Dikt

I MØTE MED EN DIKTBOK

Å lese er ikke bare å lese. Det kommer helt an på hva hensikten med lesingen er. Opplevelsen preges av om du for eksempel vil lære noe, slappe av eller forsvinne inn i et univers. Forrige mandag satte jeg meg ned med diktsamlingen «Stige opp mot en tom himmel» av Jan I. Sørensen. Jeg hadde gjort en avtale med forfatteren om å blogge om boka etterpå. 

Henger du med litt til? Ikke forvent litteraturkritikk fra en som kan greia si. Jeg ville gjøre dette fordi jeg er nysgjerrig og vil prøve på ting jeg ikke har gjort før, og fordi anledningen bød seg. Intensjon min var ikke å være objektiv, bare undrende. Det ble en artig opplevelse, og slik livet noen ganger blir gikk no dagan før jeg fikk skrevet ferdig bloggen.

Å lese for å mene

Det jeg sitter igjen med etter en drøy uke med denne boka er delvis en opplevelse av innholdet, delvis noen tanker om forfatteren, men aller mest ble det en observasjon av meg selv som leser. Å lese for å finne ut hva jeg mener er noe helt annet enn å lese – for å lese. Jeg var mer nysgjerrig enn årvåken. Blikket ble vendt utover. Mot noe eller noen. Jeg leste med tanke på å mene, ikke oppdage. Jeg hadde hele tiden en mottaker av mine synspunkter i bakhodet. Det kan hende man lærer seg å distansere seg fra slike tanker om man gjør det ofte, hva vet vel jeg.

Forpliktelse

En annen ting jeg kjente på var at det var annerledes å lese noe av en forfatter jeg vet hvem er, enn å lese en jeg absolutt ikke har noe som helst idé om. Linken til Jan I. Sørensen er syltynn, men den er til stede. Opplevelsen ble nærere og samtidig mer forpliktende. Jeg vet ikke helt hva det går ut på, men det ligger en følelse her. Hadde jeg kjent forfatteren godt, ville jeg ganske sikkert følt det ennå sterkere.

Irriterende forutsigbar

Har det noe å si at forfatteren er en mann, undret jeg på. Ikke så mye, ble jeg enig med meg selv om. Ordvalg, vinklinger og opplevelser preges nok av det, men jeg fant meg selv i flere av diktene. Og ble litt irritert over at jeg stilte spørsmålet i det hele tatt. Er jeg virkelig så forutsigbar og forutinntatt?

Jeg leser

Jeg leser diktbøker på en rotete måte. Det har jeg aldri tenkt på før. Litt her, litt der. Tilfeldig. Stopper opp på side 24.

 

stige...ordspinnerietløfte
jeg kan ikke bygge deg
opp igjen, far
 
jeg kan bare løfte deg ut
av armene mine
 
for den tiden vi mistet
hadde du aldri

——

Diktet fanget meg.

—–

Jeg blar videre…

—–

Mange toner i moll: «jeg blar i deg/du har blitt så tynn/siden sist»

—–

Og humor: «til hver for oss/og at det regner, snakker vi ikke om/sånn hund til mann/jeg gir den noe å tygge på/det er et enkelt regnestykke».

… så oppdager jeg innledningen til hvert kapittel, eller «trinn» som forfatteren selv sier, seks i alt. De er finurlig plassert nederst på siden i kapittelet foran, hentet fra hans twitterkonto @janinsor:

«i begynnelsen var tiden/et barn med terninger/terningene ble kastet/og vi måtte stole på egne øyne»

Artig! Jeg blar meg framover i boka og begynner på nytt. Nå har jeg ikke mer å si til andre. Jeg skal lese innover…

… og oppover stigen.

Hej då!

Les også: Når ordene treffer blir jeg rammet
Følg meg gjerne på Facebook