Kvinner vil og kan

NÅR NOEN HEIER GÅR ALT SÅ MYE LETTERE

I går fikk jeg laget en systematisk plan for bokprosjektet «Kvinner er kvinner best». Det var deilig å få gjort, for det ryddet opp i topplokket og forløste energi jeg kan bruke til mye annet. Målet  – og veien dit –  ble med ett så mye klarere. Troen på å stå løpet ut økte kraftig.

Oversikt

For meg er det å skrive en bok en massiv utfordring, som heldigvis kan brytes ned i mindre utfordringer. Eller rettere: Oppgaver. En og en oppgave. Oversiktsplanen gjorde det mulig for meg å dele inn i «Framdrift skriving» og «Framdrift annet» – som er administrasjon, økonomi, omdømme, markedsføring og motivasjon. Rart? It makes sense to me, og det er det som teller.

Overkommelige oppgaver

Videre fikk jeg laget et skjema som gir oversikt uke for uke. Ukas plan er framme, mens planen for neste uke foreløpig er på pc’en. Lett å redigere. Med en slik ukeoversikt blir «Dagstavla» lett å holde orden på. På en av lappene står det: Sjekk ukeplan. Slikt er nemlig lett å glemme når planen ligger i en perm.

Innsikt

Skjema - til bloggJeg har latt meg forstyrre av at jeg ikke synes jeg har brukt tid nok på boka de siste ukene. Når oversikten lå klar, så jeg at det ikke var tilfelle. Jeg bruker mye tid på boka. Jeg driver markedsføring og omdømmebygging hele tida, og det jeg klarer å skape av inntekter samles øre for øre «på bok». Klarer jeg i neste omgang å få noe inn fra sponsorer, vil det være en lettelse. Jeg er født og oppvokst i et nøysomt småbruker- og fiskersamfunn. Der lærte jeg å ta tæring etter næring. Først inn, deretter ut. Jeg lærte også tålmodighet. Utholdenhet. Det trenger jeg, for det er et stykke til «boka» er full, for å si det sånn.

Utfordring på høyt nivå

Det som viser seg når jeg endelig har fått oversikt over det jeg egentlig holder på med, er at jeg har klart å samle mitt fokus på det jeg virkelig ønsker å oppnå: Bokutgivelse i 2014. (En coaching- og selvledelsesteknikk er å feire seire, små som store. Så jeg hører et lite, men tydelig «hurra» inne i meg nå). En av de tingene jeg ble minnet på mens jeg jobbet med planen, var at jeg med vitende og vilje har utfordret meg selv «på høyt nivå» ved å synliggjøre i så stor grad at jeg holder på med dette.

Synligheten gjør at jeg vet at noen følger med meg. Det skaper et press på meg, og det er skummelt. Den andre siden, den gode siden av dette, er at de som vil meg vel, de heier på meg. Å gå ut offentlig, i det åpne rom er en bevisst måte å be om «heiarop». Det høres kanskje litt rart ut, men det er faktisk et grep innen coaching og selvledelse.

Men jeg har altså skapt forventninger det er vanskelig å ikke imøtegå.  Å bakke ut blir ikke bare flaut, det blir utenkelig.

Stritter mot min natur

ArnøyaDet er slik at når man opplever forventninger utenfra, så yter en mer. Ergo: Forventninger er bra – i passe doser. Hva som er passe doser? Vet ikke, men jeg tenker at store utfordringer krever at en yter masse. Da hjelper det at noen heier, men det stritter i mot min natur å be om hjelp og «hei på meg». Som sagt; jeg kommer fra et nøysomt samfunn der naturen er sjefen og der offentlige institusjoner er langt unna.

 

Godt skodd

Å klare seg selv, derimot, var en livsnødvendighet. Det var ikke snakk om å bli kjørt til skolen i dårlig vær. Neida. Når været var dårlig nok, føyk veien igjen om vinteren. Da «grynna» vi ned til fjæra, gikk 2,5 kilometer langs vannkanten og «grynna» opp til skolen. Der var det høye skavler, husker jeg. Vi gikk i «skisko» (besømstøvler) for vi hadde ikke andre vinterstøvler. Men det var kjekt, for de var harde foran, og det var lett å sparke inn klatrehull i skavlen.

Og bare så det er sagt: Vi gikk i flokk. De store passa på de små, og de gikk foran for å bane vei der snøen var dyp.

Øvelsen «Be om hjelp»

Under slike forutsetninger lærer man mye, men «Be om hjelp når du trenger det» var ikke på programmet. Det har jeg måttet øve på i godt voksen alder. Mitt møte med «Be om heiarop»- teknikken var på studiet i coaching og ledelse våren 2010. Jeg prøvde den skikkelig ut da, og jeg  øvde videre i 2011.  Jeg øver ennå. Dette sitter langt inne.

