Regjeringen har lagt ut et forslag som skal gi leger reservasjonsrett mot å henvise kvinner til å få utført abort. Særlig unge kvinner har latt seg provosere av dette. Det gir meg håp.
En ny runde om kvinners rett til å ta avgjørelsen om de skal gjennomføre et uønsket svangerskap eller ikke har blusset opp. Helseminister Bent Høie (H) har sendt ut et forslag om at fastleger skal få anledning til å reservere seg mot å henvise kvinner til abort. Høringsfristen er 23. april.
Svovelpredikanter
Dette får meg til å grøsse. Når jeg lukker øynene ser jeg for meg svovelpredikantene Børre Knudsen og Ludvig Nessa, også kalt abortprestene. De presset seg fram og inntok en rolle i det offentlige rom i kjølvannet av at loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 30. mai 1978. Jeg ser også en 8. mars markering fra 1980 da jeg var student i Bø i Telemark. Når jeg åpner øynene igjen ser jeg en bok jeg skaffet meg under opptakten til 8. mars toget i 1982. Da var jeg i Horten. Boka er skrevet av Ellen Aanesen og har tittelen Ikke send meg til en «kone» doktor. Den har stått og gulnet i bokhylla og var borte fra min bevissthet. Jeg trodde at denne kampen var historie.
Opp på barrikadene
Så er det likevel ikke det. Igjen går mange på barrikadene for å beskytte hardt tilkjempede rettigheter. Høyre får pes for dette på mange fronter. De blir filleristet av Stortinget, media og ikke minst sine egne. Det gjør det lettere å puste, for er dette er en sak som provoserer meg inn i grunnvollene. De fleste av oss kjenner minst en kvinne som har måttet ta denne avgjørelsen. Vi vet hva det koster.
Det er håp
Det som gjør meg håpefull er styrken i de unge kvinnestemmene som taler Den Norsk Løve midt imot. Frittalende Sigrid Tusvik Bonde, er en av dem. Hun skrev et glitrende innlegg i dagsavisen.no for noen dager siden. Fra barnevogna kikket hun opp på det flagrende banneret. Lite visste hun hva som hadde gjort damene så forbanna. «Nei til reservasjonsretten» ropte de. For Tusvik Bonde har 8. mars fått en ny betydning: «Før tenkte jeg at 8. mars mest av alt var en dag der vi burde skrike opp for jenter og kvinner i resten av verden, de som lever der kvinnesaken handler om å slippe å bli steinet, omskåret, gifta bort og umyndiggjort. Plutselig kjenner jeg at dagen også betyr noe for meg. Her. Akkurat nå. For meg og datteren min Jenny».
Fram med parolen
Hun har tenkt å krabbe bakerst i kottet for å hente fram morens nedstøvete parole. Det kan hun godt gjøre. Når mange av oss som har levd en stund ikke slår oss helt til ro, er det fordi rettigheter dagens unge vokser opp under fort kan trues igjen. Og igjen. Slik var det den gang Ellen Aanesen oppsummerte 65 års kamp for retten til selvbestemt abort, og slik er det nå. Inne i grottene ligger dragen og døser. Når den har samlet krefter åpner den kjeften igjen. Da gjelder det å være hardhudet.
