Mine kvenske røtter – Del 10 –
Av birkarlslekt
En personlig fortelling om kvensk oppvåkning og de glemte handelsmennene i nord
Innledning
- august 2018 oppdaget jeg at jeg hadde kvensk bakgrunn. Allerede samme kveld som jeg fikk vite det, ble jeg introdusert for birkarlene i slektstreet mitt. Snart skulle de bli flere.
Parallelt med at jeg begynte å nøste i slekten, vokste et sterkt ønske om å forstå hvem birkarlene egentlig var. Jeg leste alt jeg kom over – men det var vanskelig å vite hva som var sant og hva som var myte.
Oppsummeringen av det jeg til slutt fant ut om dem var at birkarlene som levde og virket i middelalderen med Tornedalen som utgangspunkt, var bønder og handelsmenn. Men reisen dit var lang, forvirrende. Det var da jeg kom over forskningen til Ingela Bergman at mange brikker på plass.
Et ufortjent dårlig rykte
Etter hvert forsto jeg at birkarlene har hatt et ufortjent dårlig rykte opp gjennom århundrene.
Bergmans forskning viste at forholdet mellom birkarlene og samene var gjensidig og basert på tillit. Birkarlene var dessuten avhengige av tillit fra sitt eget lokalsamfunn.
Hennes forskning – og den oppriktige interessen hun viser for den fortsatt så altfor ukjente historien min – forsterket ønsket mitt om å forstå mer.
For å holde orden på alle inntrykkene, prøvde jeg å plassere birkarlene i sitt hjemmemiljø først.
Birkarlene i Tornedalen var fastboende bønder, med rett til å drive handel med samer inn i de daværende lappmarkene – et historisk begrep brukt i kildene.
De var altså bønder og handelsmenn.
Handelen fant sted i vinterhalvåret, og kom dermed ikke i konflikt med gårdsdrift, fiske, jakt og sanking. Den foregikk etter et fast system, der hver birkarl handlet med et bestemt antall siida-ledere.
Dette handelssystemet må ha vært helt sentralt for organiseringen av både lokalsamfunn og samspill på Nordkalotten gjennom flere hundre år.
Tornedalen – handelens nav
Birkarlene i Tornedalen hadde handelsområder som strakte seg helt til kysten av Nord-Norge, fra Ofoten til Varanger.
De øvrige distriktene var knyttet til Lule-, Pite- og Kemi-elvene. I området rundt Ume-elven var det kongen selv som kontrollerte handelen.
Tornedalen lå på den tiden midt i et handelssystem i alle himmelretninger, og man kan anta at handelsmennene var språkmektige.
Birkarlene måtte stadig kjempe for å beholde sine rettigheter, og fungerte også som talspersoner for sin levemåte og region. De tilhørte toppsjiktet i bondesamfunnet og hadde ofte nøkkelroller. Som husbønder gikk de inn i et kollektivt system der alle var avhengige av hverandre.
De var dyktige håndverkere og hadde utviklet et jordbruk tilpasset nordlige forhold.
Kampen om makten i nord
Det er vanskelig å si når handelssystemet egentlig oppsto, men sedvaneretten ble stadfestet på 1300-tallet. Fra den tid brukte svenske konger store ressurser på å få makt over landområdene mot dagens Norge.
Birkarlenes handel ble etter hvert utsatt for restriksjoner. Grensetvister, endringer i lovverket og økt skattetrykk satte store begrensninger. Dette rammet både handelsfolk og samfunn – i begge ender av kjeden.
Bygrunnleggelser var også et maktmiddel. Torneå, som opprinnelig var en viktig markedsplass, ble grunnlagt i 1620.
Da ble birkarlsystemet pulverisert, og den organiske flyten på Nordkalotten skrumpet sammen. Vanlige folks liv på vidda og i bondesamfunnene ble vanskeligere. Det frie folket i nord ble helt og holdent underlagt den svenske kronen.
Mytene som levde videre
Noen har tjent på at historiene om birkarlenes grusomme framferd fikk vokse og gro fra århundre til århundre.
Fortellingene om vold og undertrykkelse ble en del av en kollektiv sannhet, gjentatt uten kildekritikk.
Men i 2016 stakk et forskerteam hull på mytene. De stilte et enkelt, men avgjørende spørsmål:
Hvorfor skulle birkarlene utsette samene for overgrep?
Forskningen som endret bildet
Forskerteamet, med kompetanse innen arkeologi, paleoøkologi, språkvitenskap, økologi, religionshistorie og jus, ble ledet av Ingela Bergman, dosent i arkeologi (tilsvarende professor i Norge).
