Identitetsreisen – Del 1 –
Nesten seksti gammel oppdaget jeg at jeg var kven, og at mine slektsrøtter strakk seg til Tornedalen. Dette førte til at jeg startet på en lang reise for å finne ut hvem jeg egentlig var. Jeg var på øya jeg kommer fra i Nord-Troms da det hele startet.
NORGE
Ante fred og ingen fare
Tunnelarbeidet i Nord-Troms var omfattende den sommeren. Jeg stoppet derfor i Olderdalen for å sove, og fikk samtidig et kjærkomment glimt av fjellene. Jeg kom til å savne dem når jeg var tilbake i det flate Østlandet.
Havet lå flatt og lyset var mildt da jeg kjørte ombord i ferga i hjembygda på Arnøy i Nord-Troms sent om kvelden 8. august 2018 et par dager før. Jeg stoppet like før jeg kom fram til fergekaia. Ville ikke gi slipp på landskapet jeg hadde lengtet etter i lang tid før jeg endelig dro alene i bil nordover for første gang. Så satte jeg bilen i gir, og rakk akkurat ombord før lemmen gikk ned.
Det var omfattende tunnelarbeid i hele Nord-Troms den sommeren, men jeg var heldig med fastlandstunnellen. Jeg kom akkurat fram før den ble stengt. Den neste var i Kåfjorden, så jeg stoppet i Olderdalen for å duppe av i bilen. Det gjorde ingenting. Jeg hadde god tid.
Planen var å møte to av søsknene mine, Kjell og Mary, to dager senere. De var på ferie sammen med partnerne sine, og hadde tenkt å oppsøke en gård i Tornedalen der de trodde vår oldemors familie hadde bodd. Slektsforskning var ikke min greie, men det hørtes morsomt ut å sjekke ut dette sammen med dem likevel. Det viktigste var å være sammen.
Nattetemperaturen var blitt lav, så jeg våknet grytidlig av at jeg frøs. Kaffen jeg hadde kokt før jeg dro var iskald, den også. Jeg kunne like gjerne kjøre så langt det gikk an. Klokka seks åpnet tunellen, og jeg kunne jeg kjøre videre. Ved Skibotn må man ta av E6 og svinge opp mot E8. Tre kvarter senere passerte jeg riksgrensen mellom Norge og Finland.
FINLAND
Ved bredden av Torneelv
En rekker å tenke på mye i løpet av en slik distanse når en kjører alene over lange strekker og samtidig kan ta lange raster. I Pello i finsk Lappland satt jeg lenge og bare lot blikket hvile på Torneelven. Uvitende om at jeg senere skulle finne røtter der som strakk seg bakover til 1400-tallet.
Fjellvidda strakte seg uendelig under en sølvgrå morgenhimmel. Sulten og urven etter å ha sovet lite, stoppet jeg ved kafeen på Kilpisjärvi, parkerte mellom to trailere, gikk inn og bestilte frokost. Rundt meg gikk samtalene stort sett på finsk.
Tankene gikk sine egne veier, og umerkelig begynte oldemor å ta plass inne i meg. Var hun gammel da hun dro? Hvem dro hun sammen med? De må ha reist samme ruta som meg, bare motsatt vei. Hvordan? Når på året?
Fire timer senere var jeg framme i Pello der jeg hadde planlagt å overnatte. Det lå i en slak skråningen ned mot Torneelv. De høye furutrærne kastet skygge over parkeringsplassen. Det hadde ikke vært så nøye, kjente jeg når jeg kom ut av bilen. Luften var i ferd med å svalne og den alt for varme sommeren var på hell.
Vertinnen som tok meg imot snakket heldigvis engelsk. Hun viste meg meg rundt i bygget, og låste meg inn i rommet. Perfekt. Langs den ene veggen sto to senger etter hverandre. Blårutete sengetøy. Tapet i blått og hvitt. Et skrivebord, garderobeskap og en fillerye på golvet. I blånyanser den også. Her kunne jeg godt ha vært omså flere dager.
En hund bjeffet. Ellers var det stille.
Jeg kikket ut av vinduet for å se om jeg fikk øye på hunden. Den sto inne i en hundegård tvers over gårdsplassen. Utenfor vinduet flommet oransje blomkarser over kantene på en gammel trillebår av tre, plassert ved en grusvei som førte ned til elven.
Litt senere satte jeg meg ved elvebredden og lot tiden gå. Vannet som fløt forbi åpnet meg gradvis opp for det mine søsken hadde invitert til – et gløtt inn i vår ukjente fortid. I motlyset kunne jeg se et par karer som manøvrerte en smal elvebåt motstrøms. Motoren stilnet og det blinket i fiskestengene. Strømmen tok tak i båten og snart var båten nedenfor der jeg satt igjen.
Så gjentok det samme seg. Motoren på, motoren av. Rolig prat. De hadde samme rute mellom strykene både oppover og nedover. Det var det hele som skjedde den timen jeg satt der. Bak meg lå krysningen av grensen mellom Norge og Finland. Foran meg lå hendelser og menneskemøter som skulle endre livet mitt.
SVERIGE
Møtet som skulle endre alt
Hulkoffgården ligger lett synlig ved veien når man kjører gjennom Korpikylä fem mil nord for Haparanda. Det var her jeg oppdaget at jeg var kven og hadde slektsrøtter i Tornedalen.
