ORDSPINNERIET

Finn ut mer om kvensk identitet, kulturarv og slekt

Skrivelivet

Å finne språk for det som er sant

av

Forfatter gjør notater ved skrivebordet etter samtale med Ingeborg Arvola – inspirert til å skrive sant og med respekt.

Ingeborg Arvola har skrevet bøker jeg har slukt rått. Etter en samtale med henne har jeg begynt å lese dem på nytt for å lære hvordan jeg kan bli en bedre skribent. Hun tør å bruke seg selv rått i bøkene, og det krever mot for det er lett å trå feil. Likevel vil jeg prøve…

Kvenske flammer over Finnmark

Det var det viktigste jeg satt igjen med etter en samtale med den prisvinnende forfatteren Ingeborg Arvola forrige helg. Hun deltok på et møte i Holmestrand, arrangert av den lokale kvenforeningen for å snakke om sitt forfatterskap og sitt liv.

Arvola kom nylig ut med den siste boken i trilogien Ruijan Rannala. I den forteller hun historien om Brita Caisa Seipajærvi, som midtvinters forlot hjemmet sitt helt nord i Finland, og bega seg mot kysten av Ishavet for å skape en bedre framtid for seg selv og sine to barn.

Da jeg ble spurt om å lede samtalen, var det denne trilogien jeg først tenkte på. Som så mange andre ble jeg begeistret for den første boka, Kniven i ilden. Det var språket jeg falt for først. Så naturbeskrivelsen, og deretter selve fortellingen.

For denne boka fikk Arvola Brageprisen og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Blant kvenene ble hun over natten en fanebærer for det kvenske – om det var intensjonen hennes eller ikke.

Dette er nemlig en fortelling mange kvener og norskfinner kan kjenne seg igjen i. Ikke fordi de selv har opplevd det samme, men fordi mange av deres slektninger kom samme veien som Brita Caisa, og av de samme grunnene: De lette etter arbeid – og kanskje også et nytt liv.

For andre kvener var det andre flammer som brant, meg selv inkludert. Jeg kjenner meg ikke igjen i så mye av den kvenske historien i Øst-Finnmark, men det drypper på oss alle når en kvensk forfatter får slik oppmerksomhet i storsamfunnet.

Når sannheten blir fortelling

Jeg trodde samtalen skulle handle om trilogien, men det var en annen bok som ville snakke – Neiden 1970.

Boka tok tak i meg. Den handler om en liten jente og faren hennes. Om dem to sett gjennom jentas øyne, fortalt med hennes ord, hennes språk. Det kunne fort blitt banalt, men fortelingen var alt annet enn det.

Jentas oppvekst var preget av alkohol, rotløshet, adskillelse og vaklende tilhørighet. Fortellingen er på mange måter nesten uutholdelig, men også vakker, fordi Arvola behandler dette ekstremt skjøre temaet med letthet, varme og styrke. Det er beundringsverdig at hun deler av sitt eget liv.

Jeg måtte spørre henne om hvordan slektningene hennes reagerte på at hun stilte seg selv – og dermed faren – så naken for alle og enhver. Det hadde hun stort sett fått gode tilbakemeldinger på. Ja, nesten alle var positive. Hun kunne bare komme på én som mente at hun kunne latt være å skrive boka.

Dette snakket hun om uten å nøle, og uten å problematisere.
Dessuten bærer hun ikke nag.
Det var bare slik det var.

Å skrive med respekt

Måten hun svarte på tente en gnist hos meg som jeg kommer til å holde varm og klar. Man kan skrive om nesten hva som helst, bare intensjonen er god, og man behandler folk med respekt.

Hun fortalte om et liv mange vil finne uvirkelig: at bjørn tuslet rundt i nærskogen, at hun var der når man måtte hale opp en hest som hadde gått ut i myra. Om kjøring med hest og slede om vinteren, i isnende kulde.

Om å ikke vite om hun ble hentet på flyplassen da hun kom reisende alene.

Ingeborg Arvola tør å bruke seg selv og sitt liv rått i arbeidet med å skape troverdige karakterer og gode fortellinger. Det beundrer jeg sterkt.

Jeg bruker meg selv i boka jeg skriver på, men ikke rått.
Jeg holder igjen.
Tør ikke helt å slippe meg løs.

