Tap og gjenreising av kvensk identitet – del 2
Gjennom skole og kirke lærte generasjoner av kvener at språket og kulturen deres var mindre verdt.
Hva har fornorskningspolitikken gjort med folk?
Spørsmålet dukket tidlig opp da jeg oppdaget at jeg var kven. Det var skammen jeg tenkte på.
Jeg kjenner fortsatt at det klemmer til i brystet når jeg tenker på det. Én ting er at fornorskningspolitikken tok fra folk språk og kultur – ennå verre var det at de måtte leve i skam.
Skam merker deg for livet
Skam er klebrig. Den fester seg til kroppen, får deg til å krympe, snu blikket unna og bøye nakken.
Folk rundt deg merker det, og dermed forsterkes den. For at det ikke skal synes for mye, er eneste utvei å trekke seg tilbake.
Å påføre andre skam er et maktovergrep fra noen som mener at de er mer verdt enn andre.
Gjennom skole og kirke påførte staten generasjonene før meg så stor skam at de sluttet å snakke kvensk – og de ville ikke at noen skulle vite at de var kvener.
Den samme politikken rammet også skogfinner og samer.
Ble lei seg på slektens vegne
Parallelt pågikk forsvenskningspolitikken på andre siden av grensen. Den skulle bryte ned tornedalinger, lantalaiset og kväner – som er fra samme folkegruppe som kvenene.
Ved siden av å fortelle folk at språket deres, meänkieli, ikke var verdt noe, ble det utført skallemålinger for å bevise at de var laverestående. Noen trodde fullt og helt på at den svenske rase var overlegen.
I slutten av september hørte jeg et innslag i Sveriges Radio om Hannah Rane, som nylig hadde oppdaget at hun var tornedaling. Hennes fortelling er viktig fordi den viser at forsvenskningen fortsatt virker inn på menneskers liv.
Dette gjorde særlig inntrykk: «Jeg ble så lei meg da jeg tenkte på at mennesker gikk gjennom hele sine liv og kjente seg dårlige – og skammet seg over hvem de var.»
Når staten flytter inn i hjemmet
Det som begynte som statlig politikk, ble etter hvert en familiekultur. Barn lærte tidlig hvilke ord som ikke skulle sies. Foreldre ville beskytte barna mot å kjenne på det samme som de selv hadde kjent: forskjell, utestengelse – og skam.
«Jeg tror skammen gjør at språket ikke føres videre i familier,» sa Hannah Rane til Sveriges Radio.
Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport viser nettopp dette:
Når staten aktivt fremmer ett språk som «riktig», og samtidig gjør minoritetsspråk usynlige, forbudte eller uønskede, sender den et sosialt signal: Ditt språk og din kultur er mindre verdt.
På skolen opplevde mange barn å bli irettesatt, misforstått eller latterliggjort. De kjente at de “ikke dugde”, og skammen ble ikke bare knyttet til språket, men til dem selv.
Dette gjorde noe med miljøet i lokalsamfunnet. Det ble en felles tanke at det å være kven – og å snakke kvensk – var mindreverdig. Folk sluttet å bruke språket, og de sluttet å kalle seg kvener.
Stemmene stilnet. Historien ble visket ut.
Språktapet ble dermed ikke bare et tap av ord. Når tausheten la seg over generasjoners fortellinger, mistet også etterkommerne sin tilhørighet og identitet.
I del 3 i serien Tap og gjenreising av kvensk identitet vil jeg skrive om tausheten som fulgte i skammens spor.
👉 Her kan du lese del 1 – Når livet snur – å oppdage hvem man egentlig er.
Har du en fortelling du vil dele?
Legg gjerne igjen noen ord i kommentarfeltet på bloggen eller på Facebook-siden @kvensk identitet–ordspinneriet.
