Livsmestring

TAPET AV GODE KOLLEGAER

Jeg måtte finne nye kollegaer. Noen som kunne gi meg støtte.

Noen å ta pause sammen med.

Når en faller ut av arbeidslivet får følelsen av tap, isolasjon og ensomhet gode vekstvilkår. For snart fem år siden skjedde dette meg. Når sjokket hadde lagt seg og kreftene gradvis begynte å komme tilbake, startet jakten på ny tilhørighet, på nye kollegaer. Veien var lang, men jeg var helt bestemt på klare det.

Å ha en jobb og gode kollegaer rundt seg har enorm betydning for trivsel, velferd og opplevelsen av å bidra. Slik er det ikke alltid. For noen kan arbeidsdagene være preget av konflikter og motsetninger. Andre kan være utsatt for overbelastning. At årsakene til dette kan være mange og sammensatte, gjør ikke situasjonen lettere. Man kan bli fanget i en situasjon som synes uløselig. Ikke sjelden resulterer dette i at folk blir syke, noen så syke at de mister arbeidsevnen for lang tid.

DET SKJER IKKE BARE ANDRE

I januar 2009 skjedde dette meg. Jeg var overbelastet, som så mange andre. Før jeg ble syk kvernet tankene rundt jobben både natt og dag, det var aldri stille. Så smalt det og jeg var ute av stand til å løfte hodet de første dagene, langt mindre kroppen. Jeg hadde jo familien rundt meg, men den tanken som dominerte var: «Dette går over. Snart er jeg på jobb igjen». Lite visste jeg om hva som ventet meg.

JEG FALT, FALT, FALT

Kort tid etter at jeg ble syk startet jeg jobben med å trene opp både kropp og sjel. Jeg sørget for at dagene var meningsfylte. Gradvis og bitvis kunne jeg bidra inn i verden rundt meg. Samtidig var det klare begrensninger. Tilbakefallene var mange og harde. Dette skulle ta tid, viste det seg. Lang nok tid til at jeg også mistet jobben. Med det røk den siste, tynne tråden til arbeidsfellesskapet jeg hadde vært en del av. Jeg hadde ingenting å holde meg fast i. Under meg var det et dyp, en avgrunn. Jeg falt, falt, falt. Midt i fallet oppløste jeg gravitasjonskraften. Jeg nektet simpelthen å forsvinne inn i et sort hull. Jeg ønsket å bli frisk. Jeg ønsket å være en støtte for familien. Jeg ønsket å leve et normalt liv. Jeg ville og skulle tilbake til jobb, på en eller annen måte.

JEG VILLE FINNE EN LØSNING

Jeg ønsket meg kollegaer som kunne gi meg impulser og utviklingsmuligheter. Da disse tankene meldte seg for alvor hadde jeg bak meg et par års kamp for å vinne tilbake helsa. Savnet etter arbeidsfellskap hadde jeg hatt hele tiden, men det som kom over meg for fullt var at jeg måtte finne en ny vei, jeg kunne ikke vente lenger. Utsiktene til en normal arbeidsdag lå langt framme, men jeg ville og måtte finne en løsning.

HVORDAN

Hvordan? Jeg satt alene på et arbeidsrom med en lunefull helse, frikoblet fra det arbeidsmiljøet jeg kjente, jeg hadde vært en del av. Heldigvis hadde jeg hatt vilje nok til å slite meg gjennom videreutdanning. Ny kunnskap og erfaringene rundt fall, vekst, nye fall, mer vekst og læring ga en gradvis start på Ordspinneriet. Jeg fikk med meg enkeltpersoner fra prosjekt til prosjekt, men vaklet og følelsen av mangel på tilhørighet gnaget meg. Fallene kom sjeldnere, men uventet hver gang. Hvordan skulle jeg bygge meg fram mot en jobb og en tilhørighet med så mye motgang?

JAKTEN PÅ ET NYTT ARBEIDSFELLESKAP STARTET

Ønsket om å høre til var sterkt. Jeg trengte noen utenfor familien. Jeg måtte finne noen som kunne gi meg støtte, som jeg kunne støtte tilbake, måtte finne noen å glede meg sammen med og prate rør med. Noen å ta pause sammen med. Jakten på nytt arbeidsfellesskap startet. Jeg visste ikke hvilken vei jeg kunne gå, men lette likevel etter nye tråder å nøste i.

MÅLET BLE KLARERE

Veien videre var fortsatt kronglete, men underveis fikk jeg input som gjorde meg sikker på at dersom jeg på et eller annet vis klarte å finne noen å samarbeide med ville jeg også tåle motgang og nye fall bedre. Viljen vokste seg sterkere og sterkere. Motløsheten fikk dårligere vekstvilkår. Målet ble klarere og klarere. Når man har et klart mål, retter man seg mot det. Man skreller i større grad vekk det som ikke gir retning og drivkraft. Reisen fortsatte og jeg fant etter hvert en måte å løse dette på.

Neste uke skriver jeg meg videre langs den veien. Om du vil kan du bli med.


8 Comments

        • Unni

          Hei Hilde.
          Takk for at du tar deg tid til å kommentere.
          Vi går videre – og skulle du sett på maken! Jammen møttes vi i dag 🙂
          Når tanken vekker gode minner, vekkes også gode følelser.

          Ha fine dager mellom fjellene.

          • Unni

            Hei Eugenia.
            Takk skal du ha, på så mange vis.
            Å ha gode relasjoner, støttespillere rundt seg er avgjørende. Alltid.

  • Inger Helene Wall

    Her sitter jeg og leser grundig gjennom bloggen din med alle dine tanker rundt livets opp og nedturer. Godt med optimismen din og evnen til å sette ord på tanker og følelser! Har to dager igjen av en deilig ferie på Lanzarote hvor jeg har kommet i snakk med unge mennesker/kvinner. Det er så spennende å observere hvordan livet oppleves og hvor mye vi har til felles enten vi bor i Italia Spania eller Norge. Bare vi klarer å være oss selv og ta i mot både det som er mindre godt og det som gir tilværelsen en mening! Det er så mange vennlige og flotte mennesker, og du selv hører med til dem! Lykke til videre!

    • Unni

      Hei Inger Helene
      Tusen takk for hyggelig kommentar, undring og hilsen fra Lanzarote. Du har det nok fint der, men det har vi jammen her hjemme også, omgitt av hvit nysnø slik vi er i dag.

      Det du skriver om hvor mye vi har til felles på tvers av geografi og alder er jeg så enig i. Det gir håp for så mye. Ønsker det et fint opphold under solen 🙂