Tilhørighet

JAKTEN PÅ NYE KOLLEGAER

Å ha en jobb og kollegaer rundt seg har enorm betydning for trivsel, velferd og opplevelsen av å bidra. Hvor viktig dette egentlig er tenkte ikke man på, ikke før man har mistet arbeidsevnen og jobben.

Da jeg i 2009 ble syk etter langt tids overbelastning visste jeg ikke hva jeg hadde i vente. Jeg hadde ingen idé om at veien jeg måtte gå videre skulle bli så kronglete. Heller ikke at sykdommen skulle bite seg så hardt fast at jeg måtte si fra meg jobben min, noe som ga meg en ny nedtur. I tiden som fulgte hadde jeg ofte følelsen av å gå meg vill. Jeg var likevel urokkelig innstilt på å finne en vei.

Man må skape løsninger

Den hjelpen man får av det offentlige er uvurderlig, men det er kun en selv som kan finne ut av sitt eget liv. I en tid med stadige tilbakeslag er viljen og evnen til å tro på løsninger avgjørende. Målet mitt var å bli frisk og å komme tilbake til en posisjon der jeg opplevde å bidra, både overfor familie og samfunn. På et tidspunkt forsto jeg måtte sørge for innholdet av min egen hverdag selv. Jeg kunne ikke vente på løsninger, jeg måtte skape dem. Samhandling med andre er helt nødvendig, og når man har mistet et nettverk må man skaffe seg et nytt. Eller nye, rettere sagt.

Se forbi begrensninger

I en tid der mye er uavklart er ikke dette så lett å få til, men det er mulig. Jeg vil si at nettopp når man er i en slik situasjon er dette nødvendig. Min arbeidsevne var redusert. Hvor mye, på hvilken måte, hvor lenge, hvorfor – alle disse spørsmålene var ubesvarte. Uten fast tilhørighet utover familien er det lett å miste fotfestet. Hvem man vil omgi seg med og i hvilken sammenheng er viktig. Jeg ville ha noe som bandt meg fast til den delen av meg som var produktiv, sterk, fremadrettet, som så forbi begrensninger og vanskeligheter. Jeg ville ha en opplevelse av å være en del av et kolleganettverk.

Her vil jeg være

Så hvordan få til det jeg ønsket? Jeg måtte rett og slett ta utgangspunkt situasjonen akkurat slik den var. Jeg måtte finne noen som er i noenlunde samme situasjon som meg. En tanke jeg hadde båret på lenge viste meg veien. Det er et område i byen jeg føler meg hjemme i, der saltvann omkranser bydelen, der trekronene er vegger og himmelen er tak. Det et satsingsområde for nærings- og kulturutvikling. Et eller annet stede inne på Karljohansvern jeg være, tenkte jeg.

På bølgelengde

Og startet jakten. Kort fortalt fant jeg Siri Eriksen og Lene Bergan som drev en kafe og bruktbutikk de kalte To frustrerte fruer«. Navnet på kafeen gjorde meg litt ambivalent. På den ene siden var det humoristisk. På den andre siden…frustrasjon gjør meg…ja, frustrert. Velkomsten var hjertelig. Tone var uhøytidelig, litt småironisk og veldig romslig. Vi var på bølgelengde. I løpet av kort tid ble vi enige om et samarbeide og jeg var klar til å invitere deltakere til skrivekurs.

Tilhørighet

Bonusen var at når jeg først hadde tilhørighet til området, hadde jeg et utgangspunkt for å få nye kontakter. Litt lengre bort i gata ligger Galleri Verftsporten. Der kom jeg i prat med et par av de som driver galleriet. Vi pratet om løst og fast før jeg nevnte at jeg skulle starte opp med skrivekurs i området. Dermed var det gjort: Et håndtrykk og velkommen! «Var det så lett?» undret jeg.

For slik føles det når så mange og tunge etapper er tilbakelagt og en opplever en seier. For meg var målet å skape tilhørighet. Det har jeg fått, og det har ført meg videre.

Les også «En god kollega»

Bilde: Siri og Lene. Med åpen dør inn til den fargerike kafeen «To frustrerte fruer».

 

 


4 Comments

  • Cecilie

    Tusen takk, Unni! Jeg har fulgt deg en stund på nett og er i noen av de samme prosessene som deg når jeg holder på å etablere meg deltid etter lang timeout og fortsatte hensyn å ta. Det gleder meg at du sier at du gjennom bl.a kollegaskaping har fått fast grunn under føttene. Og det gir meg inspirasjon til å fortsette MIN vandring! Lykke til videre!

    • Unni

      Hei Cecilie.
      Takk for kommentar og for at du har fulgt meg.
      Jeg skriver om mine opplevelser og erfaringer på den måten jeg gjør fordi jeg vet at det er mange som deler mine tanker. Som har opplevelser som tilsvarer mine. Jeg tror på åpenhet og vil bruke den kanalen jeg tross alt har til å fremme dette.

      Jeg har jo, slik jeg skriver, selv latt meg inspirere via nett – av personer langt unna. Det gleder meg at jeg kan være en inspirasjon for deg. Lykke til på din vei!