – og de helsvarte.

    «Hverdagsdepresjon», er en ting, verre er det med folk som har havnet i et slikt uføre at de må regne med at de kanskje aldri slipper unna. De som er realistiske nok til å innse at de faktisk ER deprimerte, og vil forsøke å kartlegge grunnen – forsøke å finne en måte…
    Det er disse som fremfor alt skulle kunne trenge gode råd om hvordan kunne leve med, og kanskje til slutt klare og komme ut av det. «Finne lyset i den andre siden av tunellen», som det heter.
    Misforstå meg rett; ALLE behøver nok noe, eller noen som eventuelt kan hjelpe i slike situasjoner. ALLE behøver noen! Noen de kan stole på i enhver situasjon – noen som kan være der for seg når stormen herjer som verst.
    Jeg fant, men spøkelser fra fortiden dukker opp innimellom ennå dessverre. Når de «spøkelsene» dukker opp havner jeg i en slags «transe» – blir nærmest som en bitter og robotaktig gammel mann. Tristhet…

    Jeg stopper nå! Er ikke i stand til å skrive på den måten som du kan. Ville bare gjøre et lite forsøk på å understøtte din åpenhet om temaet.
    Keep up the good work! 🙂

    – Kurt

    • Unni

      Kjære deg Kurt.
      Tusen takk for din støtte. Det betyr mye for meg.

      Og jeg er glad for at du fant veien – og at du er her fortsatt.
      Spøkelsene ramler ut fra skap. Fra bøtter og spann. De er i lommene noen ganger. Jeg vet de er der og at de ramler ut når jeg ønsker det minst. Det er vondt, mørkt. Følelsen av «transe» og «urgammel» kan jeg også kjenne meg igjen i. Verst er det dog da spøkelsene står i mellom meg og det jeg egentlig ønsker å si. Da blir det «fullbragt» for å si det sånn.
      Det er da skrivingen kommer til sin rett. For meg og for mange med meg.

      Men forstår jeg det slik at du sier «Obs!Obs! – ikke bare skriv, men snakk med noen også?

      Til det du sier om å gi råd: Jeg kan ikke RÅDE noen. Jeg kan bare DELE. Målet er jo det du peker på: At noen kan finne noe de kan bruke på sin vei.
      Det jeg ønsker å gjøre er å bidra til åpenhet og toleranse. Ikke minst er jeg opptatt av at vi som er «i gjengen» må akseptere og tolerere oss selv. Kun slik kan andre akseptere oss med alt vi er, vise oss repekt og toleranse.

      Så er jeg veldig glad for det du skriver her: «De som er realistiske nok til å innse at de faktisk ER deprimerte, og vil forsøke å kartlegge grunnen – forsøke å finne en måte». Her har du et viktig poeng. Punkt en en nemlig å innse at noe er slik det ikke burde. Jeg er ikke alene om å ha levd med «Fa..skapet» i mange år uten å forstå at noe var galt. Eller rettere sagt: At dette var noe jeg kunne lære å håndtere – og at jeg til og med skulle oppleve lette og lyse dager. Men det kan altså gå :-).

      Takk igjen. Jeg vil gjerne «Keep up the good work!» . Det kommer mer, men når vet jeg ikke 🙂

      For det jeg nå vet, med sikkerhet er at det går an å kjempe seg ut igjen. Og igjen. Og igjen. Det er det jeg vil skrive om. Det er håpet jeg vil skrive om. Om vilje. Om veien mot lyset.

  • Kjerstin Engø Pronzato

    Hei Unni og takk for dine ord.

    Kjenner godt igjen de grå, klamme og tunge dagene og ukene som av og til invaderer meg. Er blitt flinkere til å velge lyset med årene og har fått meg gode verktøy som sang og yoga, og nå minner du meg om å skrive.
    Gjorde det mye en gang, men lang tid i utlandet har gjort meg litt språkvild.

    Akkurat det med å velge er blitt stadig viktigere for meg. Jeg har forstått at jeg har et valg, men jeg må stadig være på vakt, for hvis depresjonen får synke for langt inn tar den all kraft, som et fremmed udyr jeg ikke har noen makt over. Da er det tungt og vanskelig å komme videre og iblandt har jeg ligget under dyna og ikke kunnet gjøre noe som helst.

    Jeg har erfart det du sier om å kunne jobbe seg ut av depresjonen gang på gang og aller best gjør jeg det når jeg ser tegnene i tid. Jeg takker for at de fleste dagene er gode nå.

    «Vær en vokter ved din tankes port».

    Jeg fyller verktøykassa mi med stadig fler gode redskaper for å være akkurat det. Takk for at du minner meg om å skrive.

    • Unni

      Og hjertens takk til deg Kjestin.
      For at du deler ditt. Du bringer inn to verktøy jeg nok ikke ville ha nevnt selvom jeg både gjenkjenner og forstår betydningen av dem; sang og yoga. Jeg gjorde nettopp i dag noen yoga øvelser etter morgenens korte løpetur, og jeg drømmer om å gå på stemme/sangkurs.

      Språket har null og niks betydning i den forstand om man skriver rett og galt, etter mitt syn. Det er gleden over og behovet for å skrive som gjelder. Skal ting ut i det offentlige rom er det nok av språkvaskere der ute. Det hender jeg skriver på dialekt. Det hende ofte at jeg uteglemmer ord og stokker om på bokstaver på grunn av den tøffe påkjenningen hjernen min fikk da det «smalt» for 4-5 år siden – jeg strever fortsatt med oppmerksomhet/konsentrasjon og da ser jeg ikke alltid det som blir feil «Pytt-pytt» sier jeg da. «Det finnes verre ting å «misse» på». Sært for en «ordmor» å være så slakk? Tvert imot. Ordene strømmer lettere når vi ikke er så strenge med oss selv…og de som vil forstå, forstår. De andre er ikke i min «målgruppe».

      Jeg ser at du nok har hatt det verre enn meg. Jeg har ligget mye de siste årene, men det er ikke depresjonene som har holdt meg der. Jeg hadde en sterk mor som forbilde. Hun hadde mer å gjøre enn noen andre jeg vet om, større utfordringer og mer motgang. Likevel så hun alltid etter muligheter. Hennes ord og gjerninger har drevet meg opp og ut hundrevis for ikke å si tusenvis av ganger.

      Derfor heier jeg virkelig på deg. Sett de gode vokterne til å vakte over dine tankers port, og lykke til med skrivingen.

      Så håper jeg det er like godt der du er som her jeg er akkurat nå. Sola flommer inn vinduene. Sirissene gnisser sin sang om sommer og naboen dro nettopp på stranda med sin sønn, sin mann og sin store, vakre mave – den ufødte babyens vugge :-).