Min erfaring er at jeg får ideer jeg kan bruke i tekster nesten når som helst og hvor som helst. Derfor har jeg med meg en notisbok uansett hvor jeg er. Den gjør at jeg kan fange opp tanker, bilder og formuleringer i øyeblikket, før de forsvinner igjen.
Da jeg jobbet med de første kapitlene i Veien til kvensk identitet, oppdaget jeg hvor avgjørende dette var. Jeg hadde en notisbok ved siden av meg på reisen i Tornedalen – og den ble flittig brukt.
Et rom uten krav
En notisbok har ingen forventninger. I den kan man notere bruddstykker av det man hører eller ser – eller plutselig kommer på. Kanskje et minne, et tema jeg har lyst til å undersøke, eller en setning jeg husker fra en samtale.
Under arbeidet med boka dukker minner opp når jeg ikke leter etter dem – gjerne mens jeg holder på med noe helt annet. Den finske aksenten til folk i Tornedalen. Følelsen av litt for mye spenning mens jeg kjørte på E8, regnet som plasket mot frontruta.
Og så er det alt det andre: myrlukta hjemme, en sang jeg hørte som barn, hvem jeg ringte da jeg begynte med bokarbeidet – detaljer som fort kan overlesset en fortelling hvis de får slippe inn for tidlig. Notisboken tar imot alt dette uten å stille krav.
Ofte blir det ikke noe ut av det jeg har notert, men det spiller ingen rolle. Det viktige er å ha fanget det. For de gangene jeg faktisk får brukt notatene, er jeg glad de finnes.
Alltid innen rekkevidde
Jeg har alltid en notisbok i vesken, så jeg kan ta den fram når jeg sitter alene på en kafé, på bussen eller på ferga. Jeg har også en på skrivebordet på hytta og en hjemme. Andre foretrekker å ha en liggende ved sofaen eller på nattbordet.
Notisboken behøver ikke være fancy. Mange liker enkle, nøytrale bøker, mens jeg selv synes det er hyggelig å bruke en med farger. Det viktigste er at den blir brukt.
Når jeg ser på notatene som blir til underveis i bokprosessen, slår det meg hvor mye av skrivingen som skjer andre steder enn ved tastaturet. Notisboken er ofte starten på en større fortelling.
Et arkiv av små brikker
Over tid blir notisboken et arkiv. Den fylles med værbeskrivelser, halvferdige scener, innfall og detaljer som kan vokse seg til større tekster. Noe blir stående som små fragmenter, men det er også det som gjør notisboken verdifull: Man ser hvor ideene har begynt, og kan hente dem fram igjen når man trenger dem.
Det er fascinerende hvor ofte de små tingene viser vei inn i de store temaene.
Takk for at du leser.
– Unni
Har du en notisbok selv? Hvordan bruker du den i hverdagen? Del gjerne dine erfaringer i kommentarfeltet – vi kan inspirere hverandre til å skrive mer, hver dag.