Kvenske røtter i Tornedalen – en slektshistorie

Den kvenske historien er tett knyttet til den tornedalske, og mange kvener søker sine røtter der. Fortellingene om våre formødre og forfedre kan gi oss en følelse av sammenheng og tilhørighet. Vi trenger kontinuitet for å vite hvem vi er. Derfor leter vi i slektshistorien .

Hulkoffgården i Tornedalen har gjennom mange generasjoner vært drevet som gjestgiveri i kombinasjon med gårdsdrift og fiske, og slik er det fortsatt. Her ser vi Inger Kankanranta, Pia Holkoff og Kurt Hulkoff foran inngangen til restauranten. De lever på gården som binder sammen nåtid med en fortid mange kvener søker.

Unike slektshistorier

Hver og en har sin helt unike slektshistorie og leter etter svar de trenger der. Ofte står man fast, og søker videre i andres historier. Det bygger en følelse av fellesskap på en måte som er vanskelig å forstå for den som ikke har erfart det samme. Min slektshistorie kan spores tilbake til 1400- og 1500-tallet langs flere grener. Den ene er knyttet til Hulkoffgården i Korpikylä, like nord for Haparanda.

I august i år var jeg på besøk på Hulkoffgården sammen med mannen min. Vi ble tatt imot med nysgjerrighet og åpen interesse, og dro derfra som slektninger. Slik var det ikke for åtte år siden, da jeg var der sammen med en av søstrene mine og en bror. Jeg kom som en fremmed, og dro forvirret derfra da jeg forsto at mine røtter var dypt plantet i jorda som omga gården. 

Jeg deler min slektshistorie fordi jeg håper andre kan finne noe de trenger for å lappe sammen sin egen. Det skal mange ord til før den kvenske fortellingen er ferdig skrevet.

Mickel Henriksson fra Jouksengi

Hulkoffgårdens historie kan spores tilbake til 1500-tallet, og gjennom den kan vi følge levemåte og kultur i Tornedalen fram til vår egen tid.

Den første artikkelen jeg leste for å finne ut mer om min kvenske bakgrunn og tilhørighet til Tornedalen, var «Hulkoffgården och Nivagården i Korpikylä» av Per-Olof Snell. Jeg festet meg ved navn, steder, enkelte ord og særegne begreper.

Snells fortelling starter med Mickel Henriksson fra Jouksengi. Han finnes i skatteregistrene fra 1560-tallet. Det fortalte meg at han var voksen på den tiden, men viste også hvilke kilder Snell bygde fortellingen sin på. Gården til Mickel var en av de største i bygda. Ved siden av å være bonde hadde han ei smie på gården. Han arbeidet med jern – rauta. Folk ga derfor gården hans tilnavnet Rautia.

Jouksengi ligger omtrent en mil nord for Korpikylä.

Navnene Rautia, Rautila og liknende varianter finnes flere steder i Jouksengi, både på svensk og finsk side av elva. Mickel Henriksson ble et konkret eksempel på at bygdene, som i Tornedalen blir kalt byer, strakte seg tvers over elva. Man kunne lett ta seg over den med en åpen båt – en håp.

Mickel Henriksson Rautia var også registrert som birkarl og nemdeman. Da jeg leste disse begrepene første gang, måtte jeg bare hoppe over dem. Senere ble Mickel en konkret person å hekte begrepene på. Som birkarl var han med på den helt spesielle handelen som strakte seg på tvers av Nordkalotten, og som nemdeman hadde han en rolle når det gjaldt lov og orden.

Jeg har funnet navnet Mickel Rautia i flere kilder opp gjennom årene, blant annet i Tornedalens historia 1. Der kom det fram at Jouksengi hadde små jordbruksarealer sammenliknet med andre byer, men at de likevel til sammen betalte mye skatt. Det skyldtes delvis at det fantes sterke birkarlslekter der.

Sikfisket – en viktig del av gårdsdriften

Ved siden av gårdsdrift var Mickel Rautia og de andre bøndene avhengige av fiske, både i innsjøer og i elva. Like nedenfor gårdene i Jouksengi lå matfatet Kättiläkoski, et stryk der sikfisket har pågått i århundrer.

I årene som har gått siden jeg første gang leste Snells artikkel, har sikfisket dukket opp flere steder, men jeg har ikke skjønt hvordan det foregikk. Ikke før jeg fikk se det på nært hold.

Kukkolaforsen i Torneelva var en viktig og naturlig del av gårdslivet i nærområdet. De spesielle trekonstruksjonene, pata-anleggene, ledet fisken mot fangststedene. Det tradisjonelle sikfisket, der man bruker hov, foregår fortsatt.