Tenker for mye på hva den og den måtte tenke og mene. Det vil jeg slutte med, selv om det er vanskelig.

Og har det man skriver en rettmessig plass i fortellingen må man finne et språk for det som er sant – uansett hva sannheten er.

Det handler om hvordan man skriver, og hvorfor man gjør det.

Kreativ skriving starter med notisboken

av

Min erfaring er at jeg får ideer jeg kan bruke i tekster nesten når som helst og hvor som helst. Derfor har jeg med meg en notisbok uansett hvor jeg er. Den gjør at jeg kan fange opp tanker, bilder og formuleringer i øyeblikket, før de forsvinner igjen.

Da jeg jobbet med de første kapitlene i Veien til kvensk identitet, oppdaget jeg hvor avgjørende dette var. Jeg hadde en notisbok ved siden av meg på reisen i Tornedalen – og den ble flittig brukt.

Et rom uten krav

En notisbok har ingen forventninger. I den kan man notere bruddstykker av det man hører eller ser – eller plutselig kommer på. Kanskje et minne, et tema jeg har lyst til å undersøke, eller en setning jeg husker fra en samtale.

Under arbeidet med boka dukker minner opp når jeg ikke leter etter dem – gjerne mens jeg holder på med noe helt annet. Den finske aksenten til folk i Tornedalen. Følelsen av litt for mye spenning mens jeg kjørte på E8, regnet som plasket mot frontruta.

Og så er det alt det andre: myrlukta hjemme, en sang jeg hørte som barn, hvem jeg ringte da jeg begynte med bokarbeidet – detaljer som fort kan overlesset en fortelling hvis de får slippe inn for tidlig. Notisboken tar imot alt dette uten å stille krav.

Ofte blir det ikke noe ut av det jeg har notert, men det spiller ingen rolle. Det viktige er å ha fanget det. For de gangene jeg faktisk får brukt notatene, er jeg glad de finnes.

Alltid innen rekkevidde

Jeg har alltid en notisbok i vesken, så jeg kan ta den fram når jeg sitter alene på en kafé, på bussen eller på ferga. Jeg har også en på skrivebordet på hytta og en hjemme. Andre foretrekker å ha en liggende ved sofaen eller på nattbordet.

Notisboken behøver ikke være fancy. Mange liker enkle, nøytrale bøker, mens jeg selv synes det er hyggelig å bruke en med farger. Det viktigste er at den blir brukt.

Når jeg ser på notatene som blir til underveis i bokprosessen, slår det meg hvor mye av skrivingen som skjer andre steder enn ved tastaturet. Notisboken er ofte starten på en større fortelling.

Et arkiv av små brikker

Over tid blir notisboken et arkiv. Den fylles med værbeskrivelser, halvferdige scener, innfall og detaljer som kan vokse seg til større tekster. Noe blir stående som små fragmenter, men det er også det som gjør notisboken verdifull: Man ser hvor ideene har begynt, og kan hente dem fram igjen når man trenger dem.

Det er fascinerende hvor ofte de små tingene viser vei inn i de store temaene.

Takk for at du leser.
– Unni

Har du en notisbok selv? Hvordan bruker du den i hverdagen? Del gjerne dine erfaringer i kommentarfeltet – vi kan inspirere hverandre til å skrive mer, hver dag.

Når en dør åpner seg, bør man lukke en annen

av

Min identitetsreise har ført meg hit: En dør åpnet seg – og jeg valgte å gå inn.

Noen ganger føles det helt riktig å si ja. Likevel betyr det ofte at man samtidig må si nei. Slik var det for meg da jeg fikk tilbud om å skrive fast for en kvensk nettavis.

Balansen mellom ja og nei

På ettersommeren fikk jeg et tilbud det var lett å si ja til: å skrive fast for en kvensk nettavis. Fortsatt som frilanser, men likevel en stor forskjell. Det handlet om mer enn ordet fast – det handlet om forutsigbarhet, og det handlet om følelser.

Jeg kjente både glede og uro da spørsmålet kom. Glede – fordi det føltes som en tillitserklæring. Uro – fordi jeg visste at et ja også måtte bety et nei. For slik er det ofte. Vi kan ikke si ja til alt uten at det går ut over noe annet. Når vi åpner én dør, må en annen lukkes.

To roller som ikke lot seg forene

For meg handlet dilemmaet om troverdighet. Jeg var talsperson i en kvensk forening da tilbudet kom. Samtidig var det nettopp de kvenske miljøene jeg skulle skrive om og for. Spørsmålet jeg måtte stille meg selv, var: Kan jeg være begge deler?

Det som talte for å fortsette, var at min rolle i nettavisen kom til å være beskjeden. Dessuten er en frivillig forening sårbar når folk trekker seg ut, og jeg hadde selv vært med å starte denne foreningen. Den var tett knyttet til min egen, nyoppdagede identitet.

Lettelsen i å velge tydelig

Likevel svarte jeg umiddelbart ja til skrivingen. Beslutningen om å trekke meg fra vervene kom nesten automatisk. Jeg hadde allerede forsøkt i månedsvis å balansere begge rollene, men det føltes ikke riktig. Da jeg endelig tok valget, kjente jeg på en lettelse. Et klart skille mellom meg som journalist og de miljøene jeg skriver om, var nødvendig.

Men det lå noe mer under. I flere år har jeg hatt mye søkelys på min egen endringsreise – fra å være uvitende om min kvenske bakgrunn til å stå trygt i min kvenske identitet. Nå er den reisen over. Det er på tide å gå på land. Alt har sin tid.

En ny dør åpnet seg

Nå kan jeg gå enda tydeligere inn for å løfte fram andres fortellinger. Det er en befrielse å satse fullt på skrivingen, uten hele tiden å kjenne på dårlig samvittighet. Å si nei er nødvendigvis et tap. Noen ganger er det den eneste veien videre – mot en klarere retning og mer rom til å vokse.

Hva med deg? Har du opplevd å måtte lukke en dør for å åpne en annen? Legg gjerne igjen en kommentar – kanskje vi kan inspirere hverandre.

En kvensk fortelling for framtidens barn

av

En bok om kvensk identitet som løfter fram personlige historier – for at framtidens barn skal få kunnskap, tilhørighet og stolthet.

Bokdrømmen og målet

Jeg skriver på en bok om kvensk identitet – min egen historie, men også mange andres. Sammen ønsker vi å løfte fram fortellinger som framtidens barn kan lene seg på. Historiene viser hva fornorskningspolitikken har kostet, men også hvordan vi kan bygge opp igjen det som ble brutt ned.

Å skrive denne boka handler ikke bare om å fortelle min egen historie, men om å løfte fram mange kvenske stemmer. Slik kan framtidens barn forstå hva som gikk tapt – og hva som kan bygges opp igjen.

Hvorfor historiene må fram

Forrige uke delte jeg på Facebook hvordan skrivingen noen ganger stjeler selvtillit. Responsen var overveldende. Mange heiet og delte egne erfaringer. Det minnet meg på hvor mange som strever med å finne tilbake til sin kvenske identitet.

Det er så viktig at historiene blir fortalt. Samlet vil de bidra til større forståelse for fornorskningspolitikken – og vise hva som må til for å bygge opp igjen det som ble brutt ned.

Når tvilen melder seg

Å skrive en bok har alltid vært en drøm for meg, men jeg har aldri fått det til – før nå. Denne gangen er jeg fast bestemt. Likevel hender det at alt stopper opp. Da kommer de negative tankene krypende.

Verst er det når jeg mister tilliten til meg selv. Når jeg tenker at jeg skriver dårlig, at min historie ikke er viktig nok til å bli bok – og at jeg kanskje aldri kommer i mål.

Et sitat som brant seg fast

Da jeg fortsatte arbeidet med boka, ble det enda tydeligere for meg hvor viktig dette er. En av dem jeg snakket med, sa noe som brente seg fast i meg:
«Jeg visste ikke at jeg hadde mistet noe, før jeg forsto at jeg aldri ville få det tilbake.»

Jeg måtte ta en pause etter å ha hørt det på nytt. Dette må fram i lyset. For selv om vi ikke kan få tilbake det som gikk tapt, kan vi skape noe nytt. Folk skal få kunnskap. Våre etterkommere skal kunne ha en naturlig tilknytning til det kvenske.

