Identitetsreisen – Del 3 –
I forrige avsnitt av Identitetsreisen skrev jeg om forvirringen som oppsto rundt oppdagelsen av at jeg var kven. Jeg leste, surfet på nettet og skrev. En oppfordring om å dele personlige historier om å være kven satte i sving nye følelser. Energien skulle føre meg inn i noe helt nytt.
Det var NRK Kvensk som oppfordret folk til å sende inn historier til en skrivekonkurranse. Jeg visste ikke at de fantes. Først trodde jeg det var en radiokanal, men skjønte etter hvert at det var et nettsted.
Skulle jeg våge meg frampå? Og hva skulle jeg i tilfelle skrive om?
Det var min oldemor som hadde vist meg veien, så det var derfor naturlig å skrive om henne. Tankene fikk retning. Jeg måtte skjerpe meg, noe som gjorde at jeg samtidig fikk sortert ut tanker som forstyrret.
Et par uker etter fristen gikk ut fikk jeg svar. De ville publisere teksten min, og i slutten av oktober lå den ute på nettet. «Hvorfor dro Elisabeth» var tittelen jeg hadde valgt. Under bildet var det en ingress, det var et hovedbilde og bilder som illustrerte teksten. Bildetekster. Mellomtitler.
Journalisten i meg våknet til liv.
Stolt, men likevel tilbakeholden viste jeg den til mannen min. Hva ville han si? Og hva skulle jeg si? Jeg plundret med å forstå hva som hadde skjedd med meg, og det var umulig å forklare hva jeg gikk rundt og tenkte på til andre. Men joda, jeg er kven. Dette kjente jeg på mens mannen min leste.
En ny tanke snek seg inn. Øyeblikket med Inger hadde forandret meg, men til hva? For å finne ut av det måtte jeg tilbake til Tornedalen. Hvordan jeg skulle få det til, ante jeg ikke. Det ble for mye for både ham og meg akkurat da, men jeg visste at den ikke kom til å la seg stoppe.
Reisen nordover alene året før hadde vist meg at jeg fint kunne klare en slik tur til. «Jeg skal reise til Tornedalen» skrev jeg på et ark etterpå, og hang det opp på veggen over skrivebordet. En påminnelse jeg kom til å se hver dag. Følelsen av at jeg hadde noe i meg som kunne vekkes til live ble sterk. Energien som pumpet viste at jeg var på rett vei.
Tankene begynte å dreie seg om hvordan jeg kunne få det til. De ble klarere.
Det første jeg måtte gjøre var å skaffe penger, men hvordan? Jeg trengte ikke så mye. Bensin, overnatting, mat, noen bøker, oppgradering av bilen, ny mobil, den jeg hadde sang på siste verset. Gummistøvler. Småting i den store sammenhengen. Oppgradering av nettsiden. Den passet ikke i det hele tatt til prosjektet jeg ville få til. Så noe måtte jeg ha. Alt i alt kom det til å koste.
Hvor kunne jeg søke om midler? For å kunne søke måtte jeg finne ut hvor det kunne være aktuelt å henvende seg, og for å bli tatt alvorlig måtte jeg samarbeide med noen før jeg søkte om penger.
Jeg ringte det jeg fant av kvenske institusjoner. De kunne dessverre ikke støtte meg. Eller samarbeide. For hver samtale jeg hadde merket jeg hvor i det blå jeg var. Jeg startet i en ende å snakke, og fortsatte uten å ha noen retning.
Hva var det jeg egentlig ville? Hva var det jeg ville oppnå? Hvorfor skulle noen støtte meg? Jeg kunne ikke bare dra på tur dersom jeg skulle søke om støtte. Reisen måtte bety noe for andre. Men for hvem?
Jeg måtte ha en prosjektplan. Mål. Delmål. Budsjett. Hva mer? Jeg fisket fram gamle ferdigheter som hadde ligget brakk i årevis, og fant bøker jeg hadde stuet vekk for lenge siden.
På nyåret opprettet jeg reise- og skriveprosjektet Mine kvenske røtter. Planleggingen av reisen var i gang. Jeg hadde noen å samarbeide med, visste hvor lenge jeg skulle være borte, hvilke steder jeg skulle dra til, hva som kunne være interessant for andre og hvordan jeg kunne få det til.
Jeg hadde kommet over en annonse for noe som het Norsk-finsk kulturstipend, og vridd hodet for å formulere noe som kanskje kunne passe inn i formen deres.
Men ville jeg kunne få støtte?
Kanskje, kanskje ikke. Jeg var kommet så langt med meg selv at jeg var sikker på å få til et eller annet uansett. Det gjaldt å holde motet oppe, se framover og ha tro på meg selv. Jeg gikk videre til neste oppgave.
I søknaden skrev jeg at jeg skulle bidra til å synliggjøre kvener. Det nærmet seg Kvenfolkets dag, og jeg hadde fått to muligheter i fanget. Det ene var en invitasjon til å delta i et radioprogram, det andre var at biblioteket i hjembyen ville lage en utstilling om kvener.
Jeg gledet meg til begge deler.
