Et flunkende nytt år ligger foran oss. Hva skal vi bruke det til? Hva skal vi fylle det opp med? Slike tanker er det lett å tenke og dermed er vi i gang med å jage oss selv opp. Det kan være lurt å spørre seg selv hvordan en kan finne ro også.
Stillhet som salgsvare
Du kan hvor som helst i landet delta på kurs i mindfulness, meditasjon, qi gong, tai chi etc. Det er blitt en egen nisje å selge turer til Toscana i Italia, til Bali og andre steder for å oppleve ro og stillhet. Vi trenger hjelp til å finne ro. Vi vet ikke av oss selv hvordan vi gjør det. Kroppen vår vet det, men vi hører ikke etter.
Men trenger vi å dra så langt for å finne stillhet? Det er tross alt flest hverdager. Det å finne ro i hverdagen er det vi kan trenge mest, tror jeg. Bare det å ikke fylle hvert minutt av døgnet med gjøremål, men begynne å se på tiden du må vente som en anledning til å ta en stille pause kan være starten til noe. Et annet enkelt triks er rett og slett å bare være med ting slik de er, heller enn å skulle forandre eller fikse på dem.
Gammel visdom
For mange, mange år siden kjente mannen min og jeg en kar som bodde langt inne i Telemark. Han het Hølje. Hans daglige selskap var en hund og en hest. Den siste tiden hadde han hjemmehjelp et par ganger i uka, men de årene vi kjente han stelte han seg selv.
Aldri har jeg sett slike hender som hans. Arbeidsnever. Store som sjøvotter. Nesten firkantige, som hele hans skikkelse var. Men ikke hans sinn. Ofte når jeg tenker på han dukker den ene historien etter den andre opp av det han har fortalt. Og døra hans var alltid åpen. Når lyset svant om kvelden var han derimot ordknapp. Han ville ha med seg skumringenstimen. De magiske minuttene da lyset mykner like før det blir kveld ville han nyte i stillhet.
Det samme ville en bestemor jeg leste om i Aftenposten for en stund siden. Hun vil ikke ha besøk på den tiden. Da satt hun og skumret.
Skumringstimen
Disse to menneskene hadde en kunnskap vi nå går mann av huse for å finne. Jeg har selv vært på ulike kurs og funnet både glede og nytte i det, men oftere og oftere finner jeg ro i meg selv akkurat idet dag går mot kveld. I skumringen. Det er lyset, tror jeg. Lyset som gradvis svinner hen. Himmelen får en annen farge. Vannet også. Kontrastene blir klarere. For så å bli dusere.
Jeg vet ikke helt, men det er ikke så viktig…