Å løfte og bli løftet

Det er ubehagelig, men jeg gjør det likevel for jeg vet at det virker. Jeg ser at noen viser interesse for bokprosjektet både på her på bloggen og facebooksida. Det får meg til å tenke at denne prosessen er det sikkert andre som kan ha glede av å «kikke inn i». Kanskje de lærer noe? Eller kanskje de bare rett og slett har lyst til å heie meg fram, fordi jeg trenger det? Eller fordi det gjør godt å heie på noen som blir glad? Dessuten er de som vil høre jeg «snakker» med. De andre kan jo bare «bla forbi» ;-).

For å lykkes må vi øve

Ikke la dine målNoe av det vi må gjøre er altså vanskelig, som for eksempel å be om hjelp. Da må vi øve. Og gjett hva? Det går – selv om det kiler litt i magen. Prøv du også. Be om støtte når du skal gjøre noe du gruer deg til eller av andre grunner trenger ekstra «guts». Det er mange av oss som trenger avlæring på dette punket. For å lykkes må vi prøve. Øve. Feile og prøve på nytt. Det går an.

Heia deg!


6 Comments

  • Irmelin Drake

    Heia, Unni – så gøy å høre at det blir bok! Det har ligget i kortene, så det var ingen overraskelse, men gleder meg over at du har en klar plan. Blir det fagbok som kan brukes som pensum? I så fall skal jeg love å vurdere den som pensumbok på nye kurs i coaching og ledelse. Ellers må jeg si at jeg liker spesielt godt når du skriver om livet fra du var liten med naturen og utfordringene som ble løst den gangen. Det er eksotisk og gir et blikk inn i en verden som er ganske fjern for mange av oss, og som inspirerer.
    Lykke til med fortsettelsen!

    • Unni

      Hei Irmelin. Tusen takk for din kommentar. Det var utolig hyggelig.

      Du har vært en tydelig og klar inspirasjon for meg siden høsten 2009 da jeg var så heldig å få deg som lærer; superengasjert, støttende og lyttende personlighet kombinert med formidlertrang, høyt kunnskapsnivå og masse kompetanse.
      Utrolig spennede tanke du kommer med om fagbok til bruk på studiet! Jeg har en bok i kroppen om selvledelse, der min kilde å øse av er min oppvekst og min Mor. Den må imidlertid vente på tur. Den boka jeg skriver på nå er en hyllest til hverdagskvinnen, hun som bidrar og løfter andre. Her i Horten har vi en Drøm. Eller fragmenter av Drømmen om Horten. Mitt bidrag inn i den er fortellinger om mennesker/verdier som bygger lokalsamfunnet. Jeg sender deg et eksemplar når den er ferdig.

      Og lykke til du og.
      Kanskje jeg dukker opp på masterstudiet etter hvert.
      Om du ikke har beveget deg ennå et hakk videre før jeg er klar ;-).

      • Irmelin Drake

        Takk så mye, Unni, for anerkjennende ord – det er virkelig godt å ta med seg på veien videre! Jeg tenker ofte på det, hvordan ble livet etter coaching og ledelse? Heldigvis har jeg et par studenter som holder meg oppdatert og demonstrerer at det er så verdt det!

        Hverdagskvinnen fortjener hyllest – det er jeg så enig med deg i. Prøver innimellom å skrive om henne, jeg også. Det er et utrolig viktig prosjekt, også i historisk perspektiv (de historiene bør også fortelles!)

        Keep going, Unni – jeg gleder meg med deg og ser frem til å lese bøkene dine – og til å kunne si (og ikke bare til meg selv); hun – hun var en av stjernestudentene mine – og se hva hun har fått til! Lykke til!

  • Inger Kristine Rolland

    Hei Unni!!
    Så spennende å lese mer om prosjektet ditt og ikke minst fremgangen!! Glad for å lese at det går lettere, når noen heier på en….så jeg vil gjerne være med å heie på deg!! Og det er ganske så lett å gjøre, fordi jeg har så STOR tro på deg og det du gjør! Du er både ryddig, ansvarsfull og konstruktiv…..og jeg ser virkelig frem til å lese hele boken…når den er klar !
    Men imellomtiden…koser jeg meg med «de små fortsettelsene». Ønsker deg en fin dag videre 🙂

    • Unni

      Takk, Inger. Jeg er så glad for din støtte! Den vet jeg er der, og det er supert! Så er denne innlegget ment som en oppfordring til den som leser og selv å gjøre det samme:

      Be noen om å heie på deg når du vet at du skal gjøre noe som krever en ekstra innsats! Det funker! Heia deg, Inger!