Bergman har i over førti år forsket på nordlige kulturlandskap, med fokus på samfunnsprosesser, landskapsutnyttelse og økosystemer.
Fra 1987 til 2020 var hun leder for Silvermuseet i Arjeplog og Institutet för arktisk landskapsforskning – og hun har mottatt Gustav Adolfs medalje for sitt arbeid.
Da forskerteamet leverte rapporten Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500–1500 e.Kr.i 2018, var konklusjonen klar:
Forskningen vendte opp-ned på gamle sannheter. De grufulle påstandene hadde ikke historisk belegg.
Tvert imot – birkarlene var ombudsmenn, mellomledd i handel, og hadde tillit både blant samer i innlandet og bønder nærmere kysten.
Begrepet birkarl dukker opp i historiske kilder fra 1300-tallet, men arkeologiske funn tyder på at handelen foregikk lenge før den tid.
Da bobla sprakk
I 2020 fulgte jeg en av Ingela Bergmans forelesninger via Zoom. Seminarlederen tok opp en av de mest seiglivede mytene – den om birkarler som hadde drevet samer inn i en kirke og tent på.
Bergman avviste kontant historien.
Ingela Bergman mener at altfor mye av det som tidligere er blitt skrevet om birkarlene, bygger på udokumenterte påstander:
«De flesta forskare har också beskrivit birkarlarna som hårdföra och giriga, och understrukit deras grymma behandling av samerna. I dag är den ensidigt negativa bilden närmast orubbligt förankrad hos allmänheten och inom historisk och arkeologisk forskning upprepas ofta gamla argument utan att skärskådas. Fakta får tala för sig själva.»
Hun understreker at den grundige forskningen som nå finnes tilgjengelig, må få blåse vekk tvilen. At birkarlene, middelalderens handelsmenn, skulle være grusomme, er etter hennes mening en misforståelse.
Birkarlenes historie forteller om nære relasjoner mellom samfunnene på innlandet og langs kysten i middelalderen. De nøt stor tillit, var ombudsmenn og et nødvendig mellomledd i en handel alle tjente på.
Likevel må det sies at det fantes brutale birkarler – én som peker seg ut er Nils Oravainen, sønnen til en av mine forfedre.
To sider av samme mynt
I sitt foredrag beskrev Bergman forholdet mellom birkarlene og samene som «to sider av samme mynt» – uadskillelige og gjensidig avhengige.
Ordningen var basert på tillit begge veier og hadde en syklus på tre år fra avtalen ble inngått til den var avsluttet. En handel som førte til økt levestandard for alle involverte.
Birkarlen var både ombud og bank – han holdt orden på debet og kredit, og var et avgjørende ledd i handelen mellom samer og omverdenen. Det innebar også kontakt med et internasjonalt marked.
Å være birkarl var ikke en jobb, men en rolle, en tillitserklæring.
Han var riktignok ofte rikere enn andre i lokalsamfunnet, men også en helt vanlig bonde som deltok i gårdsdrift og fiske.
I dag – mellom rot og glede
På skrivebordet, sofaen bak meg og i systemet mitt på Mac’en er det rot.
Men i kaoset vet jeg at det finnes ufattelig mye spennende informasjon.
Nå har jeg begynt å skrive fram et persongalleri og fortellingene knyttet til dem.
Det gir en ny slags innsikt – og, ikke minst, utrolig mye glede.
Kilder
Litteratur
- Bergman, Ingela (2018): Kulturarv, landskap och identitetsprocesser i Norra Fennoskandien 500–1500 e.Kr.
- Torrika, Sture (2017): 1617 – Övertorneå storsocken under en dramatisk tid
- Vahtola, Jouko (1991): Tornedalens historia I
Artikler
- Bergman, Ingela & Edlund, Lars-Erik (2016): Birkarlar and Sámi – Inter-cultural Contacts Beyond State Control: Reconsidering the Standing of External Tradesmen (birkarlar) in Medieval Sámi Societies
- Kalberg, Torbjørn (2017): Svenskehandelen som tok slutt
Videoer
- Birkarlar och samer – myt och verklighet, ved Ingela Bergman (kortversjon, ca. 15 minutter)
- Birkarlar och samer – myt och verklighet, ved Ingela Bergman (forelesning, ca. 40 minutter)
Slektsforskningsmateriale
- Bessesen, Solaug – slektsforskningsnotater
- Kuoksu, Erik (2010): Birkarlsläkter i Övre Tornedalen
- Snell, Per-Olof – Hulkoffgården och Nivagården i Korpikylä
- MyHeritage
Innlegget er revidert 12. november 2025