Mens mannen min og jeg var i Korpikylä, bestemte vi oss for å spise lunsj i Kukkola, som ligger et stykke nedover langs elva. Vinduene på kafeen vi spiste i, var vendt mot elva, og der så vi en mann som fisket med en lang og kraftig hov. Med vante bevegelser løftet han den over hodet og senket den ned i elva igjen på motsatt side av kroppen. Første gang han fikk opp en fisk, ble jeg overrasket og begeistret, den andre gangen også. Så oppdaget vi at han lempet den ene etter den andre opp på land. Da vi senere gikk ut, hadde han tatt seg en pause og satt under et spinkelt tre. Antakelig tok han seg en kopp kaffe og litt mat. Vi holdt oss litt i utkanten, men gikk ned mot elvebredden for å ta en kikk. Der lå hoven hans, og ved siden av den sto et svart plastkar der fiskene svømte rundt i vann fra elva.

Noen ildsjeler har tatt vare på kulturminner i området like ovenfor, og der kunne vi lese om teknikken som ble brukt. Landskapet er nokså flatt, men stryket er langt. Derfor sliter siken med å komme seg oppover elva. Den må hvile i små groper, og det er disse gropene fiskerne fører hoven ned i for å få fangst. Akkurat dette hadde jeg grunnet over i flere år. Endelig fikk jeg svar.

Den tornedalske kvinnen var selvstendig

Kvinnene hadde en viktig rolle i gårdens matproduksjon. Melken skulle foredles til blant annet smør og ost – matvarer som både ga næring og kunne lagres. Her står tradisjonelle trekar, trolig osteformer, på rekke og rad.

Kvinnene i slekten kom tydelig fram i Snells artikkel, og mellom linjene begynte jeg å skimte deres posisjon. De hadde arverett til gårder og løsøre. Mickel Henrikssons første kone var den første jeg festet meg ved, til tross for at hun ikke ble navngitt. Hun dukker opp som mulig eier av gården som er utgangspunktet for Hulkoffgårdens historie. Slik Snell framstiller det, het gården Tuohea og lå like ved en buktning i elva. Buktningen blir kalt Tuoheanlahti.

Jeg fant kvinner som Mickels kone flere steder utover i artikkelen til Snell, og også i andre kilder senere. Den tornedalske kvinnen var selvstendig, og arbeidet hennes var viktig for gårdens økonomi.

Gården man tror tilhørte Mickel Henrikssons kone, gikk i arv til sønnen Henrik på slutten av århundret.

Av en eller annen grunn fulgte alt løsøre med, altså innbo, husdyr og redskaper. Han fikk den ikke uten forpliktelser. Et gammelt domsbrev viste at han var forpliktet til å forsørge foreldrene når de ble eldre. Samfunnet rundt holdt orden på slike rettigheter og plikter gjennom lov og dom.

Henrik Mickelsson Rautia overtok gården i 1596, og med ham blir gårdens historie tydeligere. I Sture Torrikas bok om isløsningen i 1617 fant jeg noen spennende detaljer. Gården lå gunstig til. En dagsøkt med roing og staking var gjerne på tolv timer, omtrent den tiden det tok fra elvemunningen og opp dit. Når reisende kom fram mot kvelden, trengte de hvile, og det var vanlig at de fant natteherberge der.

Det kom også inn opplysninger som utvidet det geografiske bildet og forståelsen av samfunnet rundt.

Liv og død på gården

Matakoski i Torneelva i 1921. En mann står ute i stryket og balanserer på trekonstruksjoner som var nødvendige for fisket. Strykene var viktige matfat, men arbeidet var ikke farefritt. Foto: Samuli Paulaharju, 1921. (Museiverket, KK3490:2778)

Det er først på 1700-tallet at navnet Hulkoff dukker opp.

Christiern Johansson Hulcowius, også registrert som Hulkow i dokumentene, ble vervet som soldat til Torneå kompani i 1715. I Korpikylä ventet Brita Nilsdotter Pipping. De to var forlovet. Brita var enearving til gården. Hun og Christiern rakk å få to sønner før han druknet i Matakoski, stryket som var så viktig for overlevelse og ble brukt av bøndene på begge sider av elva. Datteren ble født kort tid etter. Da barna var voksne, ble arveretten etter Christiern Hulcowius innfridd, og Hulkoff oppsto som egen gård.

Brita giftet seg på nytt og fikk et fjerde barn. To generasjoner senere ble Eva Pipping født i 1772. Hun giftet seg med Erik Koski og flyttet over til den andre siden av Torneelva. De to var foreldrene til min tippoldemor Brita Kaisa, som dro til Ruija sammen med mann og barn i 1834. Med seg bar hun en tråd fra Tornedalen som jeg nå kan nøste bakover langs.

Det er en uendelig rik slektshistorie familien min har bak seg. En historie som samtidig forteller om andre kveners røtter og lengsler. Derfor fortsetter jeg å skrive om den. Det skal mange ord til før den kvenske historien er ferdig fortalt.

Kilder

Jouko Vahtola: «Folkens mångfald», Tornedalens historia 1
Sture Torikka: 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid
Phebe Fjellström: «Kvinnan i Tornedalen», Tornedalens historia 2
Per-Olof Snell: «Hulkoffgården och Nivagården i Korpikylä»
Uppslagsverket Finland: «Släktnamn» – Uppslagsverket Finland

Les gjerne

Skroll til toppen