PORTEN TIL KVENLAND

Første gangen jeg leste om et mulig Kvenland tok jeg det ikke alvorlig, men det dukket opp så mange ganger og så mange steder at jeg ble nødt til å se nærmere på det. Funderingene jeg har gjort rundt dette så langt baserer seg i hovedsak på Tornedalens historia I, nettstedet finnpro2000 og Sveriges historia från forntid til nutid. Tornedalens historia I er skrevet av fire vitenskapsfolk med solid kunnskap om arkeologi, geografi, geologi og historie. Tre av dem kommer inn på kvenene som folk, og Kvenland som et geografisk område. Bak nettstedet finnpro2000 står en interesseforening, Finska Klubben i Umeå. Målet deres er, eller har vært, å kartlegge sverigefinnenes historie «i lys av nyeste forskning», og de henviser til historiske kilder. Siste oppdatering ble gjort i 2004. Sveriges historia från forntid til nutid av Peter Olausson gir et overblikk over landets historie gjennom tidene.

Om få dager reiser jeg mot Tornedalen for å lære mer. Porten til fortidslandet Kvenland står på gløtt.

Med språket som historisk kilde

Jouko Vahtola er historiker og professor emeritus i finsk og skandinavisk historie. Han har skrevet kapittelet Folkets mangfold i Tornedalens historia I, og mener at ordet kvenland først ble benyttet av nordmenn som kom over fjellene fra vest. Det ble brukt for å beskrive de slake elvedalene og Bottenvikens kystsletter, rike på eng- og myrmarker. Ut fra dette ser Vahtola det som naturlig at de kalte området Kvenland, og at folk som bodde der ble kalt kvener. Kvenland var først en betegnelse for å beskrive hvordan området så ut. Vel hjemme igjen brukte nordmennene ordet for å fortelle hva de har sett og hvor de hadde vært. Dermed hadde området fått et navn.

Folk som bodde der fra gammelt av hadde brukt et annet ord for å å beskrive landskap med låglent mark: Kaunuu. Havet utenfor ble kalt Kainuunmeri, og kystbeboerne var kainulaiset (de som bor i Kainuu).

Kvenland og kainuu betyr omtrent det samme, det vil si «låglent sumpmark der det vokser tynt gress», derfor har historikere undret seg over om ordene har en sammenheng. Dette har Vahtola undersøkt nærmere, og kom fram til at det lydmessig ikke kan stemme. Konklusjonen hans er at selvom begrepene betyr det samme, har de mest sannsynlige oppstått uavhengig av hverandre. I dag blir ordet Kvenland brukt som en oversettelse av Kainuu, og omvendt. Pentti Koivunen, lektor i arkeologi ved universitetet i Oulo, benevner kvenene som «forntidsstammen vid Bottenhavskusten» i kapittelet Ur finska Tornedalens forhistoria. Av det kan vi forstå at kvenene har bodd lenge i området.

Vikingene forteller

I kapittelet Ur Svenska Tornedalens historia skriver Kjell Lundholm at det var et Kvenland allerede i vikingtiden. Nøyaktig hvor yttergrensene gikk vet man ikke, men alt peker mot at det hadde en langstrakt utbredelse både på øst- og vestsiden av Bottenviken, og videre nordover på begge sider av Tornedalen. Ottars beretning, nedtegnet på 900- eller 1000-tallet i gammelengelske manuskripter, er i følge Lundholm det tidligste historiske tegn på at Kvenland eksisterte. Ottar fra Hålogaland levde på 800-tallet, om lag på samme tid som Harald Hårfagre ble konge over større deler av Norge. Han var en nordnorsk småkonge, og gjorde lange handels- og oppdagelsesreiser. En av dem gikk sørover langs norskekysten, over til Danmark og videre til datidens Wessex der han møtte britenes konge. Alfred den store ville høre mest mulig om landet sjøfareren kom fra. Norðmanna land er langt og smalt, fikk han vite. Nord for nordmennene var det bare ødeland der «finnene (samene) stykkemellom holder til, jager om vinteren og fisker i sjøen om sommeren». Langs den sørlige delen av landet, på den andre siden av fjellet, var Sweoland, landet til svearne. Nord for svearne og sør for ødelandet var Cwenaland.

