Ytring

FLYKTNINGER – VELKOMMEN TIL HORTEN

Licia Arienfar kom til Norge som asylsøker på åttitallet. Hun er en av mine aller nærmeste venninner og har i årevis bidratt med sine hender som sykepleier. Jeg finner meg ikke i at Fremskrittspartiet slenger rundt seg med at folk som henne er en potensiell trussel mot sikkerheten i samfunnet. Derfor skrev jeg følgende innlegg i lokalavisa:

Det gjør vondt å lese Gjengangerens oppslag der Fremskrittspartiet ved Bjørn Kristian Svendsrud og Anne Grethe Hauan med sedvanlig ullenhet maner fram frykt og skaper skillelinjer, til å vurdere mennesker som «dem» og «oss». Det er mine venner og framtidige naboer de tar avstand fra.

Tidlig på åttitallet ble min mann og jeg «vennefamile» for en mamma, en pappa og en liten gutt. De hadde flyktet fra Khomeinis brutale regime i Iran. I alle år siden har jeg fulgt debatten rundt tema, engasjert meg i den både privat og profesjonelt, og som familie blir vi stadig kjent med nye. Jeg har venninner fra alle verdens hjørner. Flere av dem har flyktningbakgrunn og noen av dem har sett krig på nært hold.

I løpet av tretti år har jeg for egen del ikke opplevd eller vært vitne til en eneste voldsepisode som har satt liv og helse på spill. Selvfølgelig har jeg fått med meg at enkelthendelser der asylsøkere er involvert har tragisk utfall. Jeg har også lest om hendelser der uaktsom bilkjøring dreper. Vi må forstå at mange av de som kommer bærer på en forferdelig historie. De må vi hjelpe for deres egen del og samtidig vite at dette tjener samfunnet.

Vi må ikke finne på sile de som kommer til byen. Selvsagt vet vi ikke hvem de er. Skal vi gjennomlyse folk og velge ut dem som er et speilbilde av oss selv? Horten ønsker tilflytting av folk som tenker nytt og som skaper økonomisk vekst. Det er det lett å være enige om. Like innlysende er det kanskje ikke at vi trenger de som kommer fra helt andre kulturer, har med seg erfaringer vi ikke har og som vet hvordan verden oppleves der ute. Klimatrusselen, krig, maktkamp og skjevfordeling av goder tvinger folk til å forlate alt hva de ha kjært, dø om så det gjelder. Det gjør de for å kunne leve i fred og gi sine barn en framtid. Hva ville du gjort om det var deg?

Det vi må gjøre nå er å ta tak i oss selv, og ønske hver og en velkommen. De er framtidige borgere i byen på kort og lang sikt. Den største trusselen for vår bys utvikling er trangsyn og endringsvegring, ikke redsel for folk som trenger et sted å bo. Vi har alle et ansvar for den hverdagen vi skaper og den tryggheten vi trenger å føle. Freden starter i vår egen hage.