Olkkurislekten i Kainuunkylä
Mine kvenske røtter – Del 9 – Undersøkelse av Olklkurislekten i Kainuunkylä
Slektens tidligste spor
En av flere røtter jeg kan spore tilbake til 1400-tallet, er Olkkurislekten i Kainuunkylä. Slektshistorien er komplisert å finne ut av, men også mangfoldig og spennende. Den omfatter skiftende gårdsnavn, fornavn og slektsnavn, men også oppklaringer av hva personers opprinnelige finske navn var. Den gir også et bilde av skiftende tider.
Det første mannsnavnet som kommer fram, er Joen, et navn som dukker opp i flere former. Mest brukt er Jöns, antakelig fordi det er slik det ble skrevet ned i svenske skattelister. I dagligtale kan man ha brukt Junnti.
I denne teksten bruker jeg formen Jöns.
Slektsnavnet til Jöns skal ha vært Pajari – også dette har blitt skrevet på flere ulike måter. Flere steder er det spekulert i at slekten opprinnelig kommer fra Tyskland, og noen peker konkret på Bayern. Men det er flere meninger om navnets opprinnelse, så det lar jeg ligge.
Uansett har navnet Pajari fulgt slekten både i Kainuunkylä og andre steder.
Olkkurislektens historie i Tornedalen
Olkkurislektens skrevne historie starter i Kainuunkylä, på østsiden av Torneelven, om lag fem mil nord for Torneå. Slektens historie er kjent gjennom Olof Jönsson Olkkuri. Han regnes som slektens stamfar. Navnet Olkku er en gammel finsk navneform av Olof, og gir dermed en forklaring på hvor gårdsnavnet Olkkuri kommer fra.
Den neste på mitt slektstre er sønnen Jöns Olofsson Olkkuri. Han var husbonde på Olkkuri-gården fra 1551 til 1593, og ble omtalt som birkarl i 1559. I kildene omtales fiskeretter ved Lampisjärvi, Kuoksusuando og Vittangisuando – eldre navn på fiskevann og elvestrekninger i Tornedalen som var viktige for gårdsøkonomien.
I arbeidet med denne delen av slektshistorien har jeg bladd mellom Jouko Vahtolas artikkel Älvdalens byar och samhälle, Birkarlar i Tornedalen av Erik Kuoksu og Sture Torrikas bok 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid. Kildene utfyller hverandre, men gir også noen utfordringer. Det ene er at de bruker ulike skrivemåter, det andre er at materialet tilsynelatende tolkes på samme måte, men presenteres ulikt.
Torrika tar utgangspunkt i året 1617. Det gjør det relativt greit å følge resonnementet når han gjør tilbakeblikk, men ikke alltid. Han «reiser oppover» Torneelven, fra gård til gård. For å kunne henge med i det som angår min slektshistorie, må jeg stadig bla fram og tilbake.
Kuoksu har detaljerte opplysninger, men det er ett punkt jeg ikke helt får til å henge sammen. Han skriver:
«Olof Joensson var husbonde på sedermera Olkkuri, Lovikka, Kannala, Kuurunen och Tyni gårdar i Kainuunkylä 1539–1553.» (Kuoksu)
Jeg forsøker å forstå om disse gårdsnavnene har oppstått senere, eller om han faktisk var husbonde på flere gårder samtidig.
Historieprofessor Vahtola kan jeg følge gjennom hans knappe opplysninger, men også her savner jeg noen sammenhenger. Han viser til jordeboken og lister opp en rekke gårdsnavn som lå i Kainuunkylä rundt 1600. Bortsett fra Tyni er alle navnene med. I tillegg er det ett navn jeg mener kan ha utgangspunkt i Olkkurislekten: Lasheikki, eller Pajari (TH1, s. 235).
Det er særlig Torrikas framstilling som gjør at jeg tror dette kan stemme, men sammenhengene er foreløpig vanskelige å få full klarhet i. Inntil videre må jeg derfor slå meg til ro med denne usikkerheten. Jeg vil komme tilbake til Olkkurislekten senere, når jeg har arbeidet videre med kildene.
Henger slektshistorien sammen?
Blant de spørsmålene jeg ønsker å finne svar på, er om Jöns Olofsson Olkkuri hadde en sønn ved navn Henrik, og videre om Henrik hadde en datter – Karin – som giftet seg med Mickel Mickelsson Kyrö fra en annen birkarlslekt. Dersom dette kan dokumenteres, henger min slektshistorie sammen.
Lovikkagården i Pajala kommune
Henrik blir også en nøkkel til en særpreget historie. Han hadde en bror, Ludvik Jönsson Olkkuri, som i 1596 fikk utskilt jord og startet sitt eget gårdsbruk. Ifølge lokalhistoriker Sture Torrika ble han omtalt som Lovikka – «bygdens finner kalte ham Lovikka».
Ludviks sønn, Nils Ludvigsson, var innskrevet som knekt under landsfanen i flere år på begynnelsen av 1600-tallet. Da han ble innkalt til krigstjeneste på nytt i 1639, var han 44 år gammel – en middelaldrende husbonde på en relativt betydningsfull gård. Sjansen for å vende tilbake etter endt krigstjeneste var liten. For å unngå dette forlot han gården og reiste nordover elvedalen.
Gården hans i Kainuunkylä skal ha vært overdratt til Nils’ kusine, Karin Henriksdotter Olkkuri. Hun skal i følge slektsforskningsmaterialet mitt være min formor, men det gjenstår å finne ut av om dette stemmer. Det får bli en annen historie.
Kilder og bakgrunnsmateriale
- Kuokso, Erik
Birkarlslekter i øvre Tornedalen (2010) - Torrikka, Sture
1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid - Vahtola, Jouko:
Älvdalens byar och samhälle, i Tornedalens historia, bind 1. - Bessesen, Sollaug
Slektsforskningsmateriale (upublisert) - Egen slektsforskning (2018 – 2022) og studiereise i Tornedalen (2019)