Dagen etter kjørte jeg over brua ved Øvertorneå og inn i Sverige. Jeg slått av hvor vakkert det var, og stoppet for å kikke på kirken og en liten butikk som lå på nedsiden av veien før jeg kjørte videre. Landskapet flatet seg mer og mer ut, jo lengre ned i dalen jeg kom. Jordene strakk seg hundrevis av meter, og det blekgule kornet bevegde seg knapt i den flaue brisen. Til venstre glitret Torneelven blått og fredelig. Jeg nærmet meg Haparanda.
De andre hadde tatt inn på en campingplass like ved elven. Kjell hentet en kopp kaffe, satte fram en stol, og så var vi i gang. En dusj av latter, fakter og historier vi hadde felles. Praten kom raskt inn på planen om å oppsøke gården slekta vår kanskje hadde bodd på. Den lå en drøy mil nord for Haparanda. Mary hadde fått tilsendt noen notater og et hefte fra en slektning av oss, som hadde skaffet til veie navn helt tilbake til midten av 1500-tallet. Dem tok hun med.
En stund senere kjørte Kjell litt ut av veibanen og stoppet. Hulkoffgården lå like foran oss, på venstre side av veien. «Butiken på landet» sto det på skiltet. Kjell svingte inn på tunet og parkerte. Det var nokså sent på kvelden, så vi regnet ikke med å møte noen. Overraskelsen var derfor stor da en kvinne dukket opp. Smilende, men avventende. Alle ble stille et øyeblikk. Kanskje vi ikke var velkomne? Kjell tok ordet, og forklarte at vi hadde fått høre at vår oldemor kanskje hadde bodd på gården og at vi kom fra Norge.
Kvinnen i døra var fortsatt smilende, men jeg er ikke sikker på om hun forsto hva han sa fullt. – Vi er kvener, fortsatte Kjell. Jeg skvatt litt. Tanken hadde såvidt streifet meg, å høre at det ble sagt var noe helt annet. Og hva hadde det å gjøre med den svenske kvinnen som sto foran meg? Hun slo om på et annet språk. – Vi snakker ikke kvensk, sa Kjell. Jeg visste ingenting om det da, men det var meänkieli hun snakket. Mary fikk skutt inn at det visstnok skulle være en Kurt som eide gården. Kvinnen i døren presenterte seg som Pia, Kurts kone.
Litt etter satt vi inne i et salong, og en kvinne kom inn. Rank og flott, hvit i håret. Muligens i slutten av seksti-åra. Det var Inger, søsteren til han Mary snakket. Derfra gikk det fort. Kurt kom i døra og presenterte seg kjapt før han gikk tilbake til arbeidet. Da han var ferdig med å traktere gjestene, kom han inn med et brett med rødvin i glass. Vi måtte skåle på dette møtet, mente han. De synes tydeligvis at det var hyggelig at vi kom med et slikt ærende. Praten gikk att og fram.
Om oldemor hadde bodd der fikk vi ikke svar på.
Forvandlingen
Kurt Hulkoff er 12. generasjon som eier og driver gården. Den første i slekten som kan dokumenteres skriftlig overtok den på 1500-tallet, antakelig fra sin mor. Han er stamfaren til min slekt på farsiden.
På bildet ser du (f.v)) meg, Kurt, Mary, Pia, Inger og Kjell.
Jeg hadde havnet i sofaen ved siden av Inger Hulkoff, Kurts søster. Hun fortalte at de tilhørte en egen minoritetsgruppe, og snakket et eget språk i meänkieli, og at de under oppveksten ikke fikk snakke språket sitt på skolen. Hun husket ei jente i klassen som ble slått for det. Jenta snakket ikke i klasserommet på fire år. Kjell hadde akkurat snakket om fornorskningspolitikken, noe som i seg selv var overraskende. Jeg visste ikke så mye om den, og ante ikke at Kjell var så velinformert. Det Inger snakket om skjedde parallelt i Norge. Kvenene var en minoritetsgruppe i Norge, språket var kvensk. Det var derfor hun som åpnet for oss hadde identifisert seg med det med det kvenske. Inger la hånden på armen min.
Jeg snudde meg og møtte blikket hennes. Der og da skjedde forvandlingen. Jeg så plutselig forbindelsen mellom de andre i rommet og meg. Mine forfedre kom fra denne gården, og jeg var kven.
Samme kveld satt jeg med notatene og heftet til Mary i hendene. De som ble omtalt hadde noe med meg å gjøre, vi var i slekt. Jeg hadde en forbindelse med livet i den dalen jeg hadde reist gjennom, og jeg var kven. Hvordan i all verden kunne jeg ha levd i seksti år uten å vite det? Hendelsen satte seg i meg og slapp ikke taket. Øyeblikket med Inger. Trykket fra hånden hennes på armen min. Lunheten i rommet. Smilene og anerkjennelsen av at vi kom fra samme slekt.
Jeg leste utover natta. Bruddstykker som forvirret mer enn de oppklarte. Likevel snek det seg inn en følelse av at en bit av meg hørte til i dette landskapet. Røttene mine begynte å gro fram. De hadde lenge stått stille uten å få næring og vann. Linken til Hulkoff-familien kom til syne.
Det var oldemors bestemor som hadde bodd på gården. Hun hadde giftet seg på 1700-tallet med en fra motsatt side av Torneelv. De bodde et sted som het Kainuunkyle, og datteren deres giftet seg og flyttet lengre nedover langs samme bredd – med min tippoldefar. Det var de som reiste mot Norge i 1834. Med seg hadde de min oldemor, hennes bror, sitt språk og sine tradisjoner.
Neste morgen våknet jeg med dette i kroppen. Jeg var kven og hadde røtter i Tornedalen.