Framtiden i fokus

Boka mi handler ikke bare om fortiden, men også om framtiden. Om at barn og unge skal kunne lære – ikke bare om det som har gått tapt, men også om verdien i kvensk kultur.

Men hvordan skal jeg nå fram til lærere og skoleledere med disse fortellingene? Har du noen tanker om dette? Del gjerne videre – eller legg igjen en kommentar!

Start skrivedagen med friskriving: En enkel guide

av

Sliter du med å komme i gang med skrivingen? Prøv friskriving – en enkel metode for å løsne opp tanker og finne flyten.

Friskriving – kom i gang uten press

Når jeg skal skrive – enten det er en artikkel, et blogginnlegg eller videre på bokmanuset – hender det jeg nøler. Hva skal jeg starte med? Hva er viktigst? Hvordan skal jeg formulere det?

Ofte bruker jeg mer tid på å tenke enn å faktisk skrive. Jeg har fått mange tips tidligere, men utfordringen er å bruke dem. I dag tok jeg fram ett av de enkleste: friskriving.

Friskriving handler rett og slett om å skrive det som faller deg inn. Jeg startet med: «Hva skal jeg skrive i dag, tro? Ja, si det?» Deretter skrev jeg ned en oppgave jeg gruet meg til, og tanker som hindret meg i å komme i gang. Plutselig var skrivedagen i gang.

Det er dette som er poenget: friskriving hjelper deg å overvinne skrivesperren. Du skriver uten å tenke på struktur eller kvalitet. Målet er ikke å produsere noe «bra», men å sette tankene i bevegelse og åpne for flyt.

Slik gjør du det

  • Ingen regler: Skriv akkurat det som faller deg inn. Det kan være en setning, et ord, eller bare tanker om hvorfor du ikke får skrevet. Du kan starte med noe så enkelt som: «Jeg vil komme i gang med å skrive, derfor skriver jeg det som faller meg inn akkurat nå.»
  • Ikke vurder: Ikke stopp opp og tenk om det er godt eller dårlig. Du skriver kun for å bryte den mentale barrieren.

Hva har du på hjertet?

Finn fram en notatbok, åpne et dokument eller ta en penn og skriv. Etter noen minutter merker du kanskje at ordene flyter lettere, og at du kan gå videre til dagens egentlige skriving.

For meg er friskriving en fantastisk måte å få hodet i gang på – og det kan det bli for deg også.

Ordspinneriet forlag har sett dagens lys

av

Et skritt til mot å gi ut bok er tatt. Jeg har bestemt meg for å gi ut boka på eget forlag. Dermed har Ordspinneriet forlag sett dagens lys.

Dette er nervepirrende! Det ligger mange uløste gåter foran meg, men samtidig er det både morsomt og inspirerende. Jeg velger å stole på intuisjonen min, for den bygger på kompetansen jeg allerede har. Det er mye jeg kan som vil komme til nytte i dette prosjektet, selv om det også er mye nytt å lære.

Samarbeid med BoldBooks
For å sikre kvaliteten har jeg knyttet meg til BoldBooks et digitalt plattformselskap formidler kontakt mellom forfattere og kvalitetssikrede fagpersoner innen ulike deler av bokutgivelsesprosessen. Den aller viktigste personen for meg akkurat nå er redaktøren min, Kristin Hide.

Hun er der når jeg trenger det – coacher, støtter, og pusher akkurat passe mye. I tillegg gjør hun språkvasken, slik at boken skal gi en god leseropplevelse. Samtalene våre foregår på nett – en utmerket og effektiv løsning.»

Marked og økonomi
Jeg har også hatt møte med en markedskonsulent. Det er avgjørende, for å gi ut bok på eget forlag innebærer stor økonomisk risiko. Men med den risikoen følger også en stor gevinst: Jeg har den hele og fulle kontrollen, og det gjør prosessen både spennende og givende.

Trykk og teknisk arbeid
Avtalen med en som skal gjøre det tekniske arbeidet før boka går til trykk, er også på plass. Akkurat dette føler jeg meg ganske trygg på, etter å ha drevet et grafisk firma sammen med mannen min i over tjue år. Den erfaringen kommer godt med nå.

Det er fortsatt mye mer som skal gjøres, men alt i alt er dette en utrolig spennende reise. Og det aller beste? Jeg koser meg virkelig med skrivingen.