ORDSPINNERIET

Bakom ordene - ingenting er bare det du leser med det blotte øyet

Ventetiden er over, tøværet er på vei

Stadig flere kvener anerkjenner sin kulturelle arv og ønsker å se på dette som en styrke, en glede. De vil tre ut av skyggen inn lyset, og mange snakker om den kvenske våren. En følelse av frihet følger med, men den er skjør og må tas vare på. Noen av blogginnleggene på denne siden er skrevet nettopp med tanke på dette.

Den kvenske våren

JEG SKRIVER FRAM MIN KVENSKE ARV

av

Jeg skriver fram fornemmelser. Tilhørigheten, fortiden og framtiden. Kvenen i meg.

Så lenge jeg kan huske har jeg formet setninger inne i hodet. Slik er det fortsatt. Ordene tegner fram bilder, trekker opp linjer, finner veien mellom det usagte. Lager samtaler, fortellinger. For meg går det ikke noe skille mellom å tenke og å skrive. Behovet for å uttrykke meg er der hele tiden, og skriving er et fristed der jeg kan gjøre det i ro og fred.

Skriving er det en vil at det skal være. Noen ganger kan det være å lete etter svar. Jeg kan skrive inn det jeg lurer på i teksten, formulere det som et spørsmål. Da begynner hjernen å koble seg opp mot å finne et svar. Det kan ligge lagret et sted i minnet, men det kan like gjerne hende at jeg må lete andre steder, i en bok kanskje. Når det gjelder min kvenske bakgrunn var det ingenting å hente i minnet. Min kvenske oppvekst har gått tapt, den er tatt fra meg. Jeg var på vippen til bebreide mine avdøde foreldre for at de ikke fortalte meg noe, men så gikk det opp for meg at det var myndighetene jeg burde rette min vrede mot. Den Norske Stat har faktisk bestemt at jeg ikke skulle vite.

Ekskludering og hemmeligholding i moderne tid

Å utslette den kvenske kulturen har vært politisk motivert, målrettet og langvarig. Kvener skulle assimileres, forsvinne inn i det norske. Mange grep ble tatt, blant annet ble kvenene gjort til annenrangs borgere gjennom å definere dem som innvandrere. Noen som kom utenfra, som ikke hørte til. Kvener ble konsekvent benevnt som innvandrere av myndighetspersoner helt fram til så sent som 1994 (Bruntlandregjeringen). En annen og veldig virkningsfull metode var å påføre folk skam. Kvener ble over svært lang tid undertrykt, fortalt at de ikke var gode nok. Man var underlegne, av en annen rase. Til slutt ville folk ikke innrømme at de var kvener, hverken overfor andre eller seg selv. Skam er en av de mest ødeleggende følelsene vi har dersom det blir for mye av den. Den får en til å ville gjemme seg. Man blir alene, man kan ikke utfolde seg. Man binder seg, snur seg mot seg selv i avsky.

Fornorskningspolitikken har fratatt meg mye, blant annet muligheten til å snakke språket som hadde levd i slekten i hundrevis av år. Jeg var uvitende om min slekts bakgrunn, min kulturelle arv burde vært en helt annen enn den er. Da jeg skjønte det ble jeg forbanna. Bedre ble det ikke da jeg fant ut at regjeringen så sent som i desember 2016 ville holde sannheten tilbake. (Solbergregjeringen). På den tiden var det tatt til orde for å granske urett som var begått mot samene. Dette synes ikke Same- og minoritetspolitisk avdeling i Kommunal- og moderniseringsdepartementet var noe lurt. – Det er gjort mye på det samepolitiske feltet, sa Statssekretær Anne Karin Olli den gang. Blant annet etter samerettsutvalget kom med sine utredninger, så har det ført til opprettelse av Sametinget, sameloven og en egen Grunnlovsbestemmelse. I stedet ville man at Sametinget selv satte ned en kommisjon «uten at staten blander seg inn».

Det pussige er at dette var hemmeligstemplet, internt. Man ville dysse ned spørsmålet og advarte, blant annet fordi det kunne komme til å skape sterke forventninger om et tilsvarende kartleggingsarbeid for den kvenske minoriteten. Så skjedde nettopp det: Kvener lot seg ikke lenger avfeie, og det ville heller ikke skogfinnene gjøre og nå granskes også deres skjebne i en Stortingsoppnevnt Sannhets- og forsoningskommisjon. Et mørkt og skyggelagt kapittel i Norges historie skal skrives fram. Den kvenske våren er her, og snart går det mot sommer.

