Mine kvenske røtter – Del 10 – Undersøkelse av Olklkurislekten i Kainuunkylä
Undersøkelsens utgangspunkt
Etter at jeg oppdaget at jeg hadde kvenske røtter, satt jeg igjen med to hovedspørsmål:
Hva er kvensk kultur – egentlig? Og hva har den i tilfelle med meg å gjøre?
For å nærme meg disse spørsmålene ønsket jeg å forstå noe av samfunnslivet i Tornedalen – fra 1400-tallet og fram mot den tiden mine tippoldeforeldre dro til Norge. Ikke som en fullstendig historie, men gjennom de sporene som lot seg følge i min egen slekt.
Når slekt blir metode
Jeg bestemte meg for å bruke slektshistorien som inngang til å forstå begge deler. Samtidig viste det seg raskt at dette ikke var en rettlinjet vei. En av utfordringene var å kunne være sikker på at linjene i slektstreet faktisk hang sammen. Kildene var ujevne, og særlig kvinnenes historie var vanskelig å få øye på. I praksis var det ofte gjennom mennenes liv jeg kunne finne spor etter dem.
En av slektene på mitt slektstre er Olkkurislekten. Jeg hadde slektsforskningsmateriale som viste en sammenhengende linje som startet på 1400-tallet med Joen, ofte skrevet som Jöns, Pajari. Etter ham fulgte sønnen Olof Jönsson – mannen som ga gården navn for ettertiden. Deretter kom sønnen Jöns Olofsson. Dette hadde jeg også fått dokumentert i skriftlige kilder fra anerkjente kilder i Tornedalen.
Her hadde jeg stoppet opp en stund. Det kan være et strev å drive slektsforskning, og enkelte ganger kan man gå seg vill. Men gjennom arbeid med flere ulike kilder fant jeg opplysninger som viste at Jöns Olofsson hadde en sønn ved navn Henrik. Dermed lot det seg følge en sammenhengende linje videre.
Den siste birkarlen
Henrik Jönsson Olkkuri trer fram i kildene som husbonde på Olkkurigården i Kainuunkylä rundt år 1600. Han overtok den delen av farens gård som beholdt navnet Olkkuri, og levde i en tid da eldre ordninger fortsatt var virksomme, men samtidig i ferd med å brytes ned. Henrik regnes som en av de siste birkarlene i området, og hadde ennå i 1618 en egen markedsbod i Torneå – et konkret bilde av en posisjon som snart skulle forsvinne.
Birkarlenes tid var nesten over, og den nye statlige ordenen som vokste fram langs Bottenvikskysten etter 1620, var i ferd med å ta over helt.
Et svakt punkt i slektslinjen
Men hadde Henrik en datter som het Karin? Ifølge et slektsforskningsmateriale jeg fikk tilgang til allerede i 2018, skulle linjen videre mot meg føres gjennom en kvinne – Karin Henriksdotter Olkkuri. Dette var et svakt punkt. Kvinnenes historie var i stor grad skjult i kildene, og det var som oftest gjennom mennenes liv jeg kunne finne spor etter dem.
Så dukket det opp en sidehistorie som ga svar på spørsmålet om Karin Olkkuri.
Henrik hadde en bror: Ludvik Jönsson Olkkuri. I 1596 fikk Ludvik utskilt jord og startet sitt eget gårdsbruk i Kainuunkylä. Ifølge lokalhistoriker Sture Torrikka ble han omtalt som Lovikka – «bygdens finner kalte ham Lovikka». Det ble også navnet på gården.
Gården ble overdratt til sønnen Nils i 1623. Han var da omkring tjueseks år gammel. Nils Ludvigsson trer dermed inn i kildene som husbonde på Lovikkagården i Kainuunkylä, med ansvar for jord, familie og videre drift.
Myndighetenes grep over Tornedalsbøndene
Nils Ludvigsson trådte inn i voksenlivet i en tid da Sverige var i stadig krig på flere fronter. Krigene satte sitt preg også på lokalsamfunn langt fra slagmarkene. Ifølge en lov av 1619 var alle menn i kongeriket Sverige som hadde fylt femten år, forpliktet til å gjøre krigstjeneste. I praksis ble ikke alle innkalt, men loven lå som et bakteppe over hverdagen.
Myndighetene forsøkte å ta hensyn til behovet for arbeidskraft på landsbygda. I størst mulig grad ble drenger og bondesønner sendt i krigen fremfor husbonden selv. Det ble også lagt vekt på alder og fysisk skikkethet, og man søkte å rekruttere menn mellom 18 og 45 år. Ordningen var ment å skjerme gårdsdriften og sikre skatteinntektene til kronen.