Sagaen om livet til den islandske skalden Egil Skallagrimsson blir også brukt som indikasjon på at kvener fantes «bortenfor fjellene». Egil Skallagrimsson levde på 900 tallet. Han ble født på Island, men kom som ung til Norge. Da var det Harald Hårfagres sønn, Eirik Blodøks, som var konge. I Egils saga, en av de mest betydningsfulle islandske ættesager, blir sysselmannen Torolv Kvellulfsson omtalt. På en ekspedisjon over Kjølen traff han kvener. Egils saga er nedskrevet i siste del av 1100-tallet, muligens av Snorre Sturlasson.

Kvenene er altså anerkjent som en fortidsstamme i Tornedalsområdet, og i vikingtid ble området de bodde i oppfattet som Kvenland. Det lå øst for Norge, sør for Finnmarken og nord for Svealand, men finnes det noe i historien som kan gi en klarere beskrivelse av hvor yttergrensene var?

Kvenlands yttergrenser

Man torde i varje fall kunne uppskatta att Kvänland sträckt sig längst söderut till i höjd med Umeälven på Bottenvikens västra sida och till Sydösterbotten på dess östra sida (Jouko Vahtola)

I kapittelet Förutsettingar för fast bebyggelse gir Kjell Lundholm en antydning om hvor langt sør Kvenland strakk seg. Kildematerialet han bruker er kirkens nedtegnelser i forbindelse med inndriving av penger for å kunne drive korstog. I 1314 « … redovisas Umeå och Bygdeå som nordligaste sockner där åtminstone för Umeås del fanns et gott ekonomisk underlag eftersom det området kom på femte plats bland de ångermanländska socknerna». Det kan bety at kongen og kirken i hvert fall fram til da ikke hadde gjort krav på områdene nord for Umeå (som ligger på høyde med Steinkjær i Trøndelag).

På den tiden var det forøvrig uro i Sverige. Landet trues fra øst av Novgorods tropper, innad sloss tre brødre om retten til tronen. Bak dem sto ulike grupper av landets stormenn. Den svenske kirken var ikke fornøyd med privilegiene de hadde, hvert område hadde sine egne lover så en reisende måtte passe godt på for ikke å tråkke feil og landet var tidvis i skyld til hanseatene.

Finnpro2000 har brukt fredstraktaten fra 1323 mellom Sverige og Novgorod (i dag en del av Russland) som historisk kilde for å beskrive Kvenlands beliggenhet. Traktaten ble nedtegnet på flere språk. Den latinske versjonen drar grenselinjen «in Helsingh haff», den russike «ottole Kajano more» og den svenske «nor i haffuit» (tolket som Ishavet). I dag er historikere enige om at de to første er originale. Russerne gjorde opp gjennom tidene flere forsøk på å få kontroll over områdene de anså som sine, og sendte ekspedisjoner til «Kajany», til Kvenland. Dette omfattet «ti floders område» fra Kalix elv i Norrbotten (Sverige) til Pyhäjoki i Østerbotten (Finland).

Kjell Lundholm beskrev Bygdeå sogn som en mulig nordre grense for svenskekongens og kirkens armer tidlig på 1300 tallet, men dette er endring. Svensker emigrerer nordover, noe den lokale befolkning skal få merke oppover i historien. I 1324 utsteder kong Magnus «Privlegiebrevet». Kysten og elvedaler rundt Bottenviken koloniseres og de slake dalene i Kvenland blir gradvis forsvensket.

Porten til Kvenland står på gløtt

Syv mil nord for Bygdeå ligger Bjuröklubben. På motsatt side av Bottenviken ligger Hanhikivi. Begge er godt synlig fra havet, og ble av russerne sett som offisielle grensemerker når fredstraktaten ble underskrevet i 1323. Disse to landemerkene, den ene i Sverige og den andre i Finland, blir for meg en symbolsk inngangsport til det som en gang var Kvenland, og samtidig en geografisk avgrensing på hvor jeg skal starte fortellingen om mine kvenske røtter. 

Mer om prosjektet finner du her

---

Takk til Norsk Finsk Forening som hjalp meg med å finne nettstedet finnpro2000 og andre kilder som ser historien fra et finsk perspektiv.