For fire uker siden visste Lise Skogli Selnes lite om kvener og kvensk kultur. Nå vet hun mer.
Utstilling om kvensk kultur
I begynnelsen av mars henvendte jeg meg til biblioteket i Horten. Jeg ville høre om de kunne tenke seg å markere Kvenfolkets dag, og ble straks koblet til Lise Skogli Selnes. Et lykketreff, for hun har virkelig øye for hvordan lage en innbydende utstilling. Den ble flott, med utlånte bøker fra en privatperson i Larvik, supplert med litteratur fra bibliotekets egne hyller og det splitter nye kvenflagget mitt. I dag dro jeg til byen for å hente flagget, og fikk samtidig en prat med Lise i kafeen som ligger vegg i vegg med biblioteket. Det var noen som hadde vist interesse for utstillingen, og noen lånte også bøker med seg hjem, kunne Lise fortelle. Hun visste ikke så mye om kvener da vi snakket sammen første gangen, men vet hun mer nå? «Det er klart jeg gjør», sa hun.
Et sammensatt bilde
Jeg var temmelig blank helt til i fjor høst selv. Da møtte jeg plutselig meg selv i døra: Jeg var kven og visste det ikke. Hvordan kan det ha seg? Og hvor starter man søket for å finne ut av slikt? Gjennom å melde meg inn i diverse Facebookgrupper og lese det jeg kom over av informasjon, begynte jeg å sette meg inn i hva som rører seg i kvenske miljøer. De aller fleste befinner seg naturlig nok nordpå. Så langt ser jeg et brokete og usammenengende bilde. Noen engasjerer seg politisk, andre er opptatt av språk og kultur. Ingenting av dette er entydig. Det tenker jeg er ganske naturlig siden kultur, språk, rettigheter og identitet ikke har fått utfolde seg fritt, og dermed ikke har utviklet seg i tritt med tiden. Det som er felles er det sterke engasjementet for å få kvenene fram i lyset, eller ‘ut av skapet’, som noen har valgt å kalle Facebookgruppa si.
Det tause folket
Det er i stillheten sannheten kommer for en dag
Hilja Lisa Huru
I denne farkerike, komplekse smeltedigelen av folk, meninger og uttrykk er det særlig en ting som har gjort inntrykk. Det er hvor effektiv statens usynliggjøring av kvener har vært. Mange har hørt om at samene var utsatt for en fornorskningspolitikk, men at en annen folkegruppe i nord led samme skjebne er det få som kjenner til. Ja, myndighetens frykt for kvenene som en mulig sikkerhetspolitisk belastning gjorde at toleranseterskelen overfor kvenene var ennå lavere. Kampen mot det som ble betegnet som Den finske fare var nådeløs. Gjennom å nekte kvenene å praktisere sitt eget språk ville man svekke den etniske identiteten. Det var ikke mulig å kjøpe eiendom uten at man hadde norsk som hjemmespråk. Kvenene, som i motsetning til samene var bofaste, var nødt til å gi etter. Det gjenstridige folket ble knekt. Folk følte seg trakkasert , uten å kunne gjøre noe med det. Mindreverdighetsfølelsen gjorde at folk fikk problemer med å hevde seg i samfunnet. Kvenene ble assimilert, usynlige og tause. Jo mer jeg forstår, jo sterkere vokser trangen i meg til å finne ut hva dette har ført til, både hos enkeltmennesker og samfunn.
Hva er sannheten om folk i nord?
Dette er det mange kvener som er opptatt av. Jeg aner en viss sorg i det jeg har funnet, men også et sterkt ønske om å skape et fundament kvener kan stå på. Det gjøres blant annet gjennom å dokumentere kunnskapen og kompetansen som finnes blant de som har vokst opp som kvener. En av dem som har engasjert seg sterkt er filmskaperen Anstein Mikkelsen. Hans nesten timelange film Det tause folkets stille død tar oss med til tiden før kvenene kom til Norge. Norske Kveners Forbund har kjempet for at en sannhetskommisjon skal få fram mer om uretten kvener og samer ble utsatt for. I 2017 appellerte lederen for forbundet, Hilja Lisa Huru, i en aviskommentar for dette. Huru mener det er opp til hennes generasjon å bryte tausheten for alvor. Nå er arbeidet igangsatt, men kvener fikk ikke automatisk plass i Sannhetskommisjonens sekretariat. Hvorfor måtte de kjempe for det? Er det en forglemmelse fordi kvenene virkelig er tause og usynlige? Nye spørsmål som krever svar dukker stadig opp.
Mine kvenske røtter
Lise og jeg har en avtale. I mars 2020 skal flere i Horten få vite mer om kvener og kvensk kultur. Hun har krysset av i bibliotekets kalender at Kvenfolkets dag den 16. mars skal markeres. Da skal jeg holde et foredrag om det jeg har funnet ut. Jeg har brettet opp ermene og begynt å grave. Gjennom prosjektet Mine kvenske røtter vil jeg gi en stemme til kvenene, folket myndighetene ville bringe til taushet.
Dette var sterk lesning. Jeg kjenner meg igjen. Mormor kom til hovedstaden og måtte skjule sin identitet helt. Først lenge etter hennes død fikk vi tilfeldigvis vite om hennes bakgrunn
Tusen takk for kommentar, Elisabeth. Ja, det er en litt absurd historie , at vi her til lands har slike ugjerninger liggende litt gjemt. Jeg tror det er viktig å få dette skikkelig belyst, for det er så mye usagt, mye som ikke er forstått. Det ligger bakom og ulmer, skaper avstand. Jeg er opptatt av å forstå hva som formet det sosiale klimaet jeg voskte opp i, om fortielsen har påvirket dette. Jeg har tenkt å gå denne veien litt sakte. Det haster ikke. Jeg trenger å tenke og la ting flyte opp inne i meg selv, og absorbere det som kommer utenfra i ro og mak. Takk igjen. Det gjør godt å vite at det jeg skriver blir lest, og veldig godt å vite at noen setter pris på det 🙂