Jeg skriver for å gjenskape min kvenske oppvekst

Det kribler når jeg tenker på at selv ikke de som kjempet for å få fram sannheten om fornorskningspolitikken tenkte på kvenene og norskfinnene helt fra start. Å skrive er å bestemme hva neste ord skal være, neste setning, hva fortellingen skal handle om. Jeg kunne velge å skrive at jeg er et offer fornorskningspolitikken. «Nei takk!» siger og skriver jeg til det. Å være et offer er ikke noe å trakte etter. Man kan klage, bråke, sutre, bli lei seg og håpe aldri så mye uten å oppnå noe som helst. Det passer meg dårlig å vente på hva andre skal foreta seg. Jeg lærte ikke kvensk, jeg fikk ikke vite om mine kvenske røtter. Blodig urettferdig, men det som har skjedd kan ikke gjøres om, og selvmedlidenhet tapper krefter. Derfor velger jeg å skrive meg bort fra skammen, skuffelsen, sorgen og sinnet. Jeg vil skrive fram gleden over å ha funnet noe jeg ikke visste at jeg eide. En skatt! Et skattekammer av mennesker, opplevelser, farger og lyder.

Jeg hører en elv. To kvinner snakker lavmælt ved vannkanten mens den yngste av dem ammer barnet. Hun klør seg på den nakne leggen. Et myggstikk. Min tippoldemor? Jeg velger å bli kjent med de tidligere generasjonene i min slekt. Lar dem fortelle om det jeg ikke fikk vite. Litt etter litt. Lag etter lag. Jeg skriver meg inn i en tid der språket levde, var i bruk. Det kunne brukes både vidt og bredt, ja, nettopp språket kan hjelpe meg til å forstå hvor og hvordan mine forfedre og -mødre levde.

Jeg bestemmer at min kvenske arv ikke er fratatt meg for alltid, jeg gjenskaper den. Skrivingen fører tanker sammen, skaper en sammenheng der det ikke ser ut til å være noen, men jeg dikter ikke. Det jeg skriver om har skjedd. Kunnskapen kan leses ut av historiebøkene, professorene kan sine fag. Man kan også finne mye mellom linjene, i kunsten, diktningen og musikken. Det spiller ingen rolle om ikke historien kan gjengis akkurat slik den var, men jeg kan tegne nyansene fram. «Jeg er ingen viking» kan jeg skrive. «Min slektsarv kommer fra øst».

Man kan skrive hva man vil. Jeg skriver fram fornemmelser. Tilhørigheten, fortiden og framtiden. Kvenen i meg. Jeg kan velge å skrive at det kvenske språket er mitt, bestemme at det er mitt, selv om jeg aldri kommer til å snakke det. «Kvensk er mitt språk», skriver jeg. Da skriver jeg fram følelsen av rettmessig å eie det kvenske språket.

Min kvenske oppvekst var gått tapt, nå skriver jeg den til live igjen.

Les også:

ENDELIG TØVÆR FOR KVENENE

ENDELIG TØVÆR FOR KVENENE

av

Foredrag med Niemi

Under tittelen «Kvenene – fra innvandrere til nasjonal minoritet. En tornefull vei?» tok historieprofessor Einar Niemi oss som hørte foredraget hans med på en tidsreise. Heldigvis førte den oss til et godt sted å være.

Einar Niemi, professor emeritus ved UiT Norges arktiske universitet kom reisende ens ærend fra Tromsø til Horten for å holde foredrag for en lokal kvenforening. Norske Kvener Ytre Oslofjord er en lokalforening innen Norske Kveners Forbund. Basen ligger i Horten, men som navnet tilsier har foreningen et stort nedslagsfelt. Lokalet i Frivillighuset i Horten var fylt med forventningsfulle deltakere som hadde kommet fra fjern og nær for å høre. Niemi hadde lovet å ta oss med på en tidsreise som strekker seg fra mytologisk tid fram til i dag. Og han innfridde. Kunnskapene hans rekker langt, men møtet var alt for kort til å få med alt en kunne ha hatt lyst til å lære om. Foredraget ble en lynreise i kvenenes historie med masse konkrete input og informasjon som satte i gang et ras av tanker jeg trenger å rydde opp i. I det følgende reflekterer jeg rundt foredraget. Det jeg skriver er på ingen måte et referat.

FRA MYTOLOGISK TID FRAM TIL 1800 TALLET

Innledningsvis kom Niemi med en humoristisk kommentar: «Dere skal vite at myndighetene har vært mer opptatt av kvenene enn kvenene har vært opptatt av myndighetene. Så mye at det er vanskelig å forstå». Deretter presenterte han raskt punkter fra vår forhistorie, men gikk naturlig nok over noe med harelabb.

Tiden mellom fra 800 tallet til ut 1200 tallet knyttet Niemi til begrepet Kvenland og brukte også uttrykket «urhjem», og viste til fortellingene om Ottars reiser. En spennende tidsepoke jeg har brukt mye tid på å finne ut av, blant annet bragte denne letingen meg tilbake til de første bosettingene i Finland. Tiden fra 1300-1600 tallet kalte han birkarlenes tid. Nettopp denne tiden har jeg boret meg dypt inn i fordi det på min slektslinje har dukket opp en rekke birkarler. Dette er for øvrig et begrep og en «tittel» historikere har hatt vondt for å forstå fullt ut. Perioden 1500-1800 tallet ekspanderte bondebefolkningen, og samer som hadde bodd langs kysten trakk innover i landet. Niemi spesifiserte ikke dette, men ut fra det jeg har lest meg fram til gjaldt dette i hvert fall for deler av dagens Västerbotten og Norrbotten i Sverige, men også nedover kysten i Finland. Det var en utstrakt samhandel mellom samer og handelsmenn tidlig i disse områdene, og ut fra dette skjedde det en utveksling på kryss og tvers over hele Nordkalotten. Tidlig kvensk bosetting i Norge er et resultat av denne handelsvirksomheten.

MINORITETSPOLITIKKENS ANSIKTER

I resten av foredraget gikk Niemi dypere og publikum lot seg rive med. Han konsentrerte seg om tidsrommet fra 1800 tallet og fram til i dag. Særlig vektla han hvordan norsk nasjonsbygging og minoritetspolitikk rammet kvenene, og hvordan kvenske forsøk på motstand og organisering ble møtt. I den sammenheng synes han det var særlig interessant å se hvordan og hvorfor betegnelsen «innvandrere» svært lenge ble brukt som legitimering av den særskilt strenge fornorskingspolitikken kvenene ble utsatt for. Kvenene ble i praksis betraktet som «evige innvandrere» helt fram til på nittitallet. Det var Europarådets rammekonvensjon til beskyttelse av nasjonale minoriteter som endret på dette, en konvensjon Norge ratifiserte i 1999. 

På 1800 og 1900 tallet utformet norske myndigheter en minoritetspolitikk vi ennå i dag kan merke på kroppen. De hadde flere muligheter:

Skal vi sørge for at kvener og andre minoritetsgrupper segregeres, holdes adskilt fra resten av befolkningen?

Et annet valg var akkulturasjon, altså gjøre ingenting og la ting bli som det blir? Store norsk leksikon forklarer begrepet slik: Akkulturasjon er en type kulturell endring som skjer i møtet mellom to kulturer som tidligere var separate og selvstendige. Gjennom nær og vedvarende kontakt oppstår gjensidig utveksling og omtolkning av elementer som språk, klesdrakt, ritualer, organisering og så videre. Begrepet brukes ofte synonymt med kulturkontakt. Dette lyder kjent. Det er vel det som har skjedd til alle tider, før nasjonalstatene var en realitet og «noen» kunne gjøre politikk av det? Eller så ble kanskje «inntrengerne» avvist eller utslettet?

Multikulturalisme hadde også vært en mulighet, altså at samfunnet verdsatte og ivaretok mangfoldet. Da ville ikke Norge stått overfor valget om å bli en multikulturell nasjon når de første arbeidsinnvandrerne fra Pakistan kom, da hadde vi vært det. Vi ville hatt et språklig mangfold, et visuelt mangfold, musikken ville vært mer mangfoldig. Kanskje hadde alle barn lært om kvenene på skolen? Jeg hadde definitivt visst hvem jeg var.

Staten valgte assimilasjon. Gjennom mine ører og i mitt hode oversettes dette til: Kvenene og andre minoriteter skulle suges opp og forsvinne, bli usynlig. Og nettopp dette er hovedgrunnen til at vi var samlet i Horten. Det er også min motivasjon til å gå aktivt inn som forkjemper for kveners rett til å bli sett, hørt, verdsatt og lyttet til. Til å få ressurser til å utvikle seg som folkegruppe, med sin egenart. Kvenene har blitt kalt det usynlige folket. Det må det bli en slutt på.

DE UTSATTE

Videre satte Niemi kvenene inn i et større bilde. Vi er en grenseminoritet. Vår folkegruppe har historisk en tilhørighet til Sverige og Finland også, ikke bare Norge. Overalt i verden har folk nær grensen til en annen nasjonalstat vært under mistanke, men historien har gjentatte ganger vist at folk har vært lojale mot sitt hjemland. For Norges del har befolkningen i Nord Troms og Finnmark kommet i et særlig press på grunn av dette. Området ble definert som et «utsatt grenseområde». Et eget lovverk kom på plass, en egen instruks og en egen proposisjon. Kvenene og også samene, måtte for enhver pris fornorskes. Niemi kalte det «en ekstrem variant av nasjonsbygging gjennom fornorsking.» Virkemidlene var mange, og talspersonene kom fra ulike deler av samfunnet. Biskop Eivind Berggrav fra Stavanger er betraktet som en av 1900-tallets mest betydningsfulle kirkeledere, både nasjonalt og internasjonalt. En mann å lytte til. Han mente at man måtte vinne det han kalte «en psykologisk dragkamp om samenes og kvenenes sjel.» Det er sterke ord om man ser det i lys av de religiøse overhodenes plass i samfunnet, og også som symbol for enkeltindividet. Man ser ikke nødvendigvis at det kan være sammenheng mellom en kirkeleder og politikk. Og dessuten: Hvordan kan en biskop ta feil?

Lovverk, stortingsproposisjoner, instrukser og kirkelederens utsagn er eksempler på hvordan myndighetspersoner med klar hensikt har jobbet hardt, langsiktig og effektivt for å fornorske kvenene. Det vil si: Ta fra dem språk, navn, identitet, tilhørighet, verdighet, stolthet og egenvilje. Denne listen kan forlenges. Folk måtte slippe taket på den og det de var. Det er vanskelig å forstå dette fullt ut, men konsekvensen for kvener i dag er at språket er nesten utryddet, kulturminnene er skrevet ut av deres historie, gruppetilknytningen er skjør. På et tidspunkt ble det skammelig å være kven. Dette tok meg ganske hardt da jeg leste om det for første gang. Jeg kommer fra et folk som systematisk har blitt undertrykt av myndighetene. Jeg kommer også fra et område i Norge som systematisk har blitt mistenkeliggjort av myndighetene fra 1814 fram til vår tid. Nord Troms og Finnmark har av statsapparatet blitt sett på som et utsatt område, et grenseområde, et område der det kan finnes overløpere.

Niemi tok to sterke begreper i bruk for å tydeliggjøre hvordan dette har fungert: «Et belief-system» og «doktrine». Det vil si at man gjennom ordbruk kan skape oppfatninger hos andre. Man trenger ikke engang tro på det selv. Min oldemor Elisabeth ble født i dagens Finland i 1834 og kom til Norge som barn. Hva sa de om henne? Hva sa de om bestefar Isak, sønn av to kvener, født i Øst-Finnmark?

Niemi gikk ikke dypt inn på begrepet Finsk fare, men tok det opp i forbindelse med etterkrigstiden. Det ble første gang brukt i 1935 av journalisten Arthur Ratche. Niemi har skrevet en bok om dette, men den har jeg ikke fått lest ennå. Begrepet er etter mitt skjønn, et eksempel på en doktrine, en grunnleggende teori eller lære innenfor et bestemt område som gir grunnlag for hvordan noen bør handle eller noe burde være. «Den finske fare» var en norsk forsvarspolitisk oppfatning gjennom første del av 1900-tallet. Da Morgenbladet publiserte artiklene var pappa, sønn av en finsktalende kven, 21 år. Året etter kom artiklene ut i bokform. Der advarte Rachte mot at deler av landet – altså Nord Troms og Finnmark – i framtiden kunne bli en del av et storfinsk rike, siden kvenene holdt på det kvenske språket og i liten grad gikk opp i norsk kultur. Han mente samene var mer nøytrale i denne spenningen, men advarte om at de i tilfelle en folkeavstemming om tilslutning til Norge eller Finland ville stemme slik de selv fant det mest fordelaktig. Han var altså usikker på samenes posisjon i dette, men overbevist om at kvenene var farlige for rikets sikkerhet.

Både Ratche og Berggrav var født i 1884, og døde med tre års mellomrom på slutten av femtitallet. Begge var hedersmenn, det vil si aktverdige, moralsk uangripelige og bra menn. Det de sa og mente ble vektlagt. Racthe fikk i 1937 Petter Dass-medaljen for aktivt arbeid i Nordlændingers Forening og for Nord Norge. Berggrav sto sent i livet landets høyeste makter nært. I 1953 konfirmerte han daværende prins Harald, og bare noen dager senere viet han prinsesse Ragnhild, kong Haralds søster.

Året før Ratche skrev artiklene fikk Norge sin første radiostasjon utenfor hovedstaden. Varanger museum oppsummerer hendelsen slik: «NRK etablerte sitt første distriktskontor i Vadsø, 17. mai 1934. Å etablere landets første distriktskontor her som var særlig av politiske; innenriks-, utenriks- og militære årsaker. Vadsø var og er i et viktig grenseområde. I tillegg var det også et ledd i fornorskingspolitikken, å assimilere samer og kvener, og gjøre de kjent med det norske språket, historien og samfunnslivet». En radiostasjon ble strategisk plassert i en by sterkt preget av kvensk bebyggelse, språk og kultur. Befolkningen fikk gratis radioapparat og kurs i radiolytting.

Flere eksempler: I 1950 skriver Skoledirektøren i Finnmark om kvenske karakteregenskaper: «Kvener viser mindre elastisitet enn samene i samfunnstilpasningen.» Og etter 2. verdenskrig dukker altså «den finske fare» opp på nytt. Når de hemmelige arkivene ble åpnet ble det oppdaget at mellom 2000 og 3000 personer var registrert som mistenkelige, blant dem er tretten år gammel gutt. Myndighetene har ikke spart på kruttet.

VEIEN TIL ANERKJENNELSE

60 tallet

6. desember 1963 skjer det noe som skal få betydning for dagens kvenske befolkning. Da ble Vadsø Norsk-Finsk Forening stiftet. I en arkivkatalog for Finnmark Fylkesbibliotek fra 2010 finner man en begrunnelse for opprettelsen av foreningen: «Av større saker som foreningen arbeidet med var å få i gang finsk som valgfag ved gymnaset i Vadsø, bevaring av radioens finsksendinger, finsk litteratur ved biblioteket og ikke minst, den aller største saken, reisingen av innvandrermonumentet i Vadsø.» Det var daværende finsk visekonsul i Vadsø som var initiativtaker, og nærmere 100 medlemmer sluttet seg til foreningen.

