VÅREN ER MIN FIOLIN
Slike soldager vi har på Østlandet nå er en sjelden gave. I dag vandret jeg rundt huset og nøt våren. Fra tue til tue, om en kan si det slik, på jakt etter føde. Kortere kan en ikke reise etter maten.
Dagen startet slik den ofte gjør: En kopp kaffe og avisa. I dag gledet jeg meg særlig over et oppslag om kortreist mat, om å sette pris på og utnytte ressursene man har like utenfor døra. Damen du kan se på bildet bruker urtene hun finner rundt om på gården sin.
Jeg har ingen bondegård med hest og hund og dreng slik damen og Skjæraasens vandringsmann har, men jeg har en lidenskap for urter, og om ikke skogen er min seng, så er jorden rundt huset er min eiendom.
Utpå dagen gjør jeg meg ferdig med et prosjekt jeg har holdt på med siden årsskiftet og setter meg på verandaen for å nyte sol og varme. Avisa ligger der fortsatt og minner meg på at jeg har slike goder rett på utsiden av stueveggen.
Jeg tar med yndlingskoppen min og vandrer langs stiene i hagen. De tidligste skuddene på solbærplanten er både sunne og gode. Jeg finner peppermynte som har forvillet seg inn i jordbæråkeren. Forresten er det ganske mye gress der også, og svært lite jordbær. Kommer tid kommer råd. Sitronmelisse. Blanke små blader, tett i tett i det som en gang var et bed.
Kjørvelen er i blomst alt! Noen blader av den må med. Dette var yndlingsplanten til alle ungene da de var små. Særlig når den hadde satt frø. Deilig smak av anis. Minner om kamferdrops. Husker du kamferdrops?
En liten svingom til det runde bedet ved veien. Ikke noe spiselig, men perleblomst er en fryd for øyet. Silkepionen fikk jeg da jeg sluttet i en jobb for lenge siden. Hyggelige minner. Stemorsblomst er derimot spiselig. Den får likevel stå i fred. Jeg har ikke så mange av dem.
Nå mangler jeg bare varmt vann. Jeg tar med noen kardemommefrø og en kanelstang fra kjøkkenskuffen. Bærre lekkert! Nå koser jeg meg. Kan en bedre ha det? Selskap har jeg også. På en eller annen måte smøg Erik Bye seg inn i hagen og ble med meg på vandringen. Nå sitter han i stolen tvers over meg og klimprer på en gitar. Det er Einar Skjæraasens Vandringsvise han vil dele med meg:
Og jeg har ingen bondegård med hest og hund og dreng. Nei, jorden er min eiendom, og skogen er min seng. Og våren er min fiolin med dans på hver en streng, med dans på hver en streng. Og jeg har ingen penger, men min fattigdom er god. Den rike har sitt levebrød, den fromme har sin tro; men jeg har høysang i hver li og kirke på hver mo og kirke på hver mo. Og jeg vil ikke gifte meg, men jeg er ikke kald, for møter jeg en pike-lill, går livet som det skal. Da rødmer hun og rekker meg en krans av hvit konvall en krans av hvit konvall. Og jeg har ingen almanakk og ingen klokke – nei, jeg har naturens vandresans som varsler tid og vei. Og dag og natt og vår og høst er vandringsmenn som jeg er vandringsmenn som jeg. Når kvelden strenger for min fot, da tar jeg hatten av. Og mørket faller i mitt fang og skjuler sti og stav. Og sol går opp og sol går ned ved vogge og ved grav ved vogge og ved grav. Men før jeg nynner visen ut vil jeg – en jordens sønn - få takke for de åpne smil, for marken som var grønn, for strå og blomst og sang og alt som lever uten lønn som lever uten lønn.
Jeg lytter til denne fredfulle sangen og tar fram kurven med hekletøy. Småarbeid perfekt for små pauser. Duften av lavendel strømmer mot meg når jeg tar opp den orange puten. Lavendel har vært brukt i alle verdenshjørner til alle tider, og virker både rensende og beroligende.
Putene er hyggelige å lage, og det er morsomt å tenke på at de nå finner veien til både store og små fra hyllene på Pikilà, butikken jeg driver sammen med seks andre damer. Jeg har det fint nå. En sommerfugl folder seg ut foran meg. Det er ikke tilfeldig at det nettopp er en sommerfugl, men det kan vi ta mer om en annen gang.
Vil du også høre Erik Bye synge? Værsågod. Her er han med Vandringsvisa.