Men når behovet for mannskap var stort, lot det seg ikke alltid gjøre å følge disse prinsippene. Også husbønder kunne bli skrevet ut, særlig fra mindre gårder, der tapet av én mann ble vurdert som mindre belastende for staten enn tapet av en større og mer innbringende gård.
På flukt fra krig
Nils Ludvigsson var innskrevet som knekt under landsfanen i flere år på begynnelsen av 1600-tallet. I 1639, midt under den såkalte trettiårskrigen, ble han innkalt til krigstjeneste på nytt. Da var han rundt 44 år gammel – en middelaldrende husbonde med ansvar for gård og familie. Det var uvanlig, men ikke uten historisk forklaring.
Risikoen for å vende tilbake var liten. Dødeligheten var høy, enten i kamp eller som følge av sykdom. Samtidige kilder forteller om hvordan mange familier sank ned i fattigdom og elendighet når husbonden var borte, eller aldri kom hjem igjen. Det er ingen tilfeldighet at mange slekter døde ut i denne perioden.
For Nils innebar utskrivningen et valg. I stedet for å møte til krigstjeneste forlot han gården og flyttet med familien nordover, inn i ødemarkene mellom Junosuando og Tärendö, i det som i dag er Pajala kommune. Flukten var ikke et uttrykk for feighet, men et forsøk på å sikre familiens overlevelse i en tid der krigen grep direkte inn i hverdagslivet.
I grenseland mellom sagn og historie
I sitt hefte om Olkkurislekten lar Erik Kuokso oss få lese en fortelling om reisen Nils tok oppover elven:
«Tidigt på våren, strax efter islossningen, gjorde han sin älvbåt klar och tog med sig de nödvändigaste verktygen och sina jakt- och fiskeredskap och begav sig uppåt älven.»
Etter en strabasiøs ferd slår han først leir på et sted der fiskere tidligere har reist nili-boder, men får i en drøm beskjed om å dra videre. Varslet kommer fra en skikkelse som kan tolkes som en tomte eller maahiainen. På det nye stedet møter han en orm på stranden – et godt tegn – og begynner å bygge.
Sagnet markerer begynnelsen på noe nytt: bosettingen som skulle bli Lovikka. I dag er stedet først og fremst kjent gjennom Lovikkavottene.
En annen variant av den samme fortellingen finnes hos Samuli Paulaharju i Ödebygdsfolk. Også her kommer den første bosetteren fra finsk side av Torneelven, og også her spiller drømmen, flyttingen videre og ormen en sentral rolle. I denne versjonen knyttes navnet Lovikka til ordet lovi, som betyr urtak, og til landskapets former og inngrep.
Det er sikkert at Nils Ludvigsson etablerte et nybygg i området som i dag ligger i Pajala kommune, og at han ga det samme navn som hjemgården i Kainuunkylä: Lovikka. Nybygget lå på motsatt side av elven for dagens Lovikka. Over tid vokste det fram til å bli et betydelig bruk, på linje med gården han hadde forlatt.
Ubrutt linje til 1400-tallet
Samtidig levde slektslinjen videre i Kainuunkylä. Lovikkagården ble ikke øde, men overtatt av Nils’ kusine Karin Henriksdotter Olkkuri og hennes mann, Mickel Mickelsson Kyrö.
Dermed ble også det opprinnelige spørsmålet jeg hadde knyttet til Olkkurislekten besvart: Linjen fra Joen Pajari mot meg var fortsatt ubrutt. Fra Mickel og Karin er det mye som tyder på at slektsforskningen og skriftlige kilder stemmer overens.
Dermed kunne jeg søke videre i slektstreet.
Vil du lese mer om Olkkurislekten? En av flere røtter jeg kan spore tilbake til 1400-tallet, er Olkkurislekten i Kainuunkylä. Slektshistorien er komplisert å finne ut av, men også mangfoldig og spennende.
Kilder og bakgrunnsmateriale
- Harrison, Dick
Trettioåriga kriget – en europeisk katastrof - Kuokso, Erik
Birkarlsläkter i øvre Tornedalen (2010) - Släkten Olkkuri 1539–1930 (2007)
- Torrikka, Sture
1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid - Terijoki, Ilkka
«Krigsmakten, krigen och soldaterna»,
i Tornedalens historia, del 2 (1993) - Bessesen, Sollaug
Slektsforskningsmateriale (upublisert) - Egen slektsforskning (2018 – 2022) og studiereise i Tornedalen (2029)