70 tallet

Ti år senere, i 1973, kommer det et nytt vendepunkt: Kvenskættede Hans Kristian Eriksen fra Indre Kiberg, Varanger, får publisert boka «Vandrere i grenseland» der han beskriver kvenenes migrasjon og bosetning.

18. juni 1977 avdukes innvandrermonumentet/kvenmonumentet i Vadsø. Kvenene bruker selv begrepet «innvandrer». Naturlig nok. Det er jo den offentlige betegnelsen på dem. Til stede under seremonien er det tre statsoverhoder: Kong Olav, kong Carl Gustav og president Uro Kekkonen fra Finland. Sistnevnte tok seg tid til reise litt rundt siden han først var i området,

80 tallet

Med inspirasjon fra samepolitikk og Tornedalen tok pioneren Terje Aronsen fra Børselv i 1984 initiativ til å stifte den første kvenske foreningen i landet. I 1987 blir han den første lederen for Norske kveners forbund. Begrepet kven blir tatt i bruk som politisk begrep på vei mot anerkjennelse. Men hvorfor? Begrunnelsen var at de ville sende et tydelig, politisk signal. De mente det ville vært umulig om de representerte «finlendere».

90 tallet

Kvener ble konsekvent benevnt som innvandrere av myndighetspersoner helt fram til så sent som 1994 (Bruntlandregjeringen). Man hadde bare to kategorier for minoritetsbefolkningen i Norge; urfolk og innvandrere. Rangeringen av folkegrupper i Norge er ikke tilfeldig, de er resultat av politiske prosesser og valg. Dette bestemmer om man er deltaker eller tilskuer, om man er i dialog eller ikke har en stemme. Meldingen fra myndighetene var tydelig: Urfolk skal løftes, innvandrere har ingen status, de er utenfra.

Ikke alle kvener ser seg tjent med Norske Kveners Forbund, og i ble 1999 Kvenlandsforbundet opprettet. Videre finnes det en forening som ønsker å ivareta interessene for de som ønsker å kalle seg norskfinner. Atter andre ønsker å kalle seg kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere.

Minoritetsspråkpakten

I 1998 trådte Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk i kraft, og Norge er blant de 25 land som har ratifisert den. Den skal beskytte og promotere språk som brukes av tradisjonelle minoriteter, deriblant det kvenske språket. Minoritetsspråkpakten framhever at minoritetsspråk bidrar til å opprettholde og utvikle Europas tradisjoner og kulturelle rikdom. Den pålegger statene å iverksette tiltak for å beskytte, styrke og videreutvikle minoritetsspråkene, og å legge forholdene til rette for undervisning og læring. Sammen med Rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale minoriteter utgjør den Europarådets forpliktelse til å beskytte nasjonale minoriteter.

Nasjonal minoritet

Nærmest «over natta» ble kvenene anerkjent i Norge. Dette skjedde i 1999. Som medlemsland i Europarådet var det ingen vei utenom: Kvenene måtte anerkjennes, ikke støtes ut. De fikk, sammen med skogfinner, jøder, romer og romanifolk/tatere status som nasjonal minoritet. Utgangspunktet for Europarådets vedtak var en historisk bevissthet om at minoriteter ofte har vært diskriminert og forfulgt, og et ønske om å styrke menneskerettighetsarbeidet overfor disse gruppene. Med nasjonale minoriteter mener man grupper med lang tilknytning til landet. Gjennom denne anerkjennelsen forpliktet statene seg til å fremme de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, det vil for kvenens del si språk, tradisjoner og kulturarv.

Det var Kommunal- og moderniseringsdepartementet som fikk ansvaret for å samordne den statlige politikken som gjelder de aktuelle minoritetsgruppene. Fra departementshold heter det at man «ønsker å ha en tett dialog med organisasjonene som har basis i nasjonale minoriteter, for å sikre at synspunktene deres blir hørte. De vil også være et kontaktpunkt inn i sentralforvaltninga for disse gruppene». 

Vern av minoriteter er også en viktig del av FNs menneskerettigheter.

2000 tallet

I 2007 ble et eget flagg for kvenene utviklet, og ble først tatt i bruk av Kvenlandsforbundet i 2009.

Det ble anerkjent av Norske Kveners Forbund i 2017, og siden det har kvenene samlet seg rundt et flagg.

I 2018 avslo det norske Kommunal- og moderniseringsdepartementet en anmodning fra Norske Kveners Forbund om offentlig godkjennelse av Kvenflagget. Departementet uttalte samtidig at norske kommuner og andre stod fritt til å bruke flagget til å markere Kvenfolkets dag og andre begivenheter.

– DET ER BLITT TØVÆR OVERFOR DET KVENSKE

Niemis foredrag var faktabasert, men fylt med varme overfor det kvenske. Ved siden av Terje Aronsen framhevet han Alf Nilsen Børskog som var den første romanforfatteren som skrev på kvensk. Et imponerende arbeid, all den tid det ikke finnes et standardisert kvensk skriftspråk. «Han skaper det kvenske skriftspråket», sa Niemi i foredraget. Selv etter hans død er arbeidet hans viktig for det truede språket.

Og nettopp språket er en av de aller viktigste kampsakene for kvenene. Myndighetene bestemte at språket skal dø, ildsjeler har stått på for å redde det. Om det står til å redde som bruksspråk er ikke gitt. De som kjenner språket ut fra hjertet er få. Likevel vil kvenforkjempere bevare og utvikle det, fordi det er en viktig kulturmarkør. Det forteller oss noe om hvem vi er. Jeg kommer aldri til å snakke kvensk selv, men har glede av å forstå et og annet ord. Navnet på øya der hjemme er Aartnansaari, Arnøya. Jeg kan si kiitos – takk. Jeg forstår en del naturbegreper ut fra det jeg har lest om Tornedalen. Saari = øy, koski = foss, niemi = odde eller nes. Palo viser til at det kan ha vært brann i området. Jeg vet at slektsnavnet Rautio peker på at den første i slekta var smed. Dette er gøy, men uviktig. Jeg skulle ønske jeg snakket kvensk og det er viktig for meg. Jeg fikk ikke valget.

Mye har skjedd i positiv retning siden kvenene ble anerkjent som nasjonal minoritet. Det finnes offentlige institusjoner som ivaretar kvenske interesser, du kan ta et års studium i kvensk på UiT, barnehagebarn i kvenske områder får seg en språkdusj, det finnes språksentre, brettspill som gir input nesten uten at man merker det, språk-kaféer, en egen Facebookgruppe der man kan få tips, og det finnes en kvensk-norsk ordbok på nett. Tre-språklige veiskilt er å se stadig lengre sør i landet. Det finnes litteratur på kvensk og om det kvenske, kvenske utøvere av musikk, dans og kunst. Noen jobber iherdig med å få fram den materielle kulturarven, så som kulturminner, byggeskikk, båtbygging og saunaer. Andre henter fram gamle håndverksteknikker, noen kombinerer gammelt og nytt. Kvenflagget skal vaie i flere byer på Kvenfolkets dag 16. mars. Det er optimisme i de kvenske miljøene.

Den kvenske våren

3. september i år inviterer Troms og Finnmark Fylkeskommune til Kvensaminaret 2021. På nettsiden skriver de: «De siste ti årene har det skjedd en stor blomstring i de kvenske og norskfinske miljøene. Nye organisasjoner og institusjoner vokser fram og stadig flere ønsker å vise og uttrykke sin kvenske/norskfinske tilhørighet. Mange kaller dette «Den kvenske våren». I årets seminar har vi lyst å ha et fokus på det positive som skjer akkurat nå – særlig blant unge. Hva har vært grunnlaget for denne blomstringen? Hvordan finner unge kvener/norskfinner sin identitet og tilhørighet i et landskap mellom fortid og framtid? Hvordan kan kvensk språk og kvensk/norskfinsk kultur være en ressurs for landsdelen? Vi ønsker å invitere de kvenske/norskfinske miljøene, de som jobber med kvensk språk og kvensk/norskfinsk kultur og alle andre interesserte til en felles dag i Tromsø».

Eia var vi der! Men. Du verden så tungvint det var å lese de «slæsj-betegnelsene» så mange ganger i løpet av en tekst! Og hvor har det egentlig kommet fra, altså kvenske/norskfinske og kvensk/norskfinsk? Man finner begrepene i regjeringens dokumenter, men det er miljøene selv som har fortalt myndighetene hva de vil betegnes som. Dette har ført til at folkegruppen offentlig benevnes som kvener/norskfinner, mens språket er kvensk. Dette finner man igjen på ulike nettsteder man søker på om man for første gang skal prøve å finne ut hva en kven egentlig er. En inkonsekvens som for mange virker forvirrende. Jeg har ikke fått helt tak på hva dette bunner i, men kom et steg nærmere da jeg lyttet til Niemi. Han hadde observert at det går et geografisk skille når det gjelder bruken av begrepene. Øst for Tana bruker man gjerne kven/norskfinn, mens man vestover kun bruker kven. Hva man bruker ellers i landet er antakeligvis farget av dette. Niemi bemerket at Kvenungdommen – Kvääninuoret har valgt å ikke bruke «slæsj»-begrepet». Og mon tro om ikke det hadde vært lurt? Kvenforening for kvener, norskfinsk forening for norskfinner, kven-finsk forening for kven-finner. Et fellesforum for finskættede ville kunne samle alle disse rundt et bord når det var formålstjenlig, og da kunne skogfinnene også vært invitert.

Tror Terje Aronsen hadde et poeng i 1984: Vil man sende et politisk signal, så bør det være entydig. Min erfaring er at når jeg sier for mye på en gang, velger den som hører på å plukke ut det som passer. Og det kan være det som ikke er sagt. Eller som Alice i Wonderland fikk høre da hun spurte om veien: «Det kommer an på hvor du skal.»

—

OM EINAR NIEMI

Einar Niemi er utdannet ved Universitetet i Oslo og har bygget opp en lang merittliste. Blant annet har han vært lektor i gymnas, universitetslektor i historie, fylkeskonservator i Finnmark, professor II og full tids professor ved Universitetet i Tromsø. Siden 2013 har han vært pensjonist og professor emeritus ved ved UiT Norges arktiske universitet. Han har blant annet arbeidet med minoritets- og urfolkshistorie, og vært engasjert av Europarådet i oppfølgningen av rammekonvensjonen om nasjonale minoriteter. Niemi sitter i den stortingsoppnevnte Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Les også

KVENSKE RØTTER

FRA UVITENDE TIL KVENFORKJEMPER

av

For kort tid siden fikk jeg vite om min kvenske bakgrunn. Nå er jeg valgt til leder for en interesseforening for kvener. Det er nesten uvirkelig og veien dit har vært et humpete eventyr.

Det startet i august for tre år siden. Ved en ren tilfeldighet fikk jeg vite at pappas slekt kommer fra Tornedalen, et grenseområde mellom Sverige og Finland. Samtidig ble jeg bevisst min kvenske tilhørighet. Begge deler gjorde sterkt inntrykk, og utløste et bunnløst behov for å vite og forstå. Ut fra det etablerte jeg prosjektet «Mine kvenske røtter». Til å begynne med var målet å komme meg tilbake til Tornedalen for å nøste opp i løse tråder. Jeg har fått svar på mye, men nye spørsmål dukker opp. Det er mer jeg vil vite, lære, forstå, så prosjektet lever videre.

Det er så såre enkelt. Vi trenger alle å ha et sted å høre til.

En av de virkelig fine tingene som har kommet ut av dette, er at jeg nå har funnet bolig blant kvenene i Norge. Veien dit har vært noe humpete, for det er ikke til å legge under en stol at det går en kule varmt mellom folk som har noe forskjellig tilknytning til de finskspråklige områdene i Sverige og Finland. Det ligger også en bitterhet i befolkningen i nord, ikke bare i Norge, det er slik over hele Nordkalotten. Sorgen knytter seg gjerne til spørsmål om retten til å bruke land og vann, hvem eier kulturminnene, hvem eier historien om Nordkalotten. Noen opplever at undertrykkingen ikke er over, den har bare tatt andre former. Det har jeg forståelse for nå, men høsten 2019 var dette et helt ukjent landskap for meg, så jeg skygget banen. Jeg hadde funnet ut noe om meg selv i Tornedalen, det konkrete punktet var på en gård det bor slektninger av meg i det lille stedet Korpikylä like nord for Haparanda. Der startet jeg letingen etter meg selv.

Tilnærmingen til det kvenske gikk to veier. Det ene var å lese meg opp på det jeg klarte å få tak i, og i våre dager starter man på nett. Etter mye om og men satt jeg igjen med en begripelig forståelse av hva en kven er. Det gjorde at jeg også måtte lese meg litt opp på hva nasjonale minoriteter er, og summen av dette var nedslående. I tillegg bekreftet bibliotekbesøket det jeg trodde: Ikke bare er litteratursamlingen om kvenene lik null, bibliotekaren jeg snakket med hadde aldri hørt om folkegruppen.

Det andre var å kikke inn i ulike Facebookgrupper og organisasjoner. Facebookgruppen «Kvener ut av skapet» tiltalte meg. Senere har det blitt kvensk husflid, språkgruppe, kvenungdom. Jeg følger med på det som skjer i de kvenske mediene NRK Kvääni og Ruijan Kaiku, og de kvenske institusjonene Halti kvenkultursenter og Kveninstituttet. Jeg er også spent på hva som kommer ut av Sannhets- og forskningskommisjonens arbeid. Den har fått utvidet frist fram til sommeren 2023 med å levere sin rapport til Stortinget.

IKKE ALENE

Og det må jeg bare ha sagt: Bibliotekaren som forfjamset måtte innrømme at hun ikke visste hva en kven var, brukte ikke lang tid på å bestemme seg når hun fikk spørsmålet om å sette opp en utstilling på biblioteket i forbindelse med Kvenfolkets dag. Til min store overraskelse ser jeg i ettertid at dette skjedde bare seks måneder etter opplevelsen i Tornedalen. For meg opplevdes tiden i mellom 9. august 2018 og 16. mars 2019 som mange år. Året etter slo koronaen til, men i år fikk vi faktisk til en ny utstilling. Jeg er ikke alene om å ha blitt truffet av dette så vanvittig sterkt. Det å oppdage at man er kven i voksen alder er som å få slengt i trynet at livet ditt er basert på en løgn og at den folkegruppen du hører til er lite verdt. At man selv er lite verdt. Jeg har blitt kontaktet av mange som viser oppriktig glede over prosjektet mitt. De føler at jeg snakker om dem og for dem. Dette er ikke noe å kimse av. Jeg skjønte gradvis at jeg gjennom prosjektet sitter med en unik mulighet til å nå ut til andre kvener og omgivelsene rundt oss. Andres støtte har gitt meg pågangsmot og en sterkere grunn til å jobbe videre enn om jeg hadde fortsatt å føle meg som en ensom fugl. Det er så såre enkelt. Vi trenger alle å ha et sted å høre til.

