– Det er vel grunn til å gratulere deg med dagen? spurte en tidligere kollega meg om i dag. Og ja det er det. Samefolkets dag kan være en god anledning til å slippe til mine sjøsamiske formødre og forfedre. La dem gro ved siden av mine kvenske, slik det engang var. Det samiske er nærmere enn jeg har vært klar over.
Min fortelling er ikke unik. Den handler om menneskene i nord, det flerkulturelle livet på Nordkalotten.
Tidlig på attenhundretallet tallet slo en enslig familie seg ned på den plassen jeg er vokst opp på. Hendrich og Karin het de to som brøt opp jorda, og etablerte den første gården. Annerledes er det vanskelig å lese folketellingen fra 1801. Gården ble med tiden kalt Nygaard. Naturlig nok. Her bygde man en ny gård der det ingenting var fra før. Unger grodde opp, giftet seg og stiftet familie. Innmark, utmark og fiskeplasser ble stykkevis delt opp ettersom folketallet økte. Etnisitet var ikke tema blant bygdefolket, men det var på leppene til myndighetene. Norge var på vei inn i nasjonalismens tid. Klinten skulle skilles fra hveten.
Mine samiske røtter
År 1865 var det min tippoldefar Johanes som eide hovedgården. Han ble kalt “Nygaardskallen”. Både han og tippoldemor “snakket norsk og til dels finsk”, står det i registret. Etnisiteten er litt vanskeligere å forstå. Hvis jeg skulle våge meg på å tippe, tyder etternavnet Mattesdatter på at hun var samisk. Når det gjelder oldefar kan man ikke utelukke at han var sønnesønn av Hendrich Larsen, nybyggeren som brøt den første jorda i bygda og sannsynligvis kven. På denne tiden er et levende fiskebruk knyttet til gården. Lauksundfisket var viden kjent. Det krydde av båter i sundet, myndighetene strevde med å holde styr på den værharde befolkningen i nord.
År 1900 var hovedgården på Nygaard tilfalt min oldemor Ragnhild, den nest-eldste datteren av Nygaardskallen. Husholdningen som besto av tjueto personer, var fortsatt den desidert største i bygda. Oldemor og oldefar Johan, tilflytter fra Kvænangen, blir begge registrert med betegnelsen lf – fastboende lapp. De snakket visstnok “tildels finsk og norsk”, men det kan bety så mye. Mange feil er blitt gjort når det gjelder registreringer i området jeg kommer fra. Jeg slår i hvert fall fast at jeg har samiske røtter så vel som kvenske og norske, og de er ikke mer enn tre generasjoner unna. Så langt.
Jeg finner Besta på neste side i registret. Hun har giftet seg med min kvenske bestefar Isak og blitt fiskerkone. De har to barn, men den som fører pennen var tydeligvis usikker når etnisitet skulle klargjøres. “De er ikke kvenske, slik faren er” tenker han kanskje. “Ikke samiske heller. Hvor mange prosent norske er dem?” Han lar det ligge. Det pussige er at heller ikke Besta er registrert etter etnisitet. Hennes samiske bakgrunn er visket ut i skriftene, men herkomsten kan ikke skrives ut av historien.
Ti år senere kommer myndighetens forlengede arm på nytt i samme ærende. Folketallet har eksplodert, og gården som ble etablert mer enn hundre år tidligere er sprukket opp i ikke mindre enn nitten enheter. Ut fra gårdsnummeret kan vi forstå at den har har strukket seg over hele området vi i dag kjenner som heimbygda. Det er bestemor Stina og bestefar Isak som eier hovedgården, da registrert som Gammelheim. Den eldste heimen i bygda. I huset bor hans mor, kvenen Lisa Johansdotter Huru. Det var navnet hennes selv om registrene påstår noe annet. Ungeflokken har vokst, de er til sammen sju. Alle er regstrert som b – blanding av kven og same.
De tre stammers møte
Pappa, som var født året første verdenskrig brøt ut, ble ikke innskrevet i registrene med dette etniske klistremerket i panna, men det er åpenbart at det ville stått en b i boka dersom han var fire år eldre. Han har samtidig sterke røtter som strekker seg til Tornedalen og videre nedover til Vest Finland. Det vil si at mine kvenske og samiske røtter er så tydelige som det går an i generasjonen over meg. Min mors slekt har jeg ikke undersøkt ennå, men hennes far kom fra Helgeland, så sannsynligheten for at jeg også har røtter i den norrøne folkegruppa er stor.
Jeg må innstille meg på at dette blogginnlegget om mine samiske røtter vil vekke reaksjoner. Mange vil synes det er flott. Andre vil knapt merke seg det. Atter andre – og det er her kraften må settes inn – vil sette spørsmålstegn ved at jeg “står fram”. Det har jeg tenkt å legge på deres kappe, men jeg kjenner at jeg må poste dette før jeg feiger ut. Såpass utrygt føles det når man snakker om tilhørighet til det kvenske og/eller samiske, og ikke minst til begge deler.
Min fortelling er ikke unik. Den handler om menneskene i nord, det flerkulturelle livet på Nordkalotten. Jeg er kvensk, norsk og samisk. Prosenter er jeg totalt uinteressert i.
Lihhku beivviin! Onnee päiväle! Gratulerer med dagen!
