ORDSPINNERIET

Bakom ordene

Kommentar

VI GODTAR IKKE AT BARN SKAL BLI BRUDER

av

Volden småjenter utsettes for når de alt for tidlig giftes bort skal ikke, under noen omstendighet, godtas. Når samfunnet rundt samtykker i slike avskyelige handlingen blir sviket ennå større.

Til nå har dette rammet barn som bor i Syria, Iran, India, Gambia og andre land langt der borte. Nå har uvesenet kommet nærmere. Brutaliteten har nådd norsk jord og vi får muligheten til å si klart fra at vi ikke godtar dette.

Unicef Norge, Plan Norge, Redd Barna og MiRA senteret skaper desverre tvil. De hevder at de unge konene i enkelte tilfeller har best av å bo hos sin mann, og er samtidige uklare på hvor grensene skal trekkes. Er vi tjent med det? Også enkeltpersoner med sterk innvirkning på opinionen forvirrer. Per Fuggelli, som jeg ellers har stor sans for, er en av dem. Det er ikke mye jeg støtter Sylvi Listhaug i, men her gjør jeg det. Jeg forventer at et samlet Storting står bak henne i denne saken.

Kravene må være entydige. Hvorfor i all verden skal vi ikke gjøre dette klart når voksne menn kommer inn i landet med sine alt for unge koner? Menn skal ikke leve med jenter under seksuell lavalder. Det er en av de krystallklare verdiene vi bygger samfunnet vårt på.

Det er mye er å ha i bakhodet for hvordan man skal håndtere hver enkelt sak, også hvordan jentene skal bli møtt og behandlet. På Dagsrevyen i går fikk vi høre hva en av disse unge kvinnene tenkte. Hun kunne ikke se et liv uten sin mann. Mannen hadde handlet ut fra Syrias lover og kan ifølge eksperter ikke straffeforfølges i Norge. De berørte har rett til å si sin mening, men må likevel godta norsk lov. Spørsmålene vi må stille er: Vil vi at barn skal tvinges til å underkaste seg et dyrisk tyranni? Eller vil vi at barn skal leke og gå på skole? Alle andre spørsmål er underordnet.

Nå har vi en gyllen mulighet til å si fra. Ikke bare blir det tydelig hva vi setter som standard for vårt eget samfunn, vi vil sende signaler til land som bryter Barnekonvensjonen. Dette burde være en selvfølge. Vi fordømmer krigshandlinger der råskapen går utover sivile. Hvilke sivilpersoner trenger mer beskyttelse enn barn, i krig og fred?

FLYKTNINGER – VELKOMMEN TIL HORTEN

av

En kvinne kom til Norge som asylsøker på åttitallet. Hun er i dag en av mine aller nærmeste venninner, og har i årevis bidratt med sine hender som sykepleier. Jeg finner meg ikke i at Fremskrittspartiet slenger rundt seg med at folk som henne er en potensiell trussel mot sikkerheten i samfunnet. Derfor skrev jeg følgende innlegg i lokalavisa:

Det gjør vondt å lese Gjengangerens oppslag der Fremskrittspartiet ved Bjørn Kristian Svendsrud og Anne Grethe Hauan med sedvanlig ullenhet maner fram frykt og skaper skillelinjer, til å vurdere mennesker som «dem» og «oss». Det er mine venner og framtidige naboer de tar avstand fra.

Tidlig på åttitallet ble min mann og jeg «vennefamile» for en mamma, en pappa og en liten gutt. De hadde flyktet fra Khomeinis brutale regime i Iran. I alle år siden har jeg fulgt debatten rundt tema, engasjert meg i den både privat og profesjonelt, og som familie blir vi stadig kjent med nye. Jeg har venninner fra alle verdens hjørner. Flere av dem har flyktningbakgrunn og noen av dem har sett krig på nært hold.

I løpet av tretti år har jeg for egen del ikke opplevd eller vært vitne til en eneste voldsepisode som har satt liv og helse på spill. Selvfølgelig har jeg fått med meg at enkelthendelser der asylsøkere er involvert har tragisk utfall. Vi må forstå at mange av de som kommer bærer på en forferdelig historie. De må vi hjelpe for deres egen del og samtidig vite at dette tjener samfunnet.

Vi må ikke finne på sile de som kommer til byen. Selvsagt vet vi ikke hvem de er. Skal vi gjennomlyse folk og velge ut dem som er et speilbilde av oss selv? Horten ønsker tilflytting av folk som tenker nytt og som skaper økonomisk vekst. Det er det lett å være enige om. Like innlysende er det kanskje ikke at vi trenger de som kommer fra helt andre kulturer, har med seg erfaringer vi ikke har og som vet hvordan verden oppleves der ute. Klimatrusselen, krig, maktkamp og skjevfordeling av goder tvinger folk til å forlate alt hva de ha kjært, dø om så det gjelder. Det gjør de for å kunne leve i fred og gi sine barn en framtid. Hva ville du gjort om det var deg?

