Jeg har gjenskapt mye av min kvenske identitet, men noe mangler fortsatt. Kanskje kan jeg finne mer — dersom jeg ser på historien med et barns blikk: åpent, undrende og innenfra.
Barnets forunderlige verden
Gjennom boka Mine to oldemødre inviterer Lisa Aisato N’jie Solberg oss inn i et barns verden. Jenta i boka vokser opp med en mor og en far, og en oldemor hun hørte stemmen til allerede mens hun lå i sin mors mage.
En oldemor som røyker, drikker kaffe og ser boksekamp på TV. Som ung reiste hun til sjøs, og snek seg ut på dekk for å stå i motvind og rope høyt – fordi ingen kunne høre henne. Hun bor i en blokk, og står klar øverst i trappa når jenta og mammaen kommer på besøk.
Oldemoren har en blomstret lenestol og glatte porselensfigurer jenta får låne, mens hun lager tynn, rød saft og setter fram kjøpekaker. Jenta sitter musestille på fanget hennes og lytter til alskens historier.
To oldemødre – to kulturer – barnets arv
Sin gambiske oldemor kjenner jenta ikke. Hun er bare et bilde på veggen – en dame med fargerik kjole. Hun ser sterk ut, men også streng. Det er pappas bestemor hun ser på.
En dag kommer pappa hjem etter ferie i Gambia – med lukt av søtt krydder, mønstrede klær og en gul konkylie som bærer med seg havets sus. Konkylien er en gave fra oldemoren til jenta.
Dagen etter ringer telefonen, og jenta hører en sprakete stemme, morsom latter og ivrige lyder. Selv om hun ikke forstår ordene, forstår hun hva oldemoren mener: «Ja, jeg likte den godt, og tusen takk.»
Etter det visste jenta hvem oldemor i Gambia var. Hun er en som liker å drikke te og ta kveldsbad på en bortgjemt strand, og hun kaller jenta «barnet mitt».
Når først den ene – og senere den andre – oldemoren dør, fletter barnet dem sammen i sin fantasi. Hun ser for seg at de sitter tett inntil hverandre og snakker om havet. Hun vokser opp, henger bildene deres side om side – og former sin flerkulturelle identitet.
Hun føler og eier, hun problematiserer ikke.
Det flerkulturelle barnet
Fargene på omslaget fanget meg, men det var tittelen som traff: Mine to oldemødre.
Deretter så jeg illustrasjonen av de to oldemødrene som ser på hverandre. Hudfargen og ansiktstrekkene tyder på ulik bakgrunn, men i jentas verden finnes ingen forskjell. Hun likner på dem begge.
Det var det flerkulturelle barnet jeg tenkte på da jeg tilfeldig kom over boka. Det barnet jeg kunne vært.
Jeg har tenkt mye på mine oldemødre i de senere år, særlig to av dem. Min samiske oldemor fra Lyngen og min kvenske oldemor fra Tornedalen kom begge til bygda jeg vokste opp i. Der bodde de til de ble gamle og døde der – med havet rullende inn mot land.
Den samme kysten som gjorde meg til norsk. Bare norsk.
Min mangfoldige oppvekst
Boka traff meg.
Jenta vokste opp med kunnskap om sin flerkulturelle arv. Det gjorde ikke jeg. Hun fikk vokse inn i den identiteten. Det gjorde ikke jeg.
Jeg har tenkt og tenkt og tenkt. Prøvd å forstå. Kanskje jeg skal undre meg mer? Som et barn?
Kanskje satt oldemødrene mine sammen i skråningen der det alltid var så mye blåbær, og sladret mens unger snublet rundt og trodde de ble usynlige bak steinene som raste fra fjellet for ennå lengre siden?
Kanskje jeg skal åpne opp for hvem de kunne være, i stedet for å prøve å forstå hele tiden.
Jeg vil fortsette å flette sammen bildene av oldemødrene mine – både den kvenske og samiske. La den mangfoldige oppveksten jeg ikke så – bli levende igjen.