Så ble det medlemskap i Norske kveners forbund og det ble verv. Det er jeg stolt av og jeg gleder meg til å være med å ta i et tak. Urettferdighet er absolutt det verste jeg vet, og undertrykkingen av kvenene er uhyrlig. Dette har trigget meg, men det ikke dette som har fått meg til å gå inn i aktivt arbeid for kvenenes sak i en organisasjon. Uten at jeg hadde følt meg velkommen, hvis ingen hadde sagt at de vil ha meg, at de har tro på meg, ville det ikke blitt slik. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen. Jeg er blitt en del av en større helhet. Jeg er kven blant kvener.

Kvenene er en folkegruppe og nasjonal minoritet de aller færreste har hørt om. Dette på grunn av en særdeles hard og vellykket fornorskingspolitikk. Nå er Horten base for foreningen Norske Kvener Ytre Oslofjord. Lørdag 25. september hadde vi et vellykket oppstartsmøte med påfølgende fest. Tre dager senere konstituerte vi et styre med medlemmer fra Asker i nord til Tønsberg i sør. Ambisjonene strekker seg lengre: Vi er til for kvener som bor lengre sør, fra indre deler av landskapet og på østsiden av fjorden. Vårt mål er å legge til rette for møteplasser som kan gi folk verdighet og tilhørighet.

Lokalforeningen vi har stiftet er en del av et landsomfattende forbund. Det er en arbeidsform jeg føler meg hjemme i. Organisasjonsapparatet som knytter landet sammen har både en rolle opp mot myndigheter på toppen av hierarkiet og muligheten til å kjempe lokalt. Vi er en lokalforening uten klare yttergrenser, rett og slett fordi alle er velkomne, men vi har definert vår nedslagsfelt som Ytre Oslofjord. Hjemtilhørigheten til styrets medlemmer viser at vi er på god vei: Jan Daleng bor i Asker, Pia Wilhelmsen i Drammen, Herulf Johansen i Holmestrand, jeg bor i Horten, Knut H Arnesen i Tønsberg, Beate H Adolfsen er på flyttefot og skal bo i Undrumsdal, og Reidar Harju har nettopp slått seg ned i Sande. Vi har alle tilknytning til Nord Troms eller Finnmark, men er enige om at vi skal være en forening med rotfeste her vi bor.

Mange vet ikke selv at de er kvener, det skal de få hjelp til å forstå. Stadig flere oppdager og anerkjenner sin kvenske tilhørighet, men ikke alle har et miljø rundt seg. Som lokalforening ønsker Norske Kvener Ytre Oslofjord å legge til rette for møteplasser, foredrag og ulike aktiviteter. Vi som bor spredt trenger en møteplass som kan nås fra mange kanter og akkurat nå er Horten perfekt. 

Det er også viktig for oss å synliggjøre kvener, og den kvenske fortellingen må skrives på nytt. Landets historie må skrives på nytt. Blant dem som vil bidra er Hortens varaordfører, Christina Brattli. Hun stilte opp på stiftelsesmøtet, ønsket kvenene velkommen til byen, og synes det er stas at Horten er valgt som base for møteplasser og aktivitet. Hun vil at alle skal være like mye verdt og mener at man må ta ekstra grep for at nasjonale minoriteter skal få sine rettigheter. Hun ble sterkt berørt av vår historie, og kommer tilbake til oss for å lære mer.

Et av målene våre er at Kvenflagget vaier fra minst en stang i nedslagsfeltet på Kvenfolkets dag 16. mars 2022, og vi håper de lokale politikerne kjenner sin besøkelsestid. Dette gjør seg nemlig ikke selv. Det er alt for få som bryr seg om de nasjonale minoritetene. Som lokalpolitiker kan man tenke på de som bor i sin egen kommune og løfte denne saken inn i kommunestyrene. Sett dagsorden, gjør de nasjonale minoritetene til en politisk sak. Heis flagg for kvenene og vis at de finnes – der du bor.

Vi ønsker å samarbeide bredt, og våre arrangementer vil være åpne for alle. Det kvenske navnet på foreningen er Ruijan Kväänit Ulko-Oslovuonon. Meld deg gjerne inn eller ta kontakt for å sette deg på kontaktliste. Da får du invitasjon til foredrag og aktiviteter direkte til deg på mail. Og «Lik» gjerne Facebooksiden vår. Vi trenger den støtten og drahjelpen vi kan få. Lokalavisa i Horten slapp oss til med et innlegg, nå vil vi inn i mediene der de andre bor. Uten synlighet kan vi ikke jobbe mot den urettferdigheten folk opplever.

Nå ser vi fram mot det neste møtet. Da kommer professor emeritus Einar Niemi, en brilliant foredragsholder og den i Norge som kan mest om den kvenske historien. Dette er ikke hverdagskost, for han kommer reisende helt fra Vadsø. Utrolig stas!