Det vi må gjøre nå er å ta tak i oss selv, og ønske hver og en velkommen. De er framtidige borgere i byen på kort og lang sikt. Den største trusselen for vår bys utvikling er trangsyn og endringsvegring, ikke redsel for folk som trenger et sted å bo. Vi har alle et ansvar for den hverdagen vi skaper og den tryggheten vi trenger å føle. Freden starter i vår egen hage.

HVORDAN VÅGER DU, SKAVLAN?

av

«Kven vågar seg i kast

med dei store sakene i verdi?»

Olav H. Hauge

Fredag like før påske  satt tusenvis lamslåtte nordmenn i det blåkalde lyset fra fjernsynet etter duellen mellom Fredrik Skavlan og Jimmie Åkesson, leder for det svenske Sverigedemokraterna. En storm av klager ramlet inn på bordet til Kringkastingsrådet og debatten raste på sosiale medier. Nå har det hele roet seg, klagene er behandlet. Hva var det som skjedde?

Intervjuet hadde startet så fint, slik vi er vant til å se det på fredagskveldene. Gjestens sårbarhetshistorie ble innledningsvis presentert. En hardtarbeidende og engasjert mann i sin beste alder var i ferd med å komme seg etter langtidssykemelding. Skavlan ledet an, Åkesson fulgte opp. Så bråfallt temperaturen mellom de to i studio og samtalen tok en helt annen vending. Skavlans team hadde gravd opp noen mindre pene fortellinger om Åkessons hjertebarn, Sverigedemokraterna (SD), og forventet at partilederen kunne svare for seg. Opp gjennom årene har den ene saken etter den andre dukket opp i svenske medier der fremtredende representanter for partiet har uttalt seg rasistisk og menneskefientlig. Skavlan gikk tett på og tonen var langt skarpere enn vi er vant med. Programlederen lente seg mot partilederen og forlangte svar på vanskelige spørsmål. Det er her det skar seg for tv-seerne.

Frustrasjon og klagestorm

De hev seg over telefonen, alternativt iPad eller PC. Sterke følelser var satt i sving, og det gjaldt om å få utløp for frustrasjoner. Superlativene haglet på sosiale medier: Skavlan hadde opptrått aggressivt, uprofft, arrogant, usaklig, nedlatende og respektløst. Kroppsspråk og mimikk avslørte en nedlatende holdning som var ubehagelig å se på. Åkesson var på vei tilbake til jobben etter å ha vært utbrent, og burde behandles med større forsiktighet. Det hele tangerte til et maktovergrep, trakkasering, mobbing og opplevdes som et kryssforhør. Den framtredende Frp politikeren Christian Tybring Gjedde initierte en anti-Skavlan gruppe og langt over 3000 har klaget programmet inn til Kringkastingsrådet.   Nå har Kringkastingsrådet behandlet klagestrømmen. Før jeg kommer tilbake til hva rådet falt ned på, vil jeg spole litt tilbake.

Tirsdag 31. mars, fire dager etter programmet ble sendt, kjøpte jeg Göteborgs-Posten i mangel på norske aviser. I den kunne jeg lese en analyse skrevat av journalist Arne Larsson. Han påpekte at folk flest i Sverige omtrent ikke lenger reagerer på skandalesaker som angår partiet SD og spør: Hvor mange slike skandaler trengs før man ser på dette som partikultur og ikke enkeltsaker? Ingen kan lukke øynene for er de massive oppslagene Larsson baserte kommentaren sin på. Dagen før smalt nemlig Expressen til. De hadde gått grundig til verks. En rekke SD tillitsvalgte kunne knyttes til uttalelser som er menneskefientlige, rasistiske, nedlatende og absolutt ikke i tråd med det bildet Jimmie Åkeson prøver å tegne for oss.

Avgått

I løpet av den siste uken har stadig flere domsmenn med tillitsverv i SD «Avgått» etter avsløring av netthat. En av dem er Christoffer Dulny (bildet overfor er hentet fra expressen.se). Han har blant annet hevdet at det ligger i genene til arabiske menn å voldta. Dette har han senere blitt tvunget til å beklage, men det holdt ikke. Fra Åkeson startet opprenskningen i partiet i 2012 og fram til Expressens avsløringer, har så mange som 60 av SD’s medlemmer blitt ekskludert. Nå renner ennå flere ut. Partilederen forklarer og forklarer, men klarer ikke å vri seg unna. Si meg hvem du omgås, så skal jeg si deg hvem du er, heter det. Det er forsket på det meste, og om du tar gjennomsnittet av dem du omgås jevnt, finner du deg selv. Åkesson kan snakke så mye han vil, men han blir ikke troverdig.

«Vi må sparke ut fremmedfientligheten»

Tomas Mattson – sjefredaktør i Expressen.

Skavlan gjorde jobben sin, men hadde sine feilskjær underveis. Jeg synes også at researchen på forhånd kunne vært bedre. Det er nok å ta av fra den senere tid, både når det gjelder den generelle partikulturen og partilederens egne uttalelser. Og unnlatelser. Blant annet har han knyttet begrepet «leiesoldat» til fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic, og ville i 2012 ikke svare på om han anså folkehelten som svensk. I 2010 holdt han sommertale der han sa: «Jag vill påstå att det borde vara ganska uppenbart för alla som inte medvetet väljer att blunda för att kulturskillnader och kanske då mer specifikt den hemska kvinnosyn som finns inom vissa kulturer i Afrika och Mellanöstern. Det är någonting som är nödvändigt att erkänna och studera om vi ska förstå och i slutändan stoppa den nya våldtäktsvågen.»

Skavlan versus Åkesson

Hva sier forresten svenskene om Skavlan versus Åkeson? 900 personer av 9,8 millioner sendte klage til NRKs søsterkanal SVT like etter programmet som ble sett av 2,2 millioner svensker. De er altså irriterte, men ikke like opprørte som nordmenn? Kan det være fordi de kjenner partilederen og politikken han fronter bedre enn oss? Det tror jeg de gjør. Han leder et parti som har sine røtter fra den rasistiske organisasjonen Bevara Sverige Svensk.

De møttes på en arena begge behersker. Jimmie Åkeson er ikke et vergeløst lam, og han er valgt som leder blant annet på grunn av hans evne til å håndtere media. Mattias Karlsson, ideolog, pressesjef og politisk sekretær i partiet, har sagt følgende: «Vi ville ha en person som var över 40, socialt kompetent, som kunde hantera media och som inte bekräftade bilden av ett skinnskalleparti. Dessutom skulle vi vilja ha någon typ av kändisfaktor som gick att lita på.» For å bli den frontfiguren han er i dag, har Jimmie Åkesson gjennomgått en forvandling fra han var partilederkandidat i 2005. I dag er han nærmest synonymt med partiet og ansiktet hans er kjørt fram som deres varemerke. Det er ikke tilfeldig.

«Ingen politiker, psyk eller frisk
bør forvente seg koseprat i beste sendetid!»
Jeanette Flack Johansen

Åkesson ble kort tid etter valget i 2014 sykemeldt på ubestemt tid. Riktignok understreket han at det politiske kjøret hadde vært tøft, men la også noe av skylda på mediene, de samme mediene som har båret ham fram til den oppslutningen han og partiet har i dag. Å la ham slippe til på et av Nordens mest sette programmer var et vågestykke. De har en helt ekstrem teft for hva som lønner seg å bruke mediene til.

Så da tenker jeg: Hva i all verden var det folk hisset seg sånn opp for? Jeg sier med leder i Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen: Det vi så var god bruk av ytringsfriheten og god journalistikk. Hvis man har et problem med dette, har man et problem med demokratiet. Det ville være skandaløst om Skavlan opptrådte som mikrofonstativ for en person som leder et slikt parti.  Dagens Næringsliv gikk så langt etter valget sist høst at de lagde  en liste  over partier som har sett seg tjent med å bruke ordet demokrati i navnet. Navnet skjemmer ingen, men noen skjemmer navnet, tenker jeg etter å ha gått gjennom den listen. Dagbladets Marie Simonsen tror ikke Åkesson på egenhånd har planlagt sin «återvendelse» til politikken. Det tror ikke jeg heller.

Tilbake til Kringkastingsrådet. 10 av 14 medlemmer vil ikke kritisere Skavlan. I en kommentar etter avgjørelsen tok Torstein Hvattum med Åkesons opplevelse av debatten: «Intervjuet ikke skilte seg nevneverdig fra andre intervjuer han hadde gitt. Han følte seg bra.» Skavlan skal ha for at han gjorde vågestykket. Spørsmålet er ikke om han var for tøff mot Åkesson. Spørsmålet er om han var tøff nok. Etter min mening har han ikke avkledt Åkeson, men avslørt en manglende forståelse av situasjonen i  broderlandet.