Identitetsreisen – Del 2 –
I forrige avsnitt av Identitetsreisen skrev jeg om øyeblikket der jeg oppdaget at jeg var kven. Det skjedde på en gård i Tornedalen. Hendelsen satte seg i meg og slapp ikke taket. Jeg skulle kjøre hjemover neste dag, men rakk å besøke Tornedalens museum i Torneå. Der kjøpte jeg to bøker. Det ble starten på en ny tid.
Jeg rakk også å gå en ekstra runde gatelangs i Haparanda. Slik kom jeg over «Tornedalens ros», en skulptur som står i hjørnet av torget. En ung kvinne med sterke legger, t-skjorte som forteller hvor hun kommer fra og et skjørt overstrødd med blomster.
Hjemme igjen
Turen hjemover ga rom for å la ting synke inn, men da jeg kom hjem ble det kaotisk. Tankene stokket seg. Hva var det som hadde gjort opplevelsen så sterk? Opplevelsene i Tornedalen og det som hadde kommet ut av det tok mer og mer plass, andre ting ble skjøvet til side. Reaksjonen jeg hadde var uforståelig.
Og hvordan kunne jeg dele dette med noen, når jeg knapt forsto det selv?
Jeg trakk meg tilbake. Gransket notatene jeg hadde fått, søkte på internett, lastet ned folketellinger, og ikke minste leste jeg. Først i de to bøkene jeg hadde kjøt, Tornedalens historia 1 og 2.
Juoko Vahtola hadde skrevet om kvener. Der tok han utgangspunkt i det som ble kalt «Ottars beretninger». Det gjaldt en nordnorsk stormann som møtte Alfred den store av England på slutten av 800-tallet. Da startet den skriftlige historien om kvenene.
Mellom linjene
Dette fant jeg igjen hos Store norsk leksikon på nett og Wikipedia. Der sto det mer også, noe av det ble veldig fjernt. Jeg plukket litt herfra og derfra, og litt etter litt kunne jeg finne fram til bruddstykker som kunne limes sammen.
Vahtola skrev også om birkarler. Den aller første på lista over stamfedrene til de som bodde på Hulkoffgården het Henrik Mickelsson Rautia. Han var en såkalt birkarl. Videre hadde jeg funnet ut at det var to birkarler til på mitt slektstre som var birkarler: Mickel Mickelsson Kyrö og Joen (Pajari) Olkkuri.
Vahtola kunne kanskje hjelpe meg med å forstå mer av det jeg leste om den aller første kvelden. Han skrev også om Folkets mangfold. Om livet i Tornedalen, først og frem gjennom data. Mellom linjene kunne jeg likevel ane folks liv.
Kjell Lundholm var en av de andre forfatterne. Det var lettere å lese det han skrev. Mer flyt. Stoffet var lettere å forstå. Ikke så rart, kanskje. Han ble presentert slik: «Hans skriftställeri är omfattande.» Ved siden av å være arkeolog og historiker hadde han vært forlagsredaktør, og hadde skrevet hundretalls «uppsatser» med historisk og kulturhistorisk innhold.
Lundholm skrev om forutsetningene for fast bebyggelse i Tornedalen. Utrolig interessant! Det vekket til live kunnskap som hadde ligget brakk i flere titalls år. Makt, øvrighet og storpolitikk var også interessant.
Livet snur – igjen
Ved siden av dette meldte jeg meg inn i Facebookgrupper for å følge med der, og kom over en artikkel som var publisert i noe som het NRK Kvensk. De etterlyste personlige historier om å være kven. Gjaldt dette meg? Kjell hadde jo sagt at vi var kvener, men det kjentes ikke sånn ut. Kanskje jeg kunne finne ut av det gjennom å skrive?
Det ble et slags dagbokblad, en oppsummering av tankene etter reisen. Teksten føltes litt for personlig, men jeg sendte den inn likevel. Noen uker senere kom svaret: De ville publisere den.
Livet tok